Feil i dosetten, anfall 8 t i strekk

Hei

Dette er noe jeg har holdt inne lenge, og et innlegg jeg er redd for å legge ut- da jeg er redd jeg skal få kjeft. Men så er det en stemme i hodet som forteller meg at bloggen er mitt fristed og min  måte å få ut ting på.

Det var en helt normal uke, helt til jeg falt i et anfall.

Jeg hadde hatt kramper, byttet personlighet og hallusinert i 8 timer i strekk, jeg var ikke til å få kontakt med.

Jeg leste rapporten de hadde skrevet om hendelsen noen dager senere, og jeg hadde trodd at medisinene mine, og vannet mitt var gift, at sengkleet mitt brant, og at  jeg hadde sett sinte fjes på gulv og gardiner o.l.

Ansatt ringte bakvakt, hun sa at det er noe som ikke stemmer, noe som er alvorlig galt. De begynte å gå gjennom dosetten min. De fant flere feil som resulterte i det lange anfallet.

Etter de fant feilen, fikk jeg ekstra medisiner av den medisinen jeg hadde fått for lite av. Og ting rettet seg sakte men sikkert opp.

jeg var svært redd, men husker ikke stort mer enn det.

Hele hendelsen har preget meg, jeg er redd for det som har skjedd og skulle ønske jeg kunne legge min egen dosett slik som jeg må når jeg er hjemme. Det er vanskelig å stole på at dosetten min er rett.

De som driver med medisiner Må kunne hva de driver med, og de må være konsentrerte slik at slike feil ikke skjer. Det kan gi alvorlige konsekvenser- slik det gjorde med meg.

Jeg vet ikke om jeg er sint, trist eller redd. Kanskje jeg er litt av alt.

Det skal også sies at jeg var svært uheldig, og at dette ikke er noe som har skjedd meg før, og det vil nok ikke skje igjen. Jeg vil takke alle de som har tatt meg på alvor etter hendelsen. Og at dette kun er de som la og kontrollerte dosetten sin skyld. Jeg blir ikke å stole på vedkommende noe mer.

Hadde de ikke funnet ut av feilen så fort som de gjorde,  hadde jeg nok blitt sendt til lukka avdeling uten min vilje. Noe som er mitt største mareritt. Derfor er jeg svært skuffa…

Behandler tar hendelsen på alvor.

-M.M.M

 

Abstinenser

jeg skal absolutt ikke legge skjul på at jeg har det svært vanskelig nå.
abstinensene har kommet, og noe har skjedd for noen dager siden som jeg enda ikke er helt klar til å blogge om.
jeg hadde time med behandler i dag, og hadde mye å snakke om. Jeg hadde som vanlig med meg skriveboken min, med mange punkter hvor det sto stikkord om hva jeg skulle ta opp i timen. Men, jeg klarte ikke å snakke.
jeg var bare tom men samtidig urolig.
utover dagen har jeg hatt en veldig rar følelse, en følelse jeg ikke klarer å beskrive. Jeg tror ikke menneskeheten har funnet navn til den følelsen jeg har nå. Annet enn at det helt klart er abstinens.
leppene mine skjelver, jeg hovner opp av elveblest,  jeg klarer ikke spise, det er vanskelig med lyder. Og jeg er redd for at abstinensene skal ta fra meg treningen, slik at jeg går i en anorektisk fase igjen…

det kan jeg ikke la skje.
jeg er på trinn 4 av 14. Og abstinensene er allerede her. Jeg kan når som helst velge å stoppe nedtrappingen, men har ikke tenkt til å gi meg så lett.

Jeg blir også frustrert når en av mine nærmeste ikke forstår hvordan en slik nedtrapping er. Og bagatelliserer det. Det gjør meg svært sint og trist….

Det er ikke «bare bare» å trappe ned på benzo. Det er jo gift! Og det å stå i dette alene, uten familien min er sårt. Jeg skulle ønske det var mer forståelse rundt det.
benzo nedtrapping kan ødelegge liv. Og jeg kommer til å være dårligere en god stund framover. Men skal holde så godt fast jeg kan i både trening og blogging. Jeg får tenke at benzo også ødelegger en ved å stå på det fast.
jeg skal prøve mitt beste, men mer kan jeg ikke love.
– klem fra Milena

Fra anorektiker til powerlifter

Jeg vil si jeg har kommet meg langt når det gjelder spiseforstyrrelsen min.
for noen mnd siden tok jeg store mengder avføringsmidler, trente for å brenne kalorier jeg ikke en gang hadde spist, samt spiste et kalorifatting måltid 2-3 ganger i uka.
jeg levde på sukkerfrie energidrikker og vann.

Her har du en liten bildeserie:

Før VS nå

 

For å takle livet måtte jeg sulte meg selv og bli tynnest mulig. Nå er målet å kunne få ut frustrasjon, redsel og andre vonde følelser ved å løfte mest mulig vekter, og leve en sunn livsstil.
Jeg spiser hva jeg vil!

 

Anoreksi er det jeg vil si er en dårlig og lidende livsstil. Powerlifting er også en livsstil. Og gjennom det bytter jeg ut kontrollbehovet jeg tidligere fikk utløp av ved å sulte meg selv- med å spise mat som passer til treningen min, og målet mitt om å bli fysisk og psykisk sterkere.
jeg føler meg alltid så powerful etter jeg har begynt en styrkeøkt! Og etter jeg er ferdig… og også før jeg skal trene. ADRENALIN!

Jeg er ikke frisk fra anoreksien. Jeg har fortsatt anorektiske tanker. Og det er nok noe jeg må leve med resten av livet. MEN! Det er mulig å å gjøre som jeg gjør nå.
bytter ut anoreksien med noe jeg elsker.
Det har på en måte samme fokus.
det er mye tanker om mat og trening, bare på en bedre og mer positiv måte.
ikke mist håpet.
-M.M.M

Barn truer meg med selvmord

Det er ikke noe å legge skjul på at etter TikTok ble laget har mange skandaler skjedd blant unge TikTok brukere.
F.eksempel truse utfordringen.

Det som bekymrer meg er at barn som har funnet brukeren min på TikTok, kontakter meg på instagram for å spørre om å bli venner på ulike sosiale forum. Samt å bli «internettvenner»

til dette avslår jeg forespørselen demmers om å bli venner på andre forumer/ bli internettvenn. Da tar det en rask vending fra å kalle meg snill og pen, til å si at de vil dø og at jeg derfor ikke kan blokke dem.

det blir også sendt bilder av risping, for å så true med at de gjør dette visst jeg avslutter samtalen.
Etter jeg har blokkert på grunn av mye spamming, henger disse unge barna meg ut på TikTok og lager hat grupper, som skal tråkke meg ned. (DETTE ER BARN!)

jeg forteller dette fordi jeg ønsker at dere som er foreldre til unge barn-må følge med på hva de gjør på sosiale media. Da spesielt TikTok og instagram.

Det er veldig skummelt og synd at det har blitt slik.
-M.M.M

Første steg!

I dag har dosetten min en halv tablett mindre Vival, og en halv tablett mer Seroquel depo.

Kroppen min kommer ikke til å merke at jeg ikke får like mye vival som tidligere før om ca 1 uke. Men jeg er forberedt OG motivert til å klare dette.

Noe av mine medisiner

For hver uke skal jeg trappe ned 1 mg Vival og trappe opp 25 mg Seroquel. Til slutt er Vivalen helt borte, men Seroquel’en er økt til 1200 mg. All seroquel skal endres til ren depo, istedenfor en mix av vanlig og depo.

Depo betyr at medisinen varer lengre i kroppen.

Jeg skal få livet mitt tilbake. Det blir vanskelig, men mulig. Denne gangen skal jeg ikke gi opp, det er ikke et alternativ. Jeg må holde fast i treningen og mine faste rutiner som gjør meg bra. Jeg vil komme til å trenge deres støtte.

Jeg skal bli så medisinfri som mulig.

Og jeg skal hjem og starte livet mitt asap!

Ønsk meg lykke til. oppdateringer kommer.

-M.M.M

 

 

Komplikasjoner etter Botox injeksjon

Som dere vet så har jeg Tourette syndrome, det forårsaker blant annet mye tics i ansiktet.

For ticksene i ansiktet har jeg begynt å ta botox, det gjorde jeg for andre gang i dag. 10.01.2020 etter forrige injeksjon som hjalp meg veldig

Men denne gangen tok jeg også i Venstre del av øyemuskulaturen jeg får tics i.Og ikke bare på høyre side.

Etter stikkene så hadde jeg vanskeligheter med å se tallet på veggen da jeg skulle vente på tur for å betale egenandel. Nå sitter jeg med briller men har mistet mye av synet mitt på venstre øye.

Beste ( min bestemor ) Ringte avdelingen jeg var på, og det har kommet fram at de ikke har spurt etter, eller fått informasjon om alle mine lidelser, heller ikke  medisinene jeg tar, og ikke om synet og øyesykdommen min. Sykepleieren beste snakket med sa at det mest sannsynlig er komplikasjoner på grunn av for lite informasjon. Jeg lurer på hvor i systemet denne svikten kommer fra. Og om det er min feil… Om legen skulle tatt forhåndsregler og spurt meg spørsmål om min bakgrunn. Jeg vet ikke. Jeg venter nå på at en lege fra sykehuset skal ringe meg. Når jeg skal skrive må jeg holde hendene mine foran venstre øye da det ikke klarer å fokusere. Jeg er veldig redd for øynene mine fra før, og dette gjør det ikke noe bedre. Håper de finner ut av det, og at det ikke er varig.

 

Nå har vi lappet ene øyet da det ble for vanskelig å skrive med venstre øye i frie tøyler.

Telefonsamtale med øyelege:

Øyelegen trodde ikke det var injeksjonen som gjorde det, jeg er uenig. Men, ble uansett tatt på alvor. Jeg fikk beskjed om å ringe tilbake om det skulle oppstå rødhet, smerter eller at øyelokket mitt faller ned. Om synet mitt ikke er bedre i morgen skal jeg også ringe opp igjen for videre vurdering.

Da får vi se hvordan det går. Oppdatering kommer.

-M.M.M

 

 

 

Noe ansatte burde tenke på ( psykiatriske sykehus )

Som vanlig, så tenker jeg. Og jeg overtenker gjerne.

Å være 20 år, eller voksen. Og det å være myndig og oppegående… Men samtidig bli tatt fra friheten til å bare gå inn på et vaskerom for å vaske klærne mine, miste friheten til å lage mat når jeg har lyst, det å ikke vite hva jeg får til middag, det å være avhengig av folk som tjener penger på meg, avhengig av  demmers nøkkel som gir dem adgang til rom som er helt nødvendig for meg å bruke!

Det er veldig vanskelig, For eksempel som nå nettopp. Jeg måtte spørre en ansatt om en støvsuger. Men h*n kunne ikke låse opp for meg siden h*n var den eneste ansatte i fellesmiljøet.

Det er altså dårlig bemanning, og kanskje litt feilprioriteringer. Det er lov, og ingen av de som jobber her sin feil. Men de alle burde ha i bakhodet at jeg og vi er helt avhengig av dem. Det er IKKE gøy å mase om å få gå ned på vaskerommet, det er IKKe gøy å mase om butikkturer, støvsuger, medisiner, mat o.l. Hør igjen, det er IKKE morsomt!

Jeg har en helt nyoppusset leilighet hjemme, jeg er fult kapabel til ivareta min egen hygiene, mine egne klær, lage min egen mat, min egen leilighet. Men jeg har ikke muligheten.

Hva med når jeg kjenner på angst? Jeg har et rom jeg kan føle meg ” trygg ” på, Men jeg har ikke familien  min i nærheten, jeg har generelt veldig lite som kan hjelpe på angsten. Utenom medisiner.

Jeg har kjøpt inn engangskluter, vaskemidler og alt jeg trenger for å vaske rommet når jeg selv ønsker. Men å kjøpe en støvsuger vil være å gå litt langt. Jeg har invistert i bedre søppelbøtter og klesdunk på rommet, fordi det som var, var for skrøpelig.

 

De ansatte er her i en uke, så får de hjem til sin frihet. Jeg blir igjen.

Tenk på det.

-M.M.M

Øvelser som er angstforebyggende

Hei lesere!

Etter jeg startet å trene, har jeg tenkt litt.

Jeg har tenkt på hvilke øvelser som er med på å redusere angsten min mest. Det jeg har funnet ut er at de øvelsene som krever at jeg fokuserer eller bruker hele kroppen, fungerer best. Og, det er jo kanskje logisk? For eksempel om jeg skal ta en biceps curl kontra et markløft – krever markløften betydelig mer fokus enn biceps curle’n. Og jeg glemmer på en måte angsten.

Trening utløser også lykkehormonet vårt ( endorfiner )

Her har du en oversikt over øvelsene jeg føler hjelper: 

 

Markløft. En øvelse som krever at du bruker hele kroppen og har rett fokus.

 

snatch. En øvelse som krever både markløft og teknikk til å få vekten opp og over hodet. Noen går også ned i en knebøy.
Fostertsilling. en øvelse som er beroligende ved angstanfall eller høyt stressnivå.
Bøy og tøy! En fin variant av tøying som er beroligende og som også redusere faren for treningsskader.

 

Knebøy er også en øvelse jeg anbefaler, men dataen min ville ikke legge til bilde av øvelsen. Dessverre. Google it!

Håper du ønsker å prøve en ( eller flere ) av øvelsene!

Ha en fortsatt god uke!

-M.M.M

 

 

Angsten ingen ser ut til å forstå

Øynene åpne

Hjertet dunkende

Magefølelsen vond

Pusten kort

Foten ristende

Hodet kaos

Tankene raske

Øynene igjen

Bilder

Videoer

Som kalles flashbacks

Hjertet hopper over et dunk

Pusten stopper opp

Å slappe av er ikke et alternativ

Selvskading eller raserianfall

Er det jeg prøver å unngå

Men samtidig det jeg har i vente.

planer for året 2020

Hei og godt nyttår!

2020 har endelig kommet og jeg som alle andre har satt meg noen nyttårsforsett.

Mine nyttårsforsett:

  • Ikke få tilbakefall på anoreksien
  • Klare å trappe bort Benzodiazepiner
  • Slutte med selvskading

Jeg har bestemt meg for at året 2020 skal bli mitt år. Året jeg klarer å få orden på livet mitt, året jeg klarer å bearbeide traumer, bo i leiligheten min, året jeg får meg en reptil eller en hund, and so on.

 

Jeg vil være mindre redd, jeg vil få orden på øynene mine, jeg vil ha mindre angst, og jeg vil bli mindre impulsiv + unngå innleggelser.

Jeg og min behandler har satt en dato på når jeg skal begynne nedtrappingen av medisiner. 13 Januar. For hver gang jeg trapper ned på Benzodiazepiner – skal jeg trappe opp på Seroquel. Det i et håp om at nedtrappingen skal bli lettere, Seroquel skal også være min hovedmedisin.

” er du motivert “

JA! det er jeg.

Jeg har også begynt med styrketrening ( Powerlifting som gren ), og skal ha det som noe å fokusere på når ting blir vanskelig ved nedtrappingen. Jeg trener også fordi jeg synes det er gøy.

Jeg sitter F.eks nå med angst, ikke langt i fra et angstanfall. Men prøver å endre fokus med å blogge. Dere må vite at dere er til stor hjelp for meg. Både i gode og vonde tider.

Jeg skal snart hjem igjen, og jeg gleder meg sånn.

Jeg må igjennom et helvete med nedtrappingen. Men jeg får en større bonus enn jeg kan tenke meg, så det er verdt det.

Stay strong

-M.M.M