30.09.2018

“JÆVLA NAVERE!”

 

Begrepet ” Navere ” er noe jeg ofte hører blir slengt ut av enkelte. Jeg har selv vært vitne til å sitte ved et middagsbord med noen som jeg tidligere hadde kontakt med. Der ble det snakket ned om de som fikk penger av NAV, “Naverne” var og er i følge dem mennesker som tydeligvis har veldig høy IQ og klarer å snylte staten for penger, grunnet latskap- fordi “Navere” ikke orker å jobbe. Da gikk jeg på arbeidsavklaringspenger og følte meg veldig liten, de var klar over at jeg var en så kalt “naver”, men tok ikke hensyn til dette. Jeg ble fylt med triste følelser og sinne.

  

Jeg er nå, 100% ung ufør.

For noen dager siden såg jeg serien “Alle i arbeid” på tv2sumo, der var det en ung jente som ønsket seg jobb fordi hun ville unngå å bli ufør fordi hun da følte på  og mente at hun ikke bidrar i samfunnet, noe jeg må si meg uenig i. Man trenger faktisk ikke en jobb for å bidra.  Altså, for å sette det på spissen så bidrar man med å redde verden ved å sortere søpla si. Og jeg må også si til alle dere som sier at slike som meg snylter staten for penger at Ja… Det var nok mye lettere å lure NAV for 10 år siden, og det er sikkert noen som greier det i dag også. Men ikke dra alle under en kam. Jeg prøver mitt beste med å bidra, jeg drar på sykehjemmet i kommunen frivillig for å holde de eldre med selskap eller hva de måtte ønske når jeg er i form til det. I det siste har det ikke gått så bra da jeg er i en krevende periode. Men å studere har jeg prøvd og det gikk ikke ( spesialskole til og med) så en jobb?, det hadde jag aldri klart og det har gått LANG tid å bli ufør, jeg har også i flere år gått i usikkerheten om jeg noen gang vil få en fast inntekt om jeg ikke klarer å jobbe. Jeg tenker på langt nær at jeg skal være ufør hele livet, jeg vil få meg jobb. Men, realiteten er at jeg akkurat nå er for syk. Det er realiteten for mange. Og jeg kjenner meg forbanna når uføretrygda voksne blir hakka på i juletidene når de legger ut bilder av at de har klart å bake pepperkake av ferdig deig kjøpt på butikken fordi  “hvis du kan bake kan du jobbe også”. 

Det er IKKE gøy for meg som 18 åring å bli spurt om jeg vil være med ut på fest ( eller få snapper av at vennene mine er ute ), om jeg var russ når det var russetid, om hva jeg studerer eller om jeg har jobb… Det er ikke gøy når  jeg ikke har noe å komme med. Jeg føler en trang til å lyve for å ikke bli sett ned på eller bli kutta ut, men er ikke spesielt fan av å lyve så det ender stadig med halvt om halvt. litt løgn og litt sannhet. Men sånn…NÅ vet du som leser dette at jeg er UFØR, jeg kan ikke feste, jeg er ikke i stand til å jobbe, jeg har ikke fullført tiende klasse, jeg klarte ikke videregående på spesialskole og jeg har aldri vært russ.  Selv hvor lite akseptert det er å være uføretrygda i samfunnet velger jeg å være ærlig om det. Mennesker som kommer med så kalte “naver” utsagn har bare veldig lite kunnskap om hvor nedsatt en funksjonsevne til et menneske kan bli ved psykisk og/eller fysisk sykdom. 

som resultat av at jeg på skolen ble satt på et rom uten lærer når jeg bodde på institusjon i Trønderlag.

 

– M.M-M

 

28.09.2018

Små ting til store gleder

 

Du har garantert hørt det før, og du er kanskje dritt lei og lite motivert til å gjøre noe som helst i en tung og stressende hverdag. Kanskje du er trøtt og sliten, trist, sint, kanskje du har kjærlighetssorg, føler at du ikke presterer så bra som samfunnet vil ha deg til eller kanskje du er lei av den samme gamle rutinen i livet ditt? Det trenger heller ikke å være noe sånt, kanskje du bare har lyst til å finne en ny glede i livet? en ny følelse av mestring? Hmm, jeg skal gi dere en bildeserie av små ting jeg har gjort og som man kan gjøre for å skape ny  glede, litt latter og mestringsfølelse.

Stikk ut å prøv å stå på hodet!! Ta med deg noen som kan holde beina dine til å begynne med. 

Bestill pizza på døra!

Gå til speilet og smil til deg selv 🙂 

Sett av tid til deg selv! 

Ansiktsmaske

kremer

nappe bryn 

kure håret

Om du liker å sminke deg, smink deg selv om du så ikke skal en dritt! smink deg fordi DU liker det og synes det er gøy, fordi det gir deg glede og en boost. 

Ha på deg klær DU føler deg bra i, eller bare ha på deg skikkelig med daffeklær og gi litt faen, hva så om det er Mandag? Onsdag? eller Søndag? Daff når du vil. Presset fra samfunnet kan hysje!.. 

Liker du frukt? Skal jeg gi deg et tips? Skjær frukten opp i biter og legg den i en skål, da blir det mye koseligere og friskere å spise, av en eller annen grunn. Eple med kanel er forresten alltid en vinner! 

Er du glad i dyr? Gjør noe sammen med dyret. Bad i sjøen, lek med ball, stell dyret. 

Har du vansker med konsentrasjon, velg å spille ting som ikke krever mye tenkning. Kast og ta i mot! 

prøv å bak noe du aldri har bakt før! 

Stor klem fra Meg – M.M.M

25.09.2018

UTEN BEHANDLER

Det er natt, det er jo sjeldent jeg sover- så da får jeg ofte kribling i fingrene til å skrive. Denne gangen om i går da jeg var på et møte angående den manglende behandlingen jeg har fått etter fylte 18 år. Jeg begynte på BUP da jeg var 9 år gammel, jeg fikk da diagnosen kompleks PTSD og sak mot min onkel og bror av venninne som misbrukte meg seksuelt  pågikk og de ble dømt. Onkel fikk 3 år men på grunn av strafferabatter slapp han ut over et år for tidlig, han andre fikk 1 år.   Jeg vet at dette er tungt for familie å lese om, til dere : Beklager, men dette er min historie som jeg trenger å få ut. De valgene som ble tatt av misbrukerne mine og av familiemedlemmer som bor sammen med onkel, og at jeg måtte skygge unna min oldemor’s begravelse fordi onkel skulle få være der istedenfor meg. Er noe jeg trenger å få ut… Denne tausheten er ødeleggende.

Kommer aldri til å legge ut navn. 

 

På møtet sa jeg fra meg behandler etter mye styr. Så går per dags dato uten en behandler å snakke med. Det er veldig dumt siden det er mye som foregår for tiden og det er en skummel og nervepirrende dag i morgen. Jeg kan ikke skrive hva det er jeg skal, enda. Men etterhvert kan jeg være åpen om det også! Føler det er bedre å ikke gå til en behandler når timene gjør meg verre og mer fortvila enn før timen, så.. 

Det ble også tatt opp at jeg må snarest innlegges for seponering av medisinene psykiatrien har putta meg på, min fastlege støtter ikke at jeg går på så mye forskjellig vanedannende og så veldig høye doser. Men at antidepressiva kan være nyttig for meg. 

Jobbes også med at jeg ikke skal innlegges på Hjelset psykiatrisk, da de har pådratt meg enda flere traumer enn jeg hadde til å begynne med. Fylkesmannen gransker saken, både tvangen med belteseng, holding, medisinering osv.  Men, det er en evig kamp å få tilbud en annen plass når jeg tilhører Hjelset. Så er hele tiden redd for å bli så akutt dårlig at det blir Hjelset. Det står så mye på papiret om at jeg som pasient har mange rettigheter som  for eksempel fritt sykehusvalg ved frivillige innleggelser. Men realiteten er at de fleste overleger, spesialister, psykologer og/eller leger oftest spiller etter sine egne regler.

– M.M.M 

 

 

21.09.2018

Kjære overgripere og mobbere!

Kjære overgripere og kjære mobbere… 

ser dere ikke hva dere har gjort? eller synes det ikke der jeg går med hodet hevet, tatoveringer og med lilla hår?- ser dere ikke at jeg stadig går utenfor toleransevinduet mitt? flykt modus? At jeg er redd og sliten? Du som slo meg ned og dere som høvlet hånden min på skolen. 

Du som begynte med overgep når jeg var 6 år gammel og du som fortsatte etter han og dere som fortsatte etter der igjen. Hvordan klarer du å leve livet ditt med god samvittighet? Vet du ikke at jeg ikke har kommet meg videre? At jeg står fast og har fysiske og psykiske smerter døgnet rundt, også når jeg sover. Jo, du og dere fikk strafferabatter mens jeg fikk en livsdom. Dere som sa jeg skulle ta livet av meg, dere som lo og pekte på meg mens jeg lå på båren på vei i en ambulanse etter selvmordsforsøk på skolen. Jeg har ikke fått et unnskyld. Jeg ser bare og blir stadig mint på at dere har et liv og er ute og fester, er på jentekvelder og noen av dere har til og med kjæreste. Jeg er for syk til det, jeg går på medisiner som gjør at jeg ikke kan- noe som ikke hadde skjedd om alle som har gjort meg vondt tok et annet valg og var snille. 

Kjære du som ba meg hoppe foran en trailer siden jeg ikke lyktes med bilen og kjære dere som kalte meg “hore” til tross for at dere visste om overgrepene. Dere som sendte barnebilde av meg og siterte “æsj”. Du som sa at du skulle begi hele livet ditt på å ødelegge mitt fordi jeg i følge deg og dere var “syk i hodet”. 

Alle dere… kan ikke vinne. For dere tapte den dagen dere valgte å være så slemme selv om det er jeg som nå lider- tror jeg på noe som heter karma. 

– M.M.M

21.09.2018

Spørsmålsrunde!

 

Jeg må si dere var litt beskjedne! Men det var flest hyggelige og omsorgsfulle spørsmål. Det første spørsmålet gikk igjen, så ble ikke 10 spørsmål å svare på. Kanskje neste gang! 

1) Hvordan har du det? 

– Det er vanskelig for meg å beskrive, helt ærlig så går det ikke så bra som det virker på sosiale medier. Jeg prøver å være så positiv jeg bare kan, når jeg kan. Men hverdagen består av mange utfordringer og jeg er ikke frisk nok til å gjøre ting jeg har lyst til å gjøre. Jeg hadde dessverre for noen dager siden en glipp i selvskadingen, jeg brukte fornuften og dro til legevakten for å få det sydd, bare for  å vri det om til noe litt mer positivt! Det er vanskelig for meg å dra til legevakten etter selvskading. Så, det var en seier. Takk til dere som spurte om akkurat dette, det betyr at dere bryr dere! 

2 ) Hva synes du om helsenorge? 

Jeg synes det er alt for mye som burde forbedres i helsenorge. Vi kan jo bare tenke på hvor dårlig tid hjemmesykepleierene har til brukerne sine, hvor lite omsorg som blir vist på psykiatriske avdelinger, hvor vanskelig det er å få rett og god hjelp til rett tid, og for å ikke snakke om at alt stopper opp i høytidene. Sykdommer tar jo ikke ferie… Så hva med at alle ikke tar ferie samtidig, helsenorge?

3 ) Er du glad i meg? 

Jeg setter pris på alle mine følgere og lesere på alle mine sosiale medier.

– M.M.M

18.09.2018

12-13 år gammel  og innlagt på psykiatrisk

Jeg husker det godt, etter mitt andre selvmordsforsøk i en så ung alder ble jeg innlagt på psykiatrisk. Jeg husker godt hvor vondt det var at ukjente skulle bestemme og ta vare på meg. Jeg hadde med meg en bamse, men synes det meste var skummelt og utrygt likevel. Friheten ble tatt fra meg, ting som gjorde meg tryggere innvendig ble tatt vekk. Som kontakt med familie ved at de tok bort alt som mobiler og pc’er til  faste tider i døgnet, og husker jeg fikk straff for noe så da fikk jeg ikke ha mobil eller pc på dagtid heller. Så, ikke rart jeg ble frustrert der inne. 

Fra min første innleggelse ble jeg innlagt i gjennomsnitt 1 eller 2 ganger i måneden. 

Etter langt over 40  innleggelser på ungdomspsykiatrisk ser jeg tilbake og jeg begynner å tenke på de barna jeg har sett vært innlagt der, det er snakk om 12-13 åringer som sliter fælt. Så… går det opp for meg at jeg har vært en av dem selv. 

når jeg var så ung skjønte jeg ikke helt konseptet, det var mangel på omsorg hos personal og behandlere, og de trodde jeg slet mye mindre enn jeg gjorde siden jeg alltid var smilende når jeg var der. Det endret seg med årene.. for hver innleggelse som gikk kom følelsene til utrykk utenpå også. Jeg begynte å utagere, ikke mot personal men mot meg selv og veggene. Jeg ble mer og mer urolig, fordi jeg havnet der om igjen og om igjen, uten framgang. 

omsorg er så mye viktigere enn man tror. Men så er det den der hva er profesjonelt og ikke profesjonelt å gjøre? Det er så stort press på de som jobber på slike institusjoner om at de må holde seg profesjonelle at det går utover den pasientgruppen som ikke får omsorg ellers i livet og som trenger noen å støtte seg på – spesielt i kriser som ved en akuttinnleggelse. 

17.09.2018

Dårlig samvittighet!

Alle kan føle på dårlig samvittighet. Man kan jo uvisst gjøre noe som sårer andre og man kan ofte få vite det i ettertid. Man får dårlig samvittighet og unnskylder seg, kanskje man ber den man har dårlig samvittighet ovenfor om å ha en filmkveld eller om man kan få spandere noe mat for å gjøre opp for seg. Det er riktig å si unnskyld når man har såret noen andre. 

Men når man lever med dårlig samvittighet i mange år fordi man godt vet at det man gjør ødelegger for et annet menneske, og i tillegg  ikke gjør noe med det- men stadig handler som at det bare er et engangstilfelle. En gave her og litt penger der, ut av det blå.. hele tiden. Det kalles å prøve å kjøpe seg tilbake. Dette er noe jeg opplever. At noen prøver å kjøpe min tilgivelse, kjøpe min godkjennelse for at personen kan få fortsette å gjøre det som er urett og det som sårer. 

Gaver kan aldri kjøpe meg tilbake. Ja, det er veldig fint å få gaver – bare ikke når man er fult klar over at man får dem fordi personen man får dem av gjør det av dårlig samvittighet. Jeg ønsker handling mot den rette veien slik at vi alle lettere kan gå videre. 

Jeg vil fortelle litt om historien min i et senere innlegg. 

– M.M.M

15.09.2018

Akutt psykiatriske døgnposter hiver ut folk som kommer inn frivillig

” Det er til det beste for deg om du legger deg selv inn frivillig” sier legene på legevakta når jeg ikke vil innlegges. 

Men er de egentlig klar over at de psykiatriske institusjonene har mye lavere toleranse for utagering, selvskading og selvmordsforsøk når man kommer inn frivillig? Jeg har hørt miljøarbeidere si til en pasient “du er her frivillig så om du skal lage bråk hiver vi deg ut!”. 

Det er ikke sånn det skal være. Når jeg legger meg inn frivillig er det fordi jeg enten vil unngå tvang slik at jeg har mer kontroll, eller fordi jeg innser at jeg trenger hjelp. Men, det vil IKKE si at jeg klarer å samarbeide, være rolig eller rasjonell til alle tider. Det er så trist at legevaktene for det meste er imøtekommende, man får et inntrykk av at det rette er å legge seg inn. Men, jeg har erfart at det kan av og til gjøre meg verre ( på grunn av behandlingen ). 

Kommer man inn på tvang derimot, da er det som oftest en kamp å komme seg ut. Ved frivillige innleggelser føler jeg at jeg er et problem og at jeg ikke trenger hjelp siden jeg er så “oppegående” at jeg legger meg inn frivillig. Nå om dagen prøver jeg på død og liv å unngå innleggelser. Jeg synes det er synd hvordan psykiatrien er nå om dagen, det er mangel på kompetanse og lite omsorg.  Mennesker i krise trenger omsorg og en skulder å støtte seg på. Akkurat slik som at noen med en brekt fot må ha krykker å støtte seg på for å ikke falle. Siterer støtte seg på for å ikke falle.!

Om jeg er suicidal og går med på en frivillig innleggelse er jeg fortsatt suicidal og trenger hjelp! Jeg hadde ikke vært innlagt til å starte med om alt var greit. 

Så kjære psykiatri, ikke straff oss for å prøve for å så klage over at vi ikke prøver. 

– M.M.M

 

 

 

14.09.2018

BRUKER MANGE TUSEN KRONER PÅ ERNÆRINGSDRIKKER

 

I psykiatrien omtales Anoreksi til å være dødelig i de fleste tilfeller. Det er jo ikke rart når mat og drikke er et nødvendig supplement for kropp og hjerne. 
Når jeg opp til flere ganger har vært innlagt for min anoreksi har ernæringsdrikker eller sondeernæring vært nødvendig. Ernæringsdrikker ble tatt i bruk om jeg ikke fullførte måltidet mitt eller om jeg nektet å spise. 
Sist jeg var innlagt gidde de meg sukkerfrie/kalorifrie drikker og de lot meg sulte som nevnt i et tidligere innlegg. 
Jeg hadde en farlig lav BMI/KMI og etter eget initiativ ba jeg min fastlege om å sende søknad til Helfo om å få ernæringsdrikker på blå resept, han prøvde alt han kunne. 
Men det fikk jeg altså ikke, det var kun for kreftpasienter eller eldre som ikke klarte å få i seg noe – fikk vi beskjed om fra Helfo. Så, hva med denne dødelige sykdommen som også gjør at den som er rammet ikke får i seg noe? Tar de seriøst ikke psykiske lidelser på alvor? Er det den ” ja, men det er jo psykisk så hun kan bare skjerpe seg” holdingen? 
Jeg bruker over 1000 kroner i uken på ernæringsdrikker og jeg blir hver gang spurt om jeg har det på resept… 
Jeg var senest i dag og kjøpte 4 pakker. ” ta vare på kvitteringene” sa hun i tilfelle jeg får kjempet meg fram til å få det innvilget. 
Jeg har dessuten hatt det på resept før og vet om flere som har lik problematikk som meg som har dem på resept. Så, kanskje det er alt ettersom hvem som er på jobb?…. hmm.
 
– M.M.M
 
 

13.09.2018

Gikk opp i vekt UTEN innleggelse!

Jeg synes faktisk at jeg har kommet langt når det gjelder min spiseforstyrrelse.

ja greit… Jeg lever for tiden på ernæringsdrikker. Men hey! Jeg prøver, og det er det viktigste. Dessuten er det ikke bare spiseforstyrrelsen som gjør at jeg ikke klarer å spise fast føde, mye annet har innspill også. Som søvn. OG jeg er nå normalvektig!! (høyre side av bildet)

Jeg har slitt med anoreksi siden jeg var 13 år, men ble ikke hørt før for et halvt år siden. Til og med etter flere episoder med sonde og tvangsinnleggelser fordi jeg var så undervektig og underernært bagatelliserte psykiatrien det. Jeg ville bare bli sett fordi jeg innerst inne visste at jeg hadde og har et problem med mat. Dermed gikk det nesten galt for noen måneder siden. Pulsen min ble lavere og lavere, blodprøvene dårlige, jeg hadde brystsmerter men klarte ikke stoppe. Jeg ble innlagt på psykiatrisk, men skrev meg ut dagen etter fordi de ikke ville tilby meg hjelp for spiseforstyrrelsen og de lot meg sulte. Da var jeg på mitt tynneste og hadde ikke spist eller drukket på  2 døgn.

” Jeg trodde aldri jeg skulle nå min laveste vekt på ungdomspsykiatrisk” siterte jeg på bildet over. 

” Mat deg selv!!” sa de på voksenpsykiatrisk. Lite visste jeg om reernæringssyndrom. Så tusen takk til dem for ekstreme magesmerter av at jeg matet meg selv gjennom sonden, for fort og for mye. 

Jeg skal jobbe med alt jeg har for å holde en normal vekt, jeg skal ikke veie meg med mindre det er stor grunn til det (medisinsk). Jeg vurderer faktisk å hive vektene mine. Jeg og vi trenger dem ikke! Tallet på vekta skal ikke ha noe å si, det burde hvert fall ikke det. Jeg prøver å jobbe med meg selv og akseptere kroppen min, men visst f…. vil jeg veie meg og visst f…. kommer også spiseforstyrrelsen snikende. Men da må jeg gi meg selv en peptalk. Er det verdt å høre på spiseforstyrrelsen? Nei.

I en spiseforstyrra verden er det ikke fred å få, det er også viktig å huske på at man ikke trenger å være enten under eller overvektig for å ha en spiseforstyrrelse! Og man burde bli tatt seriøst av systemet med en gang når man enten oppsøker lege, psykolog, helsesøster, mor eller bestemor og forteller at man føler man har et problem med mat. En spiseforstyrrelse må ta’s fort tak i. 

Det burde ikke gå flere år slik som med meg. Jeg klarte heldigvis å gå opp i vekt hjemme da psykiatrien var lite hjelpsomme. De første bitene var vanskeligst, de første måltidene! Men så gikk det gradvis bedre. 

Jeg vet også at mange “ønsker” seg en spiseforstyrrelse, så rart som det er, så mener jeg at man da allerede er på vei til å få en. Og det vil man ikke- det kan jeg garantere. 

Kan skrive mer om spiseforstyrrelsen min og den manglende og dårlige behandlingen jeg har fått i et senere innlegg! 

– M.M.M