jeg? Plastikk kirurgi?

Er det noe som blogges om av populære bloggere så er det plastikk kirurgi.
Mange av de prøver å normalisere det å legge seg under kniven. Det er snakk om større pupper, legge fett inn i rumpa, operere nesen og ta Restylane eller Botox.
Jeg er ikke usikker på hva min mening med plastikk kirurgi er. For meg er det en personlig ting man også burde holde personlig, på grunn av at når det blogges om blir ofte unge lesere påvirka. Og de får komplekser de ellers ikke hadde.

Da jeg var ung tenkte jeg mye på at når jeg fylte 18 år, skulle jeg operere meg. Jeg hatet nesen min og de små puppene mine, som fortsatt er så små at vanlige bh’r ikke passer meg. Men vet du hva? jeg synes det er fint. Det er jo ikke et problem for meg å ha små pupper, eneste som er, er at klær med utringing ikke går og bikinier er vanskelig å finne. Men tenk de flotte badedraktene da! Jeg ville ha større lepper også men den har jeg sammen med det andre lagt fra meg. Hvorfor endre på meg selv når verken nesen, puppene mine eller leppene hemmer meg i hverdagen?
Det er selvfølgelig sitt eget valg om man vil operere seg, men jeg synes man bør være forsiktig med å legge det ut på sosiale medier, det er som å plante ideer inn i hjernen til folk.
Så er det forskjell på de som endrer på utseendet og de som faktisk trenger plastikk kirurgi på grunn av enn sykdom eller etter en bilulykke og lignende.

Jeg har nok med å kose meg med ansiktsmasker, og rense og tilføre krem på huden både morgen og kveld. Da tar jeg vare på huden, og det er en helt annen ting.
Misforstå meg rett! Jeg er ikke i mot de som velger plastikk kirurgi, det jeg er i mot er promoteringen av den.

Jeg mener vell et snev av at det er for tilgjengelig med plastikk kirurgi, og jeg skulle ønske legene som utførte den slags operasjoner virkelig pratet mer med pasienten om usikkerheten hans eller hennes, før en eventuelt operasjon ble gjort. Tenk om personen i etterkant angrer på å ha operert seg fordi han eller hun en gang var usikker på seg selv, men har lært seg i etterkant å akseptere seg for den man virkelig er. Liker å si at man er født som man er av en grunn. Og at man har fått det livet man har fordi det er meningen at akkurat du skal ha det livet, og kjempe deg til seier.

Nei, jeg personlig kommer ikke til å utføre noen slags plastikk kirurgi. Men kan skjønne dem som velger å gjøre det. Spesielt de som for eksempel har så store pupper at de får ryggplager av det, eller at de har en nese som de ikke klarer å puste skikkelig med, slike ting.

Skal si dere en ting jeg, dere er fine og flotte som dere er, selv om kanskje mange av oss tenker annerledes.
Det nærmeste jeg kommer til plastikk kirurgi er nok tatoveringene mine.

-M.M.M

En av mange episoder

Jeg gikk i 8.klasse. Jeg kom hjem etter å ha vært innlagt på sykehuset, der fikk jeg motgift, etter en overdose. Jeg og min daværende bestevenninne ville feire og ha det litt gøy, til tross for det vonde livet jeg levde, som bestevenninnen min var mye vitne til.
Hele ungdomstrinnet hadde blitt godt informert om hva jeg har opplevd av min onkel og en annen mann, jeg satt på en stol foran klassen med 2 fra barnevernet, som kort fortalte min overgreps historie. Vi hadde planlagt at jeg skulle ha på meg en kort vest slik at alle arrene og de nye kuttene vistes. For å få klassen til å forstå at mobbingen de påførte meg gjorde vondt. Noen trakk det til seg og sa jeg var modig, da jeg var på vei hjem.
Men, hvem var der for meg når jeg skulle prøve å føle på det positive på en Fredagsklubb jeg ellers aldri ville deltatt i.

Fredagsklubben endte dramatisk. Ei jente som gikk i 9.klasse ville ha meg med på en gåtur rundt skolen, alene- uten mine 4 venner. Som advarte meg mot å gå med henne. Jeg ble uansett med, jeg ville ikke vise at jeg var redd. Første runden rundt skolen gikk til at jeg såg ned i bakken mens vi gikk og hun sa ting som ” har du vært på galehus nå da?”, ” du vil bare ha oppmerksomhet du” , ” moren din er ikke glad i deg, du ødelegger familien din ” , ” kan du ikke bare drepe deg selv” “fuck deg!” Jeg hørte bare på, men merket at vennene mine fulgte med når vi var på andre runde rundt skolen. Når vi nesten kom til enden sto den større jenta klar med knyttneven. “skal du slå meg?” nei, sa hun. Men det tok ikke lang tid før jeg låg i bakken.
Jeg bestemte meg for å bli igjen på Fredagsklubben, ville igjen ikke vise at jeg var redd eller “svak”. da kom det flere klassetrinn mot meg og mine 4 måtte stå som en murvegg slik at de ikke skulle skade meg, jeg sto bak “murveggen”. “hore”, “hater deg” , ” din oppmerksomhetssyke unge!”, “jeg skal ta deg, hore!” , “ingen liker deg!” , ” drep deg selv!”

Fredagsklubben var over og jeg ventet til alle var dratt. Jeg og min venninne gikk så til mamma, hvor jeg begynte å le. “mamma, jeg har blitt slått!” Hun trodde meg ikke fordi jeg lo sånn, men hun skjønte til slutt alvoret.
Venninna mi ble med meg hjem slik at mamma kunne skrive ned hele historien for å ta det opp med rektor og politiet. uten hell. Rektor la på telefonen da Besten ringte for å fortelle om saken.
Etter episoden var jeg en uke hjemme fra skolen før jeg prøvde meg igjen. Da lo guttene over blåmerket mitt på øyet, jeg ville bare hjem. Skolen hjalp aldri til, de tok det ikke på alvor uansett hvor mange bevis vi gidde.

Mobberne har fått meg til å prøve å begå selvmord, de har utnyttet meg til det ytterste, de har flere ganger sunket meg til bunn for å så bare gå. De lever jo sine gode liv nå, jeg er igjen innlagt.

Er det noe jeg vil ha stopp på så er det overgrep og mobbing.
Mobberne har aldri sagt unnskyld. Bare en. Jeg er veldig glad for at jeg har fått et unnskyld, det betyr ufattelig mye for en jente som meg.
Jeg er enda redd mobberne, jeg husker alt de gjorde. Dette var bare en kort forklart episode. Flere episoder skal jeg blogge om.

opplever du noe lignende er det viktig at du snakker om det til en voksen du er trygg på, for ingen fortjener å få fortalt at de vil ha deg død, at du ikke er verdt noen ting eller at du er udugelig. “du ødelegger familien din” er vell den som sitter mest igjen hos meg.
-M.M.M

Kronisk elveblest

Ja, da har jeg fått påvist kronisk elveblest.
Jeg som trodde jeg skulle slippe unna både utslett og allergier, som elveblest og atopisk eksem. Selv om min lillebror har slitt med både astma og diverse allergier.

Jeg har elveblest akkurat nå, jeg har harde kuler på store deler av kroppen samt kløende mønster som flytter plass på noen sekunder. Det klør noe inni Helve…… Og utvikler seg til det verre for hvert døgn. Som hevelser under beina.

Det verste av alt er at jeg ikke tåler Prednisolon (kortison) , som er medisinen mot elveblesten. Skal henvises til hudlege hvor hudlegen skal finne årsaken til hvorfor jeg hele tiden får disse utbruddene, samt finne en medisin jeg tåler. Men mange rundt meg er 100% sikre på at jeg får elveblest på grunn av stress. Jeg har jo tatt blodprøver for å sjekke om jeg har noen allergier, i følge blodprøvene har jeg ikke det. Kanskje hudlegen tar noen etterlengta prikk tester, så er jeg helt sikker på at det er stress og ikke en matvare jeg reagerer på.

Har smurt meg med aloe vera og en hjemmelagd vidunderkur. Det funker mot kløe i en viss tid, men så er det jo sånn med elveblest at utslettet hele tiden flytter på seg, og da klør det jo på en ny plass. Og ikke nok med det så hovner føtter og hender opp.

Jeg merker også at elveblesten går hardt ut over arrene mine, elveblesten lager kuler på dem som kan sprekke opp. Det gjør både vondt og det gir fare for infeksjoner.

Jeg husker godt de første ukene jeg hadde alvorlig elveblest,som til slutt utviklet seg til hevelser både under beina og i håndflatene, jeg klarte ikke gå. Men legevakten tok meg aldri seriøst, enda jeg var det flere ganger. ” Milena ringer stadig legevakten og hun kan ikke forvente å få hjelp hele tiden” husker jeg en lege sa.
Jeg ringer forresten kun legevakten når det er nødvendig. “Beklager” for at jeg ringer litt oftere enn andre. Sorry not sorry?


Unner virkelig ingen elveblest, om det så er en gang, eller kronisk. fysj!

Om du har kronisk elveblest og du har noen kjerringråd, gjerne kommenter i kommentarfeltet!

Det urettferdige arbeidslivet

Før noen blir å klikke av dette innlegget vil jeg bare at dere skal vite at dette kun er ett av mange synspunkter.

Jeg er selv 100% ung uføre, og kommer til å være det en stund, med et mål om å bli så frisk at jeg takler å være i arbeid. Jeg har ingen utdanning, men tenker at det finnes noe for meg der ute likevel. Til tross for å være 100% ung ufør har jeg prøvd meg på frivillig arbeid på et sykehjem, noe jeg synes var givende, men jeg merket at om jeg hadde hatt en fast stilling der som ansatt, hvor jeg hadde måttet forholde meg til at jeg må på jobb da og da ikke hadde gått. Det gikk greit å være der frivillig, siden jeg kunne dra når det passet meg og komme tilbake når det passet meg.

Det dette innlegget egentlig skulle handler om, er at på et synspunkt synes jeg lønnen til de forskjellige jobbene er urettferdig. Man får en lav lønn av å jobbe på en matbutikk kontra å jobbe med båtmotorer eller å ha en høy stilling på et kontor. Jeg vet om et eksempel. En dame som jobber fra klokken 08:00 til 17:00 hver dag utenom på Søndag, da er hun “kun der i noen timer” for å gjøre klart til uken som kommer. Hver måned teller hun absolutt alle varene hun har i butikken sin. Samt så planlegger hun mye av jobben hun skal gjøre hjemme. Dette er en dame som har en jobb som krever at man til en hver tid er hyggelig og yter god service til tross for at noen kunder gir utrykk for at de er sure. Og til tross for at denne damen har den høyeste stillingen i butikken er det hun som jobber mest, gjør ting klart og det er hun som har verkende føtter siden hun ikke får muligheten til å sette seg ned i 5 minutter, utenom da hun kan skyndte seg på do visst det ser ut til å være lite kunder. Hun er en perfeksjonist på godt og vondt, noe som gjør at kundene er fornøyde med innsatsen hennes, selv om de garantert ikke vet halvparten av hvor mye hun gir av seg selv for å gi kundene god service. Men jeg vet.
Denne damen får ufortjent lite penger, jeg synes helt ærlig at mennesker som dette burde få høyere lønning.

Mennesker som jobber på matbutikker, klesbutikker, personlige trenere og så videre. Jeg vil nok si at de jobber MINST like hardt som de som har en kontorjobb med hektiske møter og telefoner de må rekke ( De får i det minste sitte, og de har som regel tid til å drikke kaffe mens de sender mailer )
misforstå meg rett, selvfølgelig skjønner jeg at ambulansearbeidere, leger, psykiatere, psykologer, politimenn og advokater får høy lønn. Men hvorfor må det være så himla stor forskjell? Hvorfor er en jobb “status” mens en annen er flau å snakke om?

Takk til dere som står i kassa og selger meg mat og drikke.
Takk til dere som er imøtekommende når jeg kommer inn i klesbutikken.
Takk til dere som smiler og lager mat til meg på BigBite.
Takk alle sammen for at dere jobber.

Og bare for å nevne, det er ikke alle som er like heldige med å klare å utdanne seg. Dette er selvfølgelig av ulike grunner. For meg tok de psykiske sykdommene mine fra meg det å utdanne meg. Jeg har siden barneskolen mistet mye av basis tingene de andre elevene lærte siden jeg var hos politiet i avhør for overgrepene min onkel utsatte meg for, i tillegg til en annen mann.
Det trenger selvfølgelig ikke være psykiske lidelser eller plager som “tar bort” sjansen til utdanning. Det kan være graviditet, dårlig konsentrasjon, at man ikke passer inn slik skolesystemet funker. Og det skal også nevnes at de med psykiske lidelser også oftest klarer seg gjennom skolen! Noe som er fantastisk og beundringsverdig. Jeg prøvde meg på tilrettelagt skole på videregående i 3 år, det gikk ikke dessverre.

– M.M.M

Ufrivillig avhengig

Før jeg prøvde å slutte med medisinene psykiatrien har fått meg så avhengig av, så trodde jeg at det skulle gå helt fint å trappe ned på disse medisinene, da spesielt beroligende som er under kategorien Benzodiazepiner.

 

Jeg tok helt, helt feil. Jeg har aldri kjent meg så jævlig som den gangen jeg prøvde å trappe ned på Benzo, da i første omgang Vival. Det gikk 2 dager så ble jeg satt på den dosen jeg før nedtrappingen sto på. Det er ikke nok med at man føler uro ved nedtrapping, man blir fysisk dårlig også, jeg ble hvert fall det. Ikke nok med det så er Benzodiazepiner, medisiner som ikke lar seg påvirke av andre medisiner som er laget for å dempe abstinens symptomer.

En heroin eller alkoholavhengig kan få LAR, noe jeg så inderlig skulle ønske funket på Benzodiazepiner også- men nei.

Så igjen, vil jeg be dere være obs på hvilken medisiner dere får enten om du er innlagt, er hos legen din, eller på en samtale med psykolog/psykiater. For etter min erfaring blir man satt på disse medisinene når man er innlagt og når man er i sin verste fase, egentlig skal man ha seponert slike medisiner innen få uker, gjerne før en utskrivelse.

Det ble ikke jeg, og jeg fikk ingen informasjon om at medisinene jeg hadde fått som under 18 åring og som 18 åring ( da det tok helt av ) var så avhengighetsskapende at jeg ikke kommer til å klare meg uten dem, det fikk jeg ikke informasjon om før det var for sent, og jeg var og er svært avhengig.

Den dag i dag tar jeg ca 28 tabletter daglig.(ikke alle en benzo, men en stor del)

Det er noe jeg vil ha endret, jeg vet bare at jeg må ha trygge rammer rundt meg når jeg skal prøve å nedtrappe igjen, og at jeg må være fast bestemt og viljesterk,

Så kan jeg vise fingeren til de legene som ikke ofret livet mitt en tanke når det kommer til avhengighet i en så ung alder, fingeren kommer den dagen jeg ikke lenger er avhengig. Selv om man kan ha abstinenser i år etter seponering. Faen sier jeg, faen!

Vival

Sobril

Seroquel

Truxal

Vallergan

.

Jeg husker at mitt første innlegg på bloggen var om nettopp dette. Innlegget het noe som “lovlig pillenarkoman”

Og det er jo på sett og vis, OG grovt sagt det jeg er. For jeg klarer meg ikke uten pillene mine. Eneste forskjellen er at jeg får pillene utskrevet på blå resept mens noen andre får tak i dem på gata. Unnskyld, men det er fakta. Og det er i så alt for mange tilfeller- fakta.

Benzodiazepiner er også medisiner som gir plutselige panikkanfall, uro og impulsivitet, noe de egentlig skal hjelpe for. Men etter langvarig bruk får de motsatt virkning.

Og nå har ikke nåværende behandler noe som helst skyld i de medisinene h*n skriver ut til meg, h*n er IKKE den som har fått meg avhengig, h*n er den eneste som har prøvd å seponere medisinene mine. Og vi skal prøve igjen.

Til deg, takk.

 

Vær forsiktig der ute, jeg tenker på dere

-M.M.M

 

Angst eller en tornado?

Plutselig, og ut av det blå kommer det.

Synet blir verre, pusten kortere, følelsene sterkere.

Det er snakk om panikkangst.

Etter mange måneder i strekk som innlagt – og skjermet fra det normale livet er det dessverre normalt at slike panikkanfall oppstår. Nettopp fordi det blir så mange nye og uvante inntrykk. De rutinene man hadde som innlagt blir i løpet av sekunder endret på. Tenk om ditt liv ble snudd opp ned på et sekund. Det blir mye å takle.

Heldigvis er det også sånn at angstanfall går over etter en viss tid, og at eksponering er nøkkelen til at det blir mindre tilfeller av angstanfall.

For å redusere lengden og kraftigheten av angstanfall må man lære seg selv å kjenne. For meg funker det med kulde, gjerne kaldt vann i ansiktet ( som nevnt i et tidligere innlegg ) , nærhet fra noen jeg er trygg på, og det å snakke med noen under anfallet, slik at fokuset blir flyttet. Det hjelper dog ikke å gjøre noe fysisk, som å gå tur eller spille på mobilen da konsentrasjonen og panikken er så altslukende at den hemmer konsentrasjonen min. Det som funker for meg er ro og trygghet.

 

Jeg er fast bestemt på at jeg skal jobbe med angsten min og alt jeg har angst for, det er nemlig ikke en ting jeg har angst for, men kanskje tusen ting. Gå på butikken, angst for å få angst, snakke med nye folk, møte nye folk, trene på treningssenter, bestille selv på restaurant, møte venner and so on. Jeg driver faktisk allerede med angst eksponering da jeg går på butikken og trener på treningsstudio. Etter noen ganger til på trenings studioet tror jeg nok at jeg vil bli en hel del tryggere der, og da blir det bedre trenigsfokus! Hepp Hepp!

!Rydding og vasking kan også hjelpe på angsten min!

Jeg vet at det er veldig mange som sliter med en eller annen type angst,det gjør meg vondt å vite. Og jeg kan undre- hvorfor har det blitt sånn? Er det noe med samfunnet? alt presset vi blir utsatt for? Jeg vet ikke, det er kanskje individuelt. Sosial angst er jo den mest kjente typen angst, men hvorfor får man sosial angst? Jeg tror det har mye med sin egen selvfølelse og gjøre, det å bli redd for å bli dømt eller sett ned på fordi man tidligere kanskje har opplevd det.  Det er jeg jo redd for selv, og tror ikke det er noen som ønsker å bli dømt eller sett ned på. Eller?

Visst DU sliter med angst vil jeg du skal vite at:

1 – Det er Ikke din feil at du har angst

2 – Det er 100% mulig å bli bedre eller helt fri fra angsten

3 – Du er sterk som står i det

4 – Det finnes hjelp, og mange typer hjelp

Når jeg tenker på eksponering for angst, for eksempel sosial angst- tenker jeg ikke at man skal hoppe i midten av en folkemengde på en svær konsert ved første eksponering.  Men å sakte men sikkert eksponere seg. Det vil kanskje kreve flere forsøk. Man kan begynne med å gå en tur rundt eller inn i et kjøpesenter tidlig på morgenen når det er lite folk. Så kan man videre gjøre eksponeringen og dens utfordring hardere etter hvor trygg man har blitt og etter hvor angsten ligger i forhold til tidligere. Det er liksom ikke bare å knipse med fingrene, og selv jeg som er fast bestemt på at dette er noe jeg skal greie- så skal du vite at det er tider hvor jeg tror jeg ikke vil klare det og hvor jeg vil gi opp. Men uansett så kommer jeg meg videre på et vis, fordi innsiden er så klar og bestemt at når topplokket ikke helt henger med så vinner innsiden og sannheten over angsten likevel.

TIPS- skriv ned målene dine.

Aldri gi opp,

finn noe som er verdt å kjempe for. Noe du brenner for. En hobby? sport? familie? Et dyr? Kunst? Musikk? Det spiller ingen rolle hva det er, så lenge det holder motet ditt oppe.

Klem fra

M.M.M

starten på det nye livet

Nå starter jeg det nye livet mitt.

Jeg er både spent, gira og litt nervøs. Men jeg vet det vil gå bra. Det var vanskelig å si hade til de som har kommet meg nærmest på Recoverysenteret. Jeg skrev brev til hver og en av dem som har en spesiell plass i hjertet mitt. Jeg har både fått flere treningsvenner, en jeg alltid tuller med og som får meg i godt humør, en bodyguard, en “brother from another mother”, flere omsorgspersoner, ei dame med bein i nesa men som samtidig er veldig omsorgsfull, smart og god å ha. Jeg har fått en hund som bestevenn og eieren til hunden er like god.  Dere vet hvem dere er.

Jeg savner dem alle, allerede. Og håper at jeg ikke går i glemme boksen.

 

Jeg hadde jo min rolle på Recoverysenteret også. Jeg tok meg av både vasking av mopper, og felles vask som dyner og puter, sengeklær og håndklær. Jeg vasket også klærne til pasienter til tider, hang dem til tørk og brettet. Det er egentlig den type ting jeg liker å gjøre for andre. Jeg liker å avlaste. Derfor trivdes jeg veldig godt som besøksvenn på sykehjemmet i Romsdalen før jeg ble innlagt på Recoverysenteret. Og det er noe jeg gjerne vil fortsette å være (besøksvenn) der jeg nå har startet mitt nye liv.

Jeg skal ikke utelate at jeg er glad i mange av pasientene også. Selv om alle har vårt og stri med, har vi hatt mange gode stunder også, med mye latter og historiefortelling. Det er vell spesifikt en person jeg kommer til å savne ekstra mye, den personen har alltid møtt meg med et godt humør og jeg har prøvd det samme. Alltid en high five om vi gikk forbi hverandre, alltid tull og fjas, og alltid ” hvordan går det? “, det er noe jeg setter utrolig pris på, å bli kjent med en slik person, som er veldig lik meg selv både i humor og oppførsel.

 

Men nå, nå er det på tide å starte med blanke ark. Jeg har enda ikke oppgitt hvor jeg bor, og det er av en grunn jeg ikke helt kan fortelle enda. Det jeg kan dele er at ingen kjenner meg der ( det vil si ingen mobbere og heller ingen overgripere ). Jeg kan føle meg helt trygg, jeg kan også fortelle at det er utrolig flott der og mange imøtekommende mennesker. For eksempel de jeg leier leilighet hos. Jeg har aldri vært borti så snille og serviceinnstilte folk. Vi har møttes en gang, og hva de gjør for at jeg skal få det bra i leiligheten er helt utrolig rørende for en som meg, som for det meste har blitt møtt med ufortjent negativitet.

 

Jeg gleder meg utrolig mye, gleder meg til å kunne lage min egen mat når jeg vil, til å kunne vaske klær uten at noen må låse opp vaskerommet, og uten at jeg må passe på når vaskemaskinen er ledig fra andre pasienter. Jeg gleder meg til å bare kunne sykle til trening, til å kunne dra hjem til familien når jeg føler for det, til å invitere dem hjem til meg på middag, til å bare kunne gå ned til matbutikken eller kjøpesenteret, når det passer meg. Gleder meg til å vaske leiligheten. Gleder meg rett og slett til å få mer ansvar på skuldrene, for det er det jeg liker og det er som regel det som holder meg i balanse.

Dette blir så bra det.

Jeg har som mål at i 2020/2021 skal jeg konkurrere innen en eller annen fitness gren, så det er blant annet det jeg kommer til å jobbe mot nå. Jeg trives veldig på det treningssenteret jeg er medlem på, selv om det ikke er stort har de det meste av utstyr, og ikke minst er det en sinnsykt kul atmosfære på det ene rommet hvor frivektene står.

Jeg kommer også til å jobbe med meg selv, jeg skal prøve å eksponere meg mest mulig. Slik at jeg blant annet klarer å sitte i bil når det er mørkt ute, Nå begynner heldigvis mørketiden å gå over, så jeg kan øve mye til mørketiden kommer igjen.

 

Vi får snakkes da! Så blir det en Konkurranse/Giweaway ganske snart!

-M.M.M

 

Utskrivelse’s permisjon!

Jeg skrev for noen dager siden et innlegg jeg egentlig skulle legge ut i dag, det jeg skrev handlet om hvor klar jeg er for en utskrivelse. Og nå skjer det på sett og vis, så jeg må omskrive innlegget mitt.

Jeg skal på en så kalt utskrivelse’s permisjon. Det vil si at jeg skal hjem, og at jeg ikke blir utskrevet men at jeg når som helst kan ringe recoverysenteret og si at jeg vil utskrives- om jeg føler jeg er klar for det. Jeg kan også returnere om jeg ønsker.

Så nå pakker jeg for harde livet, jeg har vært her en stund nå så det er en del å pakke, og jeg har i tillegg bestilt 2 store pakker som skal ankomme posten ila uken. Smart trekk rett før jeg skal “utskrives”

Det er rart at å si farvel til både ansatte og beboere, jeg kommer til å savne mange av de jeg har blitt kjent med. De har alle en plass i hjertet mitt. Det er utrolig hva de ansatte gjør for at vi beboerne skal få det fint. Og jeg kommer til å savne behandleren min utrolig mye, det stikker litt i hjertet å måtte gi slipp på den beste behandleren jeg har hatt noen gang. Og på hunden Mette jeg har blitt så glad i.

Mette

Jeg har fått hjelp her, i utgangspunktet ble jeg innlagt for å trappe ned på medisiner som går under kategorien Benzodiazepiner. Det prøvde vi uten hell. Jeg har vært med på mange gruppetimer hvor vi har IMR. Der lærer vi om både rettigheter, forskjellige tilbud, om medisinenes forskjellige virkninger, om hvordan systemet funker og det deles egne erfaringer hvor det ofte oppstår diskusjoner og mer deling av erfaringer alle lærer av. Jeg har hatt jevnlige samtaler med behandleren min som er utdannet psykiater. Vi prøvde å starte på traumebehandling, men det stoppet opp da jeg fikk et hardt tilbakefall. Etter 6 måneder føler jeg at på nåværende tidspunkt kan ikke recoverysenteret hjelpe meg mer, ikke akkurat nå. Men jeg står åpen for å sende inn en ny søknad hvor jeg igjen gjerne vil forsøke å trappe ned på benzodiazepiner som akutt psykiatrien har fått meg avhengig av. Og eventuelt en traumebehandling. Men som nevnt føler jeg at de ikke kan hjelpe meg mer nå, det har stoppet litt opp og jeg kommer meg ikke videre. Nå må jeg hjem og leve livet, det er neste steg for å komme videre.

 Jeg er klar nå, klar for et nytt liv og en ny start. Klar for å bo i egen leilighet, en meget flott leilighet også, med veldig snille husverter. Jeg gleder meg, dette tror jeg blir veldig bra.

De ansatte sier også ” du er så klar for å reise du ” så det er godt at det ikke bare er meg som ser det.

Familien min har jeg da i nærheten og det har jeg alltid ønsket meg.

Jeg skal selvfølgelig ha et system rundt meg også,  jeg skal blant annet ha samtaler med en psykolog, og en psykiater må være inn i bildet på grunn av den medisinske siden.

-M.M.M

Jeg tok et valg, og flere blir det.

Å stå opp for seg selv innebærer at man tørr å ta egne valg til tross for at de rundt sier at de ikke synes valget er riktig. De kan argumentere seg selv blå, men om du kjenner deg selv er det enklere å ta egne valg, det er også enklere om man er selvsikker.

jeg har lenge tenkt på å ta en liten tatovering i ansiktet, mamma sa nei og beste fikk nærmest panikkanfall i telefonen da jeg fortalte hva jeg skulle gjøre. «Nei! Nei! Nei! Ikke ansiktet! Nei! Nei! Nei! Jeg tisser meg ut snart!» Til slutt sa jeg at jeg ikke skulle gjøre det. «du sier ikke det bare for å roe meg ned vell?»

«jo.» svarte jeg. Hehe…

man blir ikke lykkelig om man ikke tillater seg selv å være den man er. Det er vanskelig, det vet jeg. Siden samfunnet vil ha alle like og alle presses også den veien. Det å stå i mot den strømmen er modig og tøft.

Så, alle som var ærlige og oppriktige på avstemningen min på Instagram (milenamageroy) De som stemte at de tørr å ta egne valg- jeg er så stolt av dere. Fortsett slik og aldri stopp. Vil du gå med en rosa hatt, ta en tatovering på hele ryggen eller om du heller vil spille håndball enn fotball- så gjør det,  gjør det magefølelsen DIN sier.

Jeg er også stolt over dere som var så ærlige at dere stemte nei. Det er en ærlig sak man skal respektere. Jeg håper jeg kan være med på å hjelpe dere med å ta egne valg framover. For det skal jeg, jeg skal ta mange valg framover jeg er sikker på at mange ikke er enige i.

Men, mitt liv = jeg bestemmer.

Den eneste regelen jeg har er at det ikke skal gå utover noen andre på en negativ måte.

Bli med meg på reisen med å ta egne valg framover!

-M.M.M

 

De jævla diettene

Ja, de jævla fordømte diettene.

Diettene som skytes mot oss som et maskingevær.

De finnes i blader, på tv’e reklamer, på Instagram, på Facebook, Blogger, reality programmer og lignende.

Hvorfor presses vi alltid til å slanke oss?

Jeg blir faktisk sint, da jeg vet hvor langt det kan gå, som tidligere anorektiker.

Og hvorfor handler ingen av disse diettene som skytes mot oss om å forbedre helsen ved å få mer muskelmasse, og gå opp i vekt. Eller slanke seg ved å bygge muskler. Muskler veier mer enn fett så man burde ikke stole på vekten om man går den veien.

Råder egentlig alle til å hive badevekta rett i søpla,

 

eller så kan du godt knuse den før du hiver den bort.

Man må huske at vekten varierer seg hele tiden. En dag kan du veie xx antall kilo, mens neste dag er 2-3 kg borte, eller lagt på. Det har med at kroppen holder på veske. Og det varierer også etter syklus.

Om man trenger å veies enten på grunn av overvekt eller undervekt, gjøres det hos fastlegen. Ellers er det egentlig ikke nødvendig. Det går i hodet på så alt for mange.

Samme med BMI, det hender stadig at normalvektige sjekker BMI/KMI’en sin på google. De fleste får til svar at de er på grensen til å være overvektig  eller at det er overvektige. Og følgende resultat er at de begynner å slanke seg, uten at det er nødvendig.

Bilder av kropp hvor man poserer, har lagt på filter og kanskje til og med redigert er over hele internettet. Hva gjør det med barna som surfer på nettet og ser dette. Jo, de får et forvrengt syn av kropp og mat fra tidlig av. De læres til at de skal være smal i midjen, ha sprettrumpe og bare spise kyllingsalat. Som oftest.

Mange barn og unge prøver også å etterligne disse redigerte figurene, men de kommer aldri i mål- da det er urealistisk. De blir frustrerte og kan begynne med større steg mot å få “drømmekroppen”. Som også til slutt kan utvikle seg til å bli en spiseforstyrrelse.

JEG SIER : SPIS HVA F*** DU VIL. SPIS VARIERT- INGENTING ER BEDRE ENN ET VARIERT KOSTHOLD!

Liker du å lage mat er det et stort pluss, Kos deg, prøv ut nye retter, lag mat fra bunnen av og du får alle byggestenene du trenger.

Jeg trener mye, og spiser normalt og variert. Om jeg vil ha pizza, spiser jeg pizza, om jeg vil ha en salat lager jeg meg en salat.

Vil jeg drikke sjokomelk så gjør jeg det, vil jeg ha vann drikker jeg det og om jeg får lyst på brus så velger jeg det. Det gjør ingenting. Det som er usunt er om du spiser mat fra burgerking til hvert måltid, om du trykker i deg en pose med potetgull eller to om dagen, om du drikker 4 liter brus og i tillegg ikke beveger på deg.

 

Ja, jeg skal være ærlig på at jeg tenker over hva jeg spiser, men jeg lar meg ikke styre. Jeg velger mat som er opp i mot målet mitt om å være en fitnessutøver. NEI! jeg går ikke på diett. Men spiser mye egg og elsker alt som inneholder karbohydrater. Jeg spiser variert og elsker både pizza og kyllingkebab like mye som jeg elsker eggerøre og havregryn.

 

Prøv å legg vekk bekymringer rundt mat og kropp, du er fin som du er!

-M.M.M