Jeg må dra tilbake…

Hei

Selvfølgelig måtte det skje meg. Uansett hvor klar jeg var, uansett hvor motivert jeg var, uansett hvor mye krefter jeg hadde samla opp og hvor mye planer jeg hadde stelt i stand.

Uansett, til tross for alt dette… viser det seg at jeg ikke fungerer ute i det normale livet enda. Jeg må av B-preparatene først. Da det er dem som trolig gir meg panikkanfall som kun blir sterkere og sterkere. Det er grunnen til at jeg må tilbake- panikkanfall.

Jeg klarer ikke være hjemme med familien min lengre enn en time før jeg må dra, jeg klarer ikke spise ute, jeg klarer ikke sitte i bil, jeg klarer så vidt å trene.

For meg er det et stort nederlag å måtte dra tilbake, denne gangen skulle liksom være min tid. Min tid til å endelig få være nærme familien min igjen.

Men nå må jeg bare kjempe, jeg skal av de fordømte medisinene, som ødelegger for meg. Og det før bursdagen min. For ikke f… om jeg skal feire 20 års dagen min som innlagt. Nok bursdager som innlagt!

Jeg drar tilbake for mamma, og søsknene mine. For at jeg skal komme hjem igjen friskere, mer tilstede og sterkere.

Det blir et helvete med abstinenser. Men det er verdt det til slutt.

-M.M.M

Hemmeligheten bak B-preparater

Piller kun nok for en uke.

 

Da jeg først fikk B-preparater ble jeg rolig, fri fra angst, jeg sov godt og fikk en slangs rus av dem.

Etterhvert trengte jeg mer og mer for å få samme effekt.

Nå, etter mange år som bruker av B- preparater får jeg ikke lengre den effekten jeg fikk de første ukene. Men jeg må ta dem, for visst ikke venter et helvete med kroppslige reaksjoner og abstinenser som ikke kan hemmes av noe som helst annet enn pillene dem selv.

Jeg håper legene ikke er godt kjent med hvor avhengighetsskapende disse pillene er, hvor mye de ødelegger og hvor nesten umulig det er å seponere disse pillene. For hvis legene vet, at pasienten legen forskrev disse pillene til, hvis legen vet at det blir et helvete uten like med avhengighet, abstinenser og et eget fengsel for pasienten, da er legen ( sorry utrykket ) en forferdelig dårlig lege.

Ja, pasienter trenger sikkert hjelp av sterke beroligende, da B- preparater for en liten stund, men pass på tegn på avhengighet, leger!

Jeg skylder ikke på legene som nå skriver ut disse medisinene til meg , for de har faktisk ikke et valg. De vet at jeg ikke klarer meg uten, de vet om avhengigheten, og de synes det er forferdelig synd å se en så ung jente som meg få livet sitt ødelagt på grunn av uvitne leger eller psykiatere.

Eller har jeg vært så full av angst, full av uro, full av faenskap at de måtte gi meg masse piller?

Eller er faktumet at psykiatrien ikke orker å gjøre jobben sin, så de stappet i meg alt de kunne for å ha minst mulig arbeid?

Langvarig bruk av B-preparater gir de samme symptomene man fikk dem for. Altså angst og uro, gjerne for nye ting.

Jeg har plutselig angst for å sitte i bil, jeg har angst for mørketiden, jeg klarer ikke utføre et MR av kneet mitt ( enda jeg for noen år siden, da jeg ikke gikk på B- preparater. Både tok MR av hode og kropp ), jeg tåler ikke bråk, jeg klarer ikke ha på headsett hjemme å høre musikk, jeg sliter med å slappe av, panikkanfall oppstår ofte. Men det blir enda verre om jeg ikke tar pillene, skjelving, oppkast, EKSTREM uro, angstanfall, hallunisasjoner, søvnløshet and so on!

Men alt ordner seg vell til slutt?

-M.M.M

Jeg søker erstatning!

Livet mitt kunne sett veldig annerledes ut enn det gjør den dag i dag.

Slik som livet mitt er nå, er jeg avhengig av tabletter. Jeg har faste klokkeslett gjennom hele dagen og kvelden hvor jeg tar disse tablettene på. Og også på natten om jeg skulle trenge det. Det er ikke ” jeg tar medisinene mine om jeg trenger det”, det er ” jeg må ta medisinene mine, visst ikke fungerer jeg ikke”.

09:00

12:00

13:00

15:00

18:00

21:00

22:00

 

ca 30 piller i døgnet.

 

Det var slettes ikke mitt valg å bli avhengig, jeg står på disse medisinene fordi psykiatere og leger har satt meg på dem, uten å være forsiktig.

I ung alder ble jeg lagt i belter, de nølte ikke med å sette en injeksjon med det jeg vil kalle gift.

De nølte heller ikke med å dra meg ned fra gangen og ned i sengen med hodet først. for å så ta av meg buksen og sette en injeksjon antipsykotika, da jeg nektet å ta pillene. Enda jeg har vært innlagt på en psykosepost for utedning av min antatte “psykose” , hvor de konkluderte med at jeg aldri har vært psykotisk, og at schizofreni diagnosen min var en feildiagnostisert diagnose.

Etter hver innleggelse ble de mindre forsiktige med bruk av belter. Jeg lå oppå beltene til en hver tid, slik at visst jeg mot formodning skulle bli urolig, kunne de bare dra av lakenet beltene lå under, og legge meg i dem.

På voksenpsykiatrisk satt de bare beltesengen på rommet mitt, også da med et laken over.

Er det i det hele tatt menneskelig?

Ikke rart jeg ikke fikk snakke med kontrollkommisjonen alene.

Etter alt, har jeg både fått en fysisk og psykisk avhengighet av benzodiazepiner samt traumer fra behandlingen jeg har fått. Derfor har jeg søkt pasientskade erstatning hos NPE. Og jeg håper de tar saken på alvor.

 

! ALLE BILDENE ER MINE !

Dette er dessverre hemmeligheten bak låste dører i psykiatrien.

 

-M.M.M

 

 

 

 

En uke hjemme i ny leiligheten!

Hei!

Da har jeg vært en helt uke hjemme i ny leiligheten min. Jeg har kommet i det jeg synes er en fin rutine. Jeg står opp i 9 tiden, spiser og sykler til trening. Treningen gir meg mye energi og en ny boost for hver økt jeg fullfører. Etter jeg har trent stikker jeg på storsenteret og glaner litt på mamma som jobber, pluss ordner litt småting. Alt er ikke klart i leiligheten, men snart er alt på plass.

Jeg har to soverom i leiligheten, men det ene har jeg valgt skal bli et kontor, da jeg har tenkt til å bli Youtuber samtidig som jeg holder på med blogg og diverse.

Det kan bli litt kjedelig til tider, jeg som har vært omringet av folk døgnet rundt. Det er både godt og uvant å nå være helt alene. Bortsett fra når jeg er sammen med mamma og søsknene mine.

 

Jeg har fått time på poliklinikken 5.August.

Og skal førstkommende Fredag sette min andre injeksjon med Xolair, som er mot kronisk elveblest. Jeg har ikke merket noen virkning enda. Men, skal gi det litt tid. Har fortsatt ikke funnet ut hva jeg reagerer mot.

Jeg har også kontakt med Rus og Psykisk helse i kommunen. Så jeg kommer til å ha et godt team rundt meg.

Nå som jeg er hjemme blir det lettere å lage konkurranser og GiweAway’s! Så gled dere.

vi snakkes!

-M.M.M

Nei. jeg er IKKE gravid!

God morgen lesere!

Vi vet jo alle at det finnes folk der ute som liker å finne opp ting om andre, noe som kalles et falskt rykte.

Det er litt morsomt, men noen har bestukket lillesøstra mi. Hun skal nå få 100 kroner siden hun spurte meg om jeg har hatt sex, og om jeg er gravid. Denne personen har da kjedet seg så mye at han eller hun vil kaste bort 100 kroner på å spre et rykte.

Om ryktesprederen leser dette – hold deg unna familien min. Takk.

Et barn har ingenting med mitt sexliv å gjøre.

 

Det som er så lite gjennomtenkt med dette ryktet, som er ganske humoristisk. Det er jo at jeg har vært innlagt og under oppsyn døgnet rundt. Jeg hadde ikke klart å hatt sex for alt i verden. Og for å ikke snakke om P-sprøyta jeg går på.

Hehe. Så nei, jeg er ikke gravid. Har ikke tenkt til å bli gravid og vil ikke bli gravid.

Rart det der… må være morsomt å prøve å ødelegge for andre.

Flott at det er ganske komisk når det er så lite gjennomtenkt.

Vi får le av det!

Snakkes!

-M.M.M

 

På vei hjem, for godt!

God morgen!

Da har jeg endelig funnet plassen min på toget, og er på vei hjem. Det er en lang reisevei, og jeg kommer nok til å få litt angst innimellom, det har jeg allerede kjent på. Men vet du hva? det er så verdt det!

 

Tenk at nå skal jeg få irritere småsøsknene mine hver dag ( og litt mamma ). Jeg får muligheten til å se familien min som jeg er så glad i ,hver eneste dag. Og jeg slipper å tenke på at jeg skal tilbake til Recoverysenteret når jeg koser meg og trives så godt i den nye leiligheten min. Det er jo dette jeg har ventet på!.

Det blir på langt nær en rolig start hjemme, da jeg allerede i morgen har tusen ting på timeplanen. Jeg skal møte den nye fastlegen min for første gang, jeg må få tak i fryser og andre ting til leiligheten, jeg må kjøpe inn mat og jeg skal som sagt irritere søsknene mine… neida.

Ellers har jeg fått veldig mye hat på en app som heter TikTok. Jeg hadde glemt hvor ondskapsfulle noen mennesker kan være. Jeg har fått beskjed om å ta mitt eget liv, noen kommenterer at jeg har “Downs”, at Tourettes’en min er “FAKE FAKE FAKE”, at jeg faker tics fordi jeg vil ha oppmerksomhet osv.

I går hadde jeg time hos behandleren min på Recoverysenteret, jeg gråt og fortalte hva folk kommenterte. Han sa til meg at det ikke går an å fake tics i flere år, at det hadde vært for slitsomt for et menneske å “fake” de ticsene jeg har lengre enn 20 minutter. Og det er sant. Jeg tviler slettes ikke på at jeg har Tourettes, det vet alle som kjenner meg, det vet følgerne mine og det vet familien min… og vennene mine. Det var godt at behandler viste forståelse, det fikk meg til å drite litt i de som sier det er fake.

Hat kommentarer har jeg forventet lenge, men jeg var ikke forberedt akkurat nå. Jeg er klar over at jeg som offentlig person må tåle hat. Og noen sier at den som sprer hat har det verre enn det jeg har- der må jeg si meg uenig.

Min opplevelse av de som sprer hat er at de enten er sjalue eller at de skal tøffe seg. Klart, det er en del der ute som mobber fordi dem har det vondt med seg selv. Men det gjelder ikke alle. Det vil bare være å gi personer som nettmobber en unnskylding og godkjenning til å gjøre det vedkommende gjør.

 

Uansett! Vi snakkes snart. Har unnet med komfortplass siden jeg skal reise i ca 10 timer.

-M.M.M

 

 

TikTok

Jeg lastet ned den populære appen “TikTok i hovedsak for å se hva min søster la ut.

En dag prøvde jeg selv å lage en så kalt “lip sync” video. Etter det synes jeg det var stas å lage videoer på TikTok. Jeg bestemte meg for å prøve å skjule ticsene mine, da jeg var redd for å bli dømt. Helt til i går, jeg orket ikke bruke 1 time på å lage en video hvor det ser ut til at jeg er fri for tics ( Jeg er ikke fri fra tics i videoene mine, men har måter å skjule dem på ) Så jeg la ut en video hvor jeg hadde et sterkt Tourettes anfall. Det fikk mange flere seere enn forventet, og ble så lagt ned av TikTok. Jeg la så ut en ny video, som også ble lagt ned. Etter at noen kommenterte at jeg var gal, var jeg urolig og litt trist. Jeg la meg etter en stund til å sove. For å så våkne til at ene videoen min har gått “viral”, med nå over 20 000 visninger. Det hadde jeg aldri trodd skulle skje.

Det som facinerer meg er hvor mange som sprer hat for ingenting, og det er mange som har lett for å tro at jeg later som jeg har Tourettes. Fy f… for en god skuespiller jeg skulle vært for å fake de ticsene jeg har!

Jeg er også kjempe glad for hvor mange flere støttende personer det finnes og som har kommentert på videoene mine enn antall hatere.

Jeg håper jeg kan bruke TikTok til å spre budskapene mine videre, slik som her.

Og at jeg kan være en inspirasjon for alle de unge følgerne jeg har fått.

-M.M.M

 

planlegger hjemreise!

 

 

 

De siste 7-8 årene har jeg vært mer på institusjoner enn hjemme.

Her på Recoverysenteret skulle jeg kun være her i 4 måneder. Nå har jeg snart vært her i 8. Jeg er mildt sagt lei av livet som innlagt. Jeg har feiret mange bursdager og helligdager på psykiatriske sykehus, blant annet 18 års og 19 års dagen min. Jeg har dermed tenkt å feire 20 års dagen min ( i November ) hjemme . Man blir ikke friskere av å være for lenge på institusjon. Tilfriskningen kan faktisk stoppe opp, og/eller man kan bli sykere og mindre selvstendig. Det er ikke jeg interessert i!

 

Jeg drar hjem neste uke, jeg skriver meg nok ikke ut, men det er ønskelig fra min side at det blir en utskrivelsespermisjon. Jeg er jo også her frivillig- dermed er det jeg som bestemmer om jeg skal være her eller ikke, jeg kan reise når jeg vil. Jeg venter til neste uke med å dra hjem fordi jeg har noen gjøremål her denne uken jeg må bli ferdig med.

 

Traumebehandlingen EMDR har vi stoppet med fordi jeg ble veldig dårlig av behandlingen, og måtte dopes ned for å klare meg. Vi har også stoppet nedtrappingen av Benzodiazepiner grunnet abstinenser.

Jeg er lei av all friheten jeg mister av å være på en institusjon. Selv om jeg er syk er jeg også svært selvstendig. Jeg holder leiligheten min ryddig, jeg kan å lage mat, jeg trener og møter opp til avtaler.

 

Jeg ser nå ikke grunnen til å ha et rom i en lang gang hvor jeg kun tenker på livet der ute. Nå hopper jeg i det. Jeg gleder meg. Må bare komme meg gjennom togturen,  Det klarer jeg nok fint – ” Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves “

 

Behandleren min på Recoverysentert ringer rundt slik at jeg har et system hjemme som passer på meg. Tror allerede det er ringt til fastlege, DPS og Utetjenesten.

Har en følelse på at dette blir bra! Og jeg klarer ikke vente på å få se mamma og mine to småsøsken!

 

 

 

selvmordsrisiko og helsevesenet

Hei igjen!

Et tema som berører meg veldig er selvmordrisikoen hos mennesker, og hvordan de blir behandlet av helsevesenet. Tallet på selvmord i Norge er økende, men i andre land går tallet heller nedover. Hvorfor er det økende i Norge? Kan Norge lære av de landende som får tallet til å gå ned av antall mennesker som begår selvmord?

 

Man sier ofte ” ring en gang for ofte enn en gang for lite”

Noe jeg også synes skal gjelde om noen er så tillitsfull til helsevesenet at de forteller om sine indre tanker, om selvmordstanker, eller til og med en selvmordsplan. Men ofte blir de avvist. Ikke hørt. Istedenfor at helsevesenet  tar tak og hjelper personen, lytter, finner ut sammen med den suicidale hva som er rett for h*n. Om det så er en innleggelse, eller en innleggelse med fastvakt.

 

Hvorfor har mange IKKE den innstillingen at heller en “unødvendig” (men egentlig nødvendig) hjelp for mye enn en for lite. En gang for lite kan jo resultere i at det går galt! så hvorfor?

Hvorfor skal noen i helsesystemet dra det så langt at de suicidale mister tilliten til dem som lover å hjelpe og være tilstede i krise, slik at pasienten føler seg presset til å vise alvoret- og dermed prøver på selvmord- som i verste fall ender med at personen lykkes.

Får helsesystemet som ikke tok den døde på alvor dårlig samvittighet? Eller er det bare ” En del av jobben “?

ALLE tegn på at en person tenker på å ta sitt eget liv bør alltid taes på alvor- uansett! Ikke vent til det skjer en handling, det er jo det som skal unngås. Og det er nok det Norge må bli flinkere til.

Jeg har selv opplevd alt for mange ganger å ikke bli tatt på alvor, som har ført til alvorlige handlinger, og flere innleggelser på tvang som jeg kunne sluppet unna om noen var der, lyttet og hjalp meg med å finne en løsning fra alt det mørke.

 

Jeg skal ikke dra alle under en kam, det er mange i helsevesenet som tar alle mennesker på alvor, dessverre blir ofte de som bryr seg styrt av “høyere” makter, og de blir da dermed maktesløse til å hjelpe.

Gjerne filosofer med meg, og tenk på hva helsevesenet kan gjøre for en person som er suicidal.

-M.M.M

 

Savnet dere!

Hei!

Nå er det lenge siden jeg har skrevet et blogginnlegg. Så det var vell på tide nå.

Jeg har savnet å blogge, men har også hatt godt av en liten pause. Nå er jeg tilbake og klar til å fortsette å dele av mitt.

 

 

 

Resultat av øyedråper hos øyelege

Siden sist har jeg gjort en del, jeg har vært hos øyelege siden jeg fortsatt sliter veldig med tørre øyne og dårlig syn, til tross for øyedråper. Øyelegen sa det gikk an å sette inn noen tåreplugger i tårekanalen min, slik at væsken ikke forsvinner så fort fra øynene mine som de gjør nå. Ticsene mine i øynene som at jeg blinker mye og kniper øynene igjen gjør at det jeg drypper på øynene mine bare presses ut igjen, da vil tårepluggene hjelpe med å holde væsken i øyet.

Jeg fikk også nye øyedråper som er vanskeligere å knipe ut, og en kur jeg skal bruke i 20 dager.

Jeg har også gått til og går enda til en Homeopat som utfører akupunktur og gir naturmedisin. Jeg prøver det for elveblesten ingen leger eller hudleger finner ut av. Homeopaten er svært snill og jeg håper han finner noe som funker snart, da elveblesten ikke gir seg.

Jeg har nå to behandlingstimer i uken hos psykiater som utfører EMDR. Hver Onsdag og Fredag skal jeg til han. Jeg blir svært sliten av EMDR timene, men jeg tror det er verdt det til slutt. Jeg har også begynt å trene igjen, selv om jeg har blogget om at jeg ikke skulle gjøre det. Istedenfor fokus på kropp, som fitness har, så har jeg endret til at jeg skal fokusere på hvor tungt jeg løfter og etterhvert bli en styrkeløfter. Det handler ikke om kropp i det hele tatt, og det er en veldig god ting  å kjenne på – og gøy å prøve noe nytt.

 

Jeg kommer til å blogge hvert fall en gang i uken framover, og etterhvert øke til to ganger i uken.

Gleder meg til å ha dere med på reisen!

 

-M.M.M