Hva er galt med hjertet mitt?!

Kjære, kjære følgere.

Jeg lovte dere å legge ut jevnlige blogginnlegg, slik ble det ikke – selv om jeg hadde lyst. Jeg har hatt dårlig samvittighet en stund for å ikke klare å holde det jeg har sagt til dere.

Til mitt “forsvar” har jeg ikke følt meg bra, og jeg har ikke skjønt hva det var. De som har fulgt meg en stund vet at jeg har slitt med alvorlige spiseforstyrrelser. Og derfor fått og hatt hjerteproblemer.  Kanskje også derfor hjertet mitt er slik som det er nå?

Dere skjønner. Spesielt de to siste dagene ( i går og i dag ) har jeg følt meg veldig slapp og rar. Jeg har tenkt at jeg kanskje bare er skikkelig utmatta, helt til pulsen min plutselig økte til over 180 slag i minuttet. Jeg sto helt i ro. Jeg ble fjern, hvit på leppene og hvit på fingrene mine. Jeg hadde talevansker, pustet tungt og var “lett i hodet” /eller fjern, det føltes ut som jeg skulle segne om. Hendene mine var heller ikke like i temperatur.  Mamma ringte 113, de hastesendte meg til legevakten. Men jeg kom meg ikke inn dit før mange timer senere. Dette fordi vakthavende lege på legevakten var på utrykning en annen plass. Jeg ble sendt hjem i mellomtiden. Da jeg endelig ble oppringt av legen på legevakten var pulsen fortsatt høy og de andre kroppslige symptomene tilstede. Vi snakket på telefon og jeg kunne få komme inn for å ta et EKG. Legen var en ung dame som var hyggelig og flink. Hun tok seg tid til meg. Jeg forklarte henne at jeg lenge har slitt med hjertet og tidligere hatt hjertesvikt på grunn av anoreksien min. EKG var fin. Jeg spurte likevel om mye, og jeg forklarte at jeg vegrer meg for å dra til legevakten fordi jeg tidligere har blitt stigmatisert og møtt med lite forståelse bare fordi jeg er psykisk syk. Hun forsto.

 

Jeg sa til henne at dette er en av mange episoder, men at denne var mer alvorlig- at den gjorde meg ekstra redd og at jeg trodde jeg kom til å få hjertestans. Jeg utrykte min frustrasjon over at alle leger sjekker meg for hjerteinfarkt eller slag, og så lenge det ikke er det så er liksom alt “ok”, og jeg blir sendt hjem igjen.

 

Jeg nevnte til legevakten at jeg har hørt om en sykdom som gir anfall med Takykardi. Denne sykdommen heter Postural Takykardisyndrom også kjent som PODS forklarte legen meg. Jeg passer i de symptomene som ble nevnt. Og legevakten sa jeg helt klart må få meg sjekka av en hjertelege på sykehuset, noe vi begynte med men som jeg ikke ble ferdig med da jeg bodde i Oslo og tilhørte Ahus. Jeg er IKKE diagnostisert med PODS. Men det er noe som jeg må utredes for, da så mye stemmer med de symptomene jeg har i forhold til de symptomene som stemmer med PODS.

 

Om jeg får et slikt anfall i natt må jeg ringe legevakten igjen, om det skjer igjen i morgen er jeg nødt til å ringe fastlegen min. Men hun er som regel ikke ledig på Torsdager. Blir jeg for dårlig og for  redd ringer jeg uansett til 113.

 

 

 

Jeg klarer meg.

 

Utslett behøver ikke være allergi!

God kveld!

Tema denne uken er hudreaksjoner (Utslett) som elveblest, eksem, atopisk eksem o.l

Vi mennesker antar at vi er allergiske når vi får et utslett på kroppen. Enten det er ekstrem kløe, elveblest eller tørr hud. Det er absolutt logisk å tenke det. Men, visste du at det ikke stemmer i alle tilfeller?

For lenge siden ble jeg utredet for en autoimmun sykdom. Og spesialisten jeg var hos var nærmest sikker på at det var årsaken til de ekstreme reaksjonene kroppen min hadde. Jeg hadde/har blant annet  kronisk elveblest, som holdt meg våken + eksem mellom fingrene mine, kløe, blemmer, hevelser, og jeg fikk lett sår på beina. 17 blodprøveglass senere, undret spesialisten på prøvene mine, han fikk dem ikke til å stemme. Den ene blodprøven sa i mot den andre. Og saken er fortsatt ukjent.

Spesialisten spurte meg om diagnosene mine, hvor PTSD og Tourette syndrom er mine hoveddiagnoser. Han spurte om jeg opplevde traumer som barn. Jeg bekreftet dette, Han fortalte meg om 3 andre tilfeller, hvor de kroppslige reaksjonene de opplevde kom fordi kroppen ikke hadde fått bearbeidet det vonde de hadde opplevd. Han forklarte at hodet og kropp ikke alltid henger sammen, og selv om hodet ikke oppfatter triggere- så gjør kroppen det. Så det er da  logisk at når hodet ikke vet så kan hodet heller ikke gi beskjed. Så kroppen gjør det, fordi kroppen husker, kroppen har også en minnebrikke, vi har en underbevissthet.

Spesialisten har også tatt kurs i hypnoseterapi, og er anestesilege. Han har kunnskap om det meste innen helse, både fysisk og psykisk.

 

Han tilbydde meg å få komme til han for å få hypnoseterapi, slik at jeg får slappet av litt. Jeg sa ja.

Første timen jeg hadde hos han, snakket vi lenge- og han utførte en mild og enkel hypnose. Under hypnosen kjente jeg ikke kroppen min, den var endelig lett. Og jeg slappet av, med øynene åpne så sov jeg likevel. Når jeg kom ut av hypnosen fortalte spesialisten at jeg ikke hadde hatt tics på et par minutter. Altså, hele meg slappet av. I hjemmelekse fikk jeg beskjed om å si ” jeg er bra, og jeg blir bedre og bedre for hver dag som går” i 1-2 minutter hver morgen, dag og hver  kveld.

Venter på å høre fra han igjen.

Vi snakket om alle traumebehandlingene jeg har vært gjennom, som ikke har funket.

Hans forklaring gidde mening. Han har lært at å pirke opp i traumene igjen og igjen ikke har så god effekt, alltid. Men å heller la pasienten få reagere slik h*n ville når traumet pågikk er til større hjelp. Fordi noen som er traumatisert plages gjerne med at kroppen reagerer feil på ufarlige situasjoner når traumene ikke lenger pågår. Altså kroppen reagerer slik den vil i ettertid. Skjønner du?

Så vi vet at psykiske lidelser kan gi angstsymptomer, som hjertebank, hyperventilering, søvnløshet, kvalme, hallusinasjoner og mer. Men det kan også gi utslett, hevelser, allergiske reaksjoner i form av elveblest, hudsykdommer som psoriasis og lignende. Jeg har altså ikke en autoimmun sykdom som jeg fryktet, og som jeg skrev om for lenge siden. Kroppen min er rett og slett bare allergisk mot stress.

Jeg har ingen fasit for hva som kan fungere mot utslettene og hevelsene når de kommer. Men nå har jeg hvert fall en forklaring. Det beste rådet jeg har er å gjøre ting som gjør deg glad, og som får deg til å stresse mindre. Men hva kan man gjøre? Lurer du sikkert på. Det er veldig individuelt hva som fungerer for hver enkelt. For meg er det å holde det ryddig rundt meg noe som klarner hodet og gjør meg mindre stresset. Og jeg har funnet meg en ny og avslappende hobby ( Bilde vedlagt. )

Tusen biter til et bilde LEGO
mange tusen brikker satt sammen til et bilde. ( LEGO )

 

 

Generelle råd for å minske kroppslig stress:

  • Frisk luft
  • Skrive dagbok
  • Snakke med noen
  • Gjøre ting som er distraherende og som krever fokus ( F.eks lage et bilde av lego )
  • Faste rutiner
  • God hygiene
  • Planlegging
  • Dyr
  • Drikke vann
  • All slags trening, yoga eller meditasjon
  • Serie eller film/dokumentar om noe som interesserer deg
  • kvalitetstid med noen du liker eller for deg selv
  • Søvn og hvile
  • Viktigst- lytt til kroppen din!

 

  • – M.M.M

 

Hornhinnetransplantasjon?

Kjære. kjære følgere…!

Det har gått lang tid siden jeg la ut et skikkelig innlegg. Jeg beklager det. Jeg trengte en liten pause fra bloggingen.

Uansett, så er jeg sterkere tilbake- med masse nye ideer og planer.

Som dere vet så sliter jeg med øynene mine, jeg har operert venstre øye, men ikke egentlig gitt dere noen oppdateringer etter det. Operasjonen skulle stoppe progresjonen av øyesykdommen min, Keratokonus. Dessverre så har det ikke hjulpet. Under operasjonen kom det fram et stort arr på pupillen min, som resulterte i en noen komplikasjoner.

Etter kontroll i Februar 2021 viser det forverring av synet på venstre øye, samt også bekreftet forverring av sykdommen på det såkalte “gode øyet” (høyre øyet.) Jeg har 5% syn igjen på venstre øye, Jeg dro hjem med beskjed om at de også kommer til å operere det “gode” øyet for at jeg forhåpentligvis ikke skal miste synet på begge øynene. Jeg ble  henvist til en spesialist i Levanger. Spesialisten hadde i oppgave å tilpasse en linse for venstre øyet mitt, en hard linse som for de fleste med keratokonus skal gi synet tilbake. Han fikk også i oppgave å gi meg filterbriller, som jeg faktisk sitter med nå. Siden jeg er veldig lyssky.

Filterbriller 🙂

På grunn av arret fikk jeg ikke et bedre syn av den tilpasset linsen. Spesialisten vurderte at linsen gjorde mer vondt enn godt.  Han tenker at eneste utvei er den jeg har fryktet mest. En hornhinnetransplantasjon. Jeg fikk med meg 2 filterbriller som tar bort blått lys, samt fått valgt ut noen kule briller som jeg skal bruke hele tiden, selv om det kun er for at jeg skal se bedre på det gode øyet , enn så lenge…

Tar det med et SMIL

Min største frykt er å miste mer av synet på det høyre øyet, slik at jeg blir blind. Jeg tuller ofte med det, selv om jeg er redd. Jeg vil ikke være negativ, men jeg vil heller ikke ta sorgene på forskudd.

 

V

Mer alvorlig enn antatt…

Hei!

Jeg har lenge slitt med det hudleger og leger har sagt kun er en kraftig elveblest. Det startet i 2018.

I dag, 13.10.2020 var jeg hos hudspesialist Theis, og hans studenter. Jeg hadde først en samtale med en ung og flink student om plagene, hvor jeg viste utslett på meg selv og også på bilder. Jeg hadde også en hard kul i panna når jeg var der. Etter samtalen kom Theis inn og 2 studenter til.

Theis var veldig hyggelig, og jeg merket at han ville hjelpe, og at han kunne og likte jobben sin. Jeg fortalte at de legene jeg har vært hos tidligere kun har sagt at jeg har elveblest og at jeg må smøre meg inn med Eurax. Det synes Theis og studentene var et rart råd, da Eurax ikke hjelper mot eleveblest kløe. Theis fikk medisinlisten min, hvor det bekrefter at jeg går på 2 antihistaminer, Vallergan 50 mg og Cetrizin 50 mg. Samtidig har jeg over lengre tid fått Xolair injeksjoner (over 3 mnd )- og det har heller ikke vært til hjelp. Theis sa at om jeg kun hadde hatt vanlig elveblest skulle de tingene ha hjulpet for lenge siden. Jeg viste også Theis og studentene bilder av hevelser, i ledd og under beinene mine, samt inni hånden, lepper og at jeg får  kuler i ansiktet. Utslettet angriper også arrene mine.

Theis gjorde en enkel test, for det er ingen tvil om at jeg har elveblest. Han fant ut at jeg har Trykk elveblest. Altså jeg får elveblest om jeg rører huden min eller visst noe rører huden min. Han tok baksiden av en penn og skrapet litt hardt på hånden min. Vanligvis skulle rødheten ha gått bort etter en liten stund. Men hos meg hovnet jeg opp, og jeg har fortsatt merke.4 timer senere. Det vil si at når noe trykker på huden min, får jeg en reaksjon. Noe som kan forklare hvorfor jeg får utbrudd på natt. For da ligger jeg jo på en madrass.

Men, det som bekymret Theis er at jeg hovner opp i leddene mine, og hovner opp under bein og inni hendene mine, samt får harde kuler i ansiktet. Og at medisinene mine ikke fungerer mot elveblesten.

Det ble konkludert med at det mest sannsynlig er snakk om en sjelden autoimmun sykdom som angriper blant annet ledd og arr… Så jeg skal ta blodprøver allerede i morgen. Men det er også bekreftet at jeg har en sjelden form for elveblest.

Tenk om Theis er mannen som endelig finner ut av de fysiske plagene mine? Jeg tror det.

Tusen takk Theis og studentene 🙂

 

-M.M.M

 

Operasjon av øyet

Hei !

For noen dager siden var jeg på Nevrosenteret ved St.olavs i Trondhiem. Jeg ble henvist dit lang tid tilbake, på grunn av funnet på Venstre øye, altså keratokonus.

Jeg skal være ærlig å si at jeg hadde ikke store forventinger til St.Olavs. Men, de leverte og imponerte både meg og mor.

Først var jeg inne hos en sykepleier som tok en måling av øynene mine. Så kom jeg inn til en veldig flink optiker som forklarte hva målingene viste. Jeg fikk noen sjokkerende beskjeder, som at de ser spor til at jeg har sykdommen på høyre øye også. Og at jeg har en uvanlig keratokonus, eller noe annet som foreligger. Optikeren tok målinger av synet mitt, og det lover ikke bra for venstre øye.

Etter det fikk jeg komme inn til en øyelege/spesialist som også gjorde noen tester. Han så mye arrvev på øynene mine, noe som kan forklare smertene mine. Legen bestemte at jeg skal opereres under narkose(narkose, grunnet touretten min). Dette gjør at jeg må vente litt lengre på operasjon. ( Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves! )

En slik operasjon hvor de skal slipe/polere venstre øye, kan gi komplikasjoner og mulig ødelegge synet mitt mer. Jeg ser DOG uansett så dårlig at det vil ikke ha noe betydning om operasjonen kommer til å gjøre dette. Jeg vil ha store smerter i noen dager. Og får både smertestillende og mange dråper å forholde meg til. Heldigvis er jeg i gode hender på St.olavs! De var og er veldig flinke.

Om operasjonen mislykkes blir det siste og verste utvei. Som er en transplantasjon av hornhinnen. Noe de helst ikke vil gjøre med mindre de absolutt må. En slik operasjon er et stort inngrep med stor risiko og  med mye oppfølging og dråper. Det kan også ta opp til 2 år å bli bra igjen. Men heller 2 år med helvete ,enn helvete livet ut.

Vil uansett ikke få synet mitt tilbake. Målet er å få øynene mindre lyssky og sensitive slik at jeg kan leve livet mitt slik jeg selv ønsker.

-M.M.M

 

Okulogyr Krise

Ja, som overskriften sier.  Okulogyr krise.

Noe legen min tror er grunnen til anfallene hvor øynene mine vrir seg oppover i flere timer. Okulogyr krise kommer av medisiner. Det er en veldig sjelden bivirkning. Kanskje ikke så rart jeg har fått det med alle disse medisinene jeg må ta om dagen.

Jeg tar per dags dato over 25 piller hver dag.

Jeg har også andre plager som nok også er bivirkninger. Okulogyr krise kan gi bivirkninger som blindhet, smerter o.l. Dette er noe jeg sliter med. Ja, jeg har keratokonus ( En øyesykdom ) som jeg skal opereres for. Men jeg har også uforklarlige smerter, rykninger i ansiktet , press på øynene oooog mer,  listen er lang.

Er det som vi tror, vil plagene etterhvert forsvinne. Det er usikkert hvilken av medisinene som gir disse bivirkningene. Det står vell mellom Seroquel ( Quentiapine ) og/eller Zeldox. Jeg står også på benzodiazepiner, og det er fra min side ønskelig å seponere alle medisinene. Og heller kanskje stå på Stemningsstabiliserende, eller antidepressiva som kan hjelpe mot OCD, og som kan hjelpe mot ticksene mine i samme slengen. Vi må finne ut hva som er løsningen for meg. Jeg kan ikke gå på xx forskjellige medisiner. Jeg kan ikke være overmedisinert og jeg nekter å være “lovlig pillenarkoman” (som forresten var overskriften på mitt første blogginnlegg).

Har hvert fall funnet ut at jeg ikke tåler antipsykotika så godt! Da jeg har hatt øyevridningen tidligere, i 2017-2018 hvor ingen hjalp. Årsaken til anfallene var da 50 mg Zyprexa og noen mg Risperdal. ALDRI MER.

Jeg håper at tvangsinnlagte i Norge ikke blir stappet full av medisiner for at helsevesenet skal ha mindre å gjøre, noe som var tilfellet hos meg. Jeg ante ikke hva jeg puttet i meg ( mot min vilje ). De sa bare at ” disse skal hjelpe deg ” Dum som jeg var så trodde jeg på dem. Og den dag i dag har jeg et liv som er et helvete å leve- nettopp på grunn av disse fordømte pillene som skulle “hjelpe”.

Men det var enten å ta dem oralt, eller å bli holdt nede å få en svær sprøyte i ræva.

Hva hadde du valgt?

Men en ting skal sies. Jeg gir ikke opp. OG uansett hvor dumt det er, så kommer jeg til å starte en veldig sakte nedtrapping på eventuelt medisinene mine. Da først Seroquel. Har bestilt meg legetime for å få planlagt en nedtrapping/seponering. Jeg ønsker at dette skal gjøres hjemme. Og ikke bak lås og slå. Jeg har fått nok av sykehuslivet, Og det tror jeg nok fastlegen min vil forstå.

OG blir jeg veldig dårlig, har jeg legevakt og akutt psyk som kan hjelpe meg i krise.

Jeg var jo innlagt i 2 år for å slutte med medisinene jeg sto på da jeg ble innlagt der ( som var på Hurdalsjøen Recoverysenter ) Men de klarte ikke hjelpe meg ut av det. Og jeg endte med å bli utskrevet med mer medisiner enn jeg sto på i utgangspunktet. Hurdalsjøen Recoverysenter styres av det private. Og det jeg har opplevd av det private de siste årene- både øyeleger og leger. Har gjort at jeg har gått fra å ha bedre tro på det private til  å tenke at det ikke stemmer. Og at det offentlige har mye mer trygge rammer og at de har mer lyst til å hjelpe. Sorry not sorry…

Jeg får veldig god hjelp her hjemme. OG det blir bra når jeg kommer i gang med psykolog og det hele.

Ting faller sakte men sikkert på plass.

-M.M.M

 

 

 

 

 

 

TVANGSINNLAGT

Hei kjære lesere.

Nå som jeg skriver dette innlegget er det natt. Jeg har blogget lite i det siste, og vært fraværende både her og på andre sosiale medier. Det er nemlig en del som har skjedd i livet mitt siden sist.

For det første ble jeg tvangsinnlagt på psykiatrisk akuttpost, fordi legevakten ikke regnet meg som samtykkekompetent på grunn av at jeg hørte stemmer. Oppholdet på psykiatrisk var kort, da jeg skrev meg ut så fort vedtaket på tvangen ble endret til frivillig. Ellers ble jeg positivt overraska over hvor flinke de som jobbet der var. Første plassen som ikke dopa meg ned ved første sjanse, og  som heller ikke brukte belter eller belteseng! Men  skal være ærlig på at det var en liten nedtur, da jeg etter å ha kommet hjem har sagt til meg selv at jeg aldri skal innlegges på psykiatrisk igjen. Men må man så må man… Håper jeg slipper igjen.

 

Situasjonen med øynene er den samme, men har heldigvis fått en tidligere time på sykehuset i Trondheim.

Bor fortsatt hos mamma men  leter etter en ny leilighet å flytte i, da jeg har oppsagt leiligheten jeg allerede har. slik som øyet mitt er nå, og handikappet det gir så må jeg bo hos mamma. Det er faktisk så ille.

Ellers har vi vært på ferie i Namsskogan. Med fint vær og fine dyr i parken. Når vi først snakker om øynene mine, så trodde jeg ikke at jeg skulle klare ferien, men det gikk overraskende fint!  Solbriller og lapp for øyet er tingen.

Er spent på hva øyelegen i Trondheim kommer til å si. Selv om en øyelege allerede har sagt at jeg må ha en hornhinnetransplantasjon. Gruer meg.

BEKLAGER fraværet mitt. Heretter kommer det blogginnlegg 1 gang i uken, og jeg kommer til å starte opp med GiweAways og konkurranser. Dere er også velkomne til å følge meg på TikTok ( Milenamageroy ) og instagram. Hvor jeg også kommer til å bli mer aktiv.

Her har dere en liten bildeserie: Enjoy.

 

 

Jeg trenger DIN hjelp.

Hei kjære lesere.

Da har jeg snart vært en uke hjemme i leiligheten min, og jeg har fått tilbrakt masse tid sammen med familien min. Det er godt å endelig være hjemme, og vite at familien er rett rundt hjørnet.

MEN

Alt har ikke vært en dans på roser.

Jeg har de siste månedene opplevd plutselige “anfall” hvor jeg ikke klarer styre hvor øynene mine ser. Altså ufrivillige øyebevegelser. Ser jeg på noe så hopper øyet til å se på noe annet. Dette er velig ubehagelig og skremmende. Anfallene har nå blitt hyppigere.

Jeg var hos legevakt for noen dager siden, og da viste det seg også at pupillene mine er i ulik størrelse, men det kan ha med Keratokonusen å gjøre ( øyesykdommen min ) Dette andre føler jeg mer er anfall.

Jeg har også merket strålende smerter opp nakken. Og plutselige verkende smerter i høyre fot. Samt smerter i hjerte området. Jeg er bevisst under anfallene, men kroppen lever sitt eget liv. Øynene flimrer også når jeg lukker dem.

Jeg vet ikke hva disse anfallene er, eller hva det kan være. Vet du?

Jeg kan også kjenne når et anfall kommer. Gjennom at jeg får ekstremt høy puls ( opp mot 160 ) og en rar følelse i kroppen. Anfallene varer i opp til ca 6 timer.

Jeg var hos øyelege for noen dager siden, og vi fant ut at det ikke er der problemet ligger. Det virker ikke som noen er interessert i å finne ut hva det er.

Akkurat nå er jeg hjemme hos mamma, da jeg er for redd til å være hjemme hos meg selv. Uansett hvor glad jeg er i leiligheten. Mamma inviterte meg hjem siden jeg var så redd. Takk mamma <3

hilsen en jente som ønsker svar…

 

 

 

Medisiner- av og til en nødvendighet

Hei!

Dette innlegget handler på ingen måte om å fremme bruken av medikamenter.

Jeg synes generelt at vi i Norge er for raske til å ta både Ibux og Paracet for enten en liten hodepine, eller for litt vond hals.

Men når det kommer til mer alvorligere medisiner, som er avhengighetsskapende og gir en stor innvirkning på både kropp og hode må vi hvert fall være forsiktige. Da er det snakk om for eksempel sterke smertestillende, benzodiazepiner og sovemedisiner.

Jeg er selv avhengig av benzodiazepiner. Og dette er faktisk medisiner som står på narkotikalista. ( Nei, jeg har ikke valgt å ta dem selv, det valgte akuttpsykiatrien for meg)

Jeg skrev et innlegg om oppstart av Zeldox for en stund siden. Jeg valgte å gå av den medisinen, da jeg følte den var farlig for meg. Etter en kort stund ( noen dager ) ble OCD lidelsen min markant forverret. Jeg klarte ikke ha en normal dag, eller natt. Så jeg startet på Zeldox igjen, med god virkning. Tidligere gikk jeg på en lav dose. 20 mg x 2 i døgnet. Nå får jeg 20 mg x 3 i døgnet. Jeg skal være ærlig på at jeg er redd, jeg liker ikke å stå på så mye medisiner som jeg gjør nå. Men kanskje Zeldoxen er med på at jeg ikke trenger blant annet like hyppig Seroquel som jeg trengte tidligere. Grunnen til at jeg er redd, er fordi akuttpsykiatrien stappet i meg så mye medisiner at jeg fikk alvorlige bivirkninger. Jeg sto på 50 mg Zyprexa, noe som er en farlig høy dose. 3-4 mg Risperdal og 800 mg Tegretol, samt Truxal.

Jeg går stadig og er redd for bivirkninger, men har innsett at jeg må skjerpe meg litt. Jeg står godt innafor riktig dosering nå, det er ingen grunn til bekymring. Og nå skal jeg snart hjem! Jeg skal treffe ny behandler, nytt team, nytt alt.

Altså, ikke “en ny dag, nye muligheter” men ” et nytt liv, nye muligheter”

Jeg gleder meg.

Nå er det bare å se framover.

 

29.Juni!

Etter snart 2 hele år, etter flere hundre samtaler med psykiater, og mange, mange måneder med samme personal. Så skal jeg hjem.

29.Juni skal jeg hjem.

Til min egen leilighet, i nærheten av min familie og på mitt sted som jeg kaller hjem.

Ikke på institusjon, ikke i en kommunal bolig, ingenting sånt. Men MIN leilighet.

Det er så stort for meg det, det er så stort. Og så godt å tenke på at jeg endelig skal hjem. Hjem og klemme mamma, og henge med søsknene mine.

Jeg har tenkt litt på om disse to årene har vært bortkasta, men har de det? Det sies av behandler at jeg har blitt verre og ikke bedre. Men alt kan ikke være forgjeves? Jeg må da ha lært noe, etter så lang tid uten familie og sånt? Vet ikke helt hva jeg skal tenke.

Men for meg er det slik at når jeg har store ting i vente, så får jeg mye og regelmessig angst. Til dette får jeg medisiner, men jeg har ikke utnyttet den dosen jeg egentlig har blitt satt på. Altså 400 mg Seroquel på en gang to ganger daglig. Jeg brukte det i dag, og det hjalp. Jeg sovna og har mindre angst. Da ble det og blir det forhåpentligvis ikke som i går, da jeg fikk et kraftig angstanfall.

I påvente av hjemreise, venter jeg også på telefon fra Ullevål sykehus, som skal operere øyet mitt. Jeg går for tiden med «øyelapp»

 

Det er rart å si hade til personalet, men det er godt for meg og endelig være ferdig her. Enda et ferdig kapittel.

 

 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top