31.10.2018

Isbading – effektivt mot psykiske lidelser

Ja, jeg har i et tidligere innlegg skrevet om kaldt vann og den’s påvirkning på min angst. Kanskje noen av dere har prøvd det ut? Nå har jeg nettopp badet i sjøen, og rart som det er har jeg hørt at det forskes mye på hvordan isbading påvirker psykiske lidelser, da spesifikt depresjon. Jeg har ikke troen på at det kurere en lidelse, men at det kan hjelpe tror jeg og vet  jeg er sant. Kanskje ikke for alle, men for meg er kaldt vann og isbading gode ting jeg kan bruke for å få det bedre og roe ned stressnivået. 

Heheh, tenk at noe så gøy kan gi oss så mye positivt tilbake! Latter, spenning og adrenalin er ting jeg kjenner på når jeg isbader. GØY! 

Video ligger ute på min facebook blogg, så det er bare å se! 

https://www.facebook.com/KampenKompleks/

27.10.2018

Under behandling

 

Man skulle kanskje tro at jeg har vært under behandling tusen ganger siden jeg har vært i systemet (psykiatrien) siden jeg var 9 år gammel ( for traumer ). Men nei, dette er første gangen jeg faktisk er under skikkelig behandling, et skikkelig opplegg som er ment til å gjøre meg bedre. Eneste “behandlingen” jeg har fått opp gjennom er akutte innleggelser på psykiatrisk hvor bruk av tvang og mangel på omsorg har vært demmers måte å få meg opp å stå igjen på ved kriser. Og 3-4 mislykkede og dårlige polikliniske traumebehandliinger som kun har gjort meg ustabil. Utenom det har jeg kun hatt samtaler, hvor det hver gang har vært vurdert om jeg vil overleve en uke til. 

– En hilsning til systemet som har holdt meg igjen fordi jeg er en pengeseddel i systemet slik at jeg ikke har kommet meg videre

Jeg skal være ærlig, jeg kom til dette recoverysenteret på Mandag. Jeg har veldig mye positivt å si om personalet her, men jeg sliter. Det er mye nytt å ta inn over seg for et menneske som har levd i isolasjon i mange, mange år. Nå er jeg langt hjemmenfra, langt fra de jeg er glad i og veldig nærme mine traume triggere. Som der igjen fører til dissosiasjon, svingende følelser, og en konstant og ekstrem alarmberedskap i både hode og kropp som nekter å gi slipp. Jeg er dødssliten og bryter ofte sammen hvor jeg trygler min egen kropp og mitt eget sinn om å slappe litt mer av. 

Jeg har heldigvis noe som gir meg litt avbrekk og en litt bedre følelse etterpå, altså trening. 

Opplegget her er egentlig sånn at det er gruppetrening hvor de trener intervaller, men jeg klarer verken å spise eller trene sammen med de andre. Det betyr dermed ikke at jeg gir faen og ikke trener eller prøver å følge opplegget. Kanskje om noen uker så har jeg klart å være med på en gruppetrening? Jeg kan hvert fall ha det som et mål. Men så… Har det jo seg sånn at jeg liker å leve i min egen boble hvor jeg får være i fred og gjøre mitt, fokuset mitt faller bort så fort noen andre er i nærheten. Alarmene slå’s på og jeg følger med på fare istedenfor å telle repetisjoner eller springe opp og ned bakken så fort jeg klarer. 

Er det nå jeg skal erklære meg selv som evig singel? hmm. 

jaja, nå skal denne single dama prøve å gjøre dagen mest mulig givende og avslappende. Har treningsfri i dag, hva er det å finne på da?! Ikke sovet i natt fordi har jo tross alt fått 2 netter med hundre oppvåkninger grunnet mareritt så nå blir det vell 4 uker med en dryss søvn her og litt der inn i mellom når kroppen fysisk ikke klarer å være mer våken. 

Okay, snakkes. 

– M.M.M

23.10.2018

SPØRSMÅLSRUNDE 

 

1) HVILKEN DIAGNOSER HAR DU AKKURAT NÅ? 

Jeg har dessverre en del diagnoser. På papiret har jeg

– Kompleks PTSD

– Dissosiativ Lidelse

– Unnvikende personlighetsforstyrrelse

– Atypisk Anoreksi

– Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, Type Borderline personlighetsforstyrrelse

Så kommer også OCD til å settes etterhvert som den er utredet skikkelig, men har fått bekreftet at jeg har det- og mine nærmeste vet det godt..,. 

2) HVILKEN DIAGNOSER PÅVIRKER DEG MEST I HVERDAGEN?

Det er et veldig vanskelig spørsmål, mitt sykdomsbilde er veldig komplekst så alt henger på en måte sammen. Men om jeg skal prøve å spesifisere noe så påvirker vell PTSD’en, dissosiasjonen, OCD’en og Anoreksien meg mest. 

3) NÅR DU KJENNER DEG DÅRLIG, HVA MOTIVERER DEG TIL Å KOMME DEG GJENNOM DAGEN? 

Min mor og mine to småsøsken  er mine største grunner til å stå opp å kjempe. Men, det hjelper også å tenke at jeg vil oppnå noe her i livet, jeg vil gjøre en forskjell. Jeg vil ikke at noen- ikke en gang min verste fiende skal måtte gå gjennom det jeg har gjort og gjør. Så det som holder meg i gang er disiplin med tanke på å bli friskere og bedre fungerende for mor og søsken, og for at jeg skal kunne gjøre en forskjell for andre i vanskelige situasjoner. Uansett hva. 

4) FØLER DU AT FOLK HAR SVIKTET DEG OPP GJENNOM KAMPEN DIN? PÅ HVILKEN MÅTE?

Ja, så absolutt. Psykiatrien har vell sviktet meg på det groveste, da kan jeg vell nevne en av dem som har sviktet som er Ålesund psykiatrisk sengeost. At jeg der f.eks sovnet i beltesenga de stadig la meg i, at de sa jeg latet som, at jeg måtte gi meg med å ville være syk osv. Det er mye vondt som har skjedd når jeg har vært innestengt når jeg har trengt hjelp. Man er hjelpesløs på slike steder, og plassen har ansvaret for deg. Man er sårbar, og når da mennesker som har makt over deg er der,  som i tillegg ikke ønsker å hjelpe…da blir det ingen god match. 

5) HVORDAN GÅR DET PÅ DET NYE BEHANDLINSSTEDET? 

Nå har jeg så vidt vært her i 1 døgn. Det er krevende men annerledes og mye bedre enn de plassene som er styrt av regler fra staten. Personalet her er støttende, forståelsesfulle og de er de første som ser og forstår min dissosiasjon. 

6) HVORDAN FANT DU DET BEHANDLINGSSTEDET DU ER PÅ NÅ? 

Det må du nesten spørre min mor om, heheh.. Jeg aner ikke. Dette er det mamma som har fiksa! ( Takk <3 ) 

7) TRIVES DU?

Altså, kanskje litt tidlig å si. Det er mye å sette seg inn i men tror det kan bli bra. Er for eksempel ikke tilgang på WIFI mellom de og de tidene noe som vanskelig for meg med tanke på at jeg er blogger, amatør journalist osv. Men, skal få det til uansett! Jeg har jo lovet oppdateringer. 

8) HVA ER DET BESTE ØYEBLIKKET DU HAR HATT I DAG? 

Samtale med psykiater som er min hoved behandler, han var veldig snill og lett å prate med! 

9) HVEM ER FAVORITTEN DIN I AUSTEVOLL? 

Oi! Jeg har flere favoritter i Austevoll, haha! 

10) SETTER DU PRIS PÅ FØLGERNE/LESERNE DINE?

JA! Uten dem er min stemme mot å endre helsenorge til det bedre ingenting. Da kan jeg likeså snakke med en vegg. Så jeg er mer enn takknemlig for alle som engasjerer seg i mitt arbeid. 

Tusen takk, dere er gull.

 

– M.M.M

 

19.10.2018

 Dusj med klær!

Jeg har jo lovet dere å komme med tips og triks dere kan bruke i hverdagen, dette er en stund siden jeg har kommet med nå. denne gangen tenkte jeg å gi et tips til dere som sliter med panikkangst, eller angstanfall av annen type angst.

Når jeg får panikkanfall blir jeg veldig rastløs, og jeg har en tendens til å begynne å løpe, få rykninger o.l. 

De forskjellige tingene jeg gjør da er: 

– Sette på så kaldt vann som overhode mulig og la det renne en stund. Deretter lar jeg vannet renne på hendene mine for å så kaste vann i ansiktet mitt 10 ganger. Jeg gjentar til kroppen har roet seg. 

– Jeg henter en stor skål og fyller den med kaldt vann og isbiter, for å så dyppe hendene mine så lenge jeg klarer for å kjenne på smerten som etterhvert øker jo lengre jeg holder hendene i vannet. Men, husk at det er viktig å ta pauser. 

– Jeg tar på kaldt vann i dusjen og driter i å ha av meg klærne, eneste jeg passer på er vell å ta ut mobilen fra lomma. Jeg stiller meg i dusjen og lar kulden roe ned kroppen. 

FAKTA: Kaldt vann tvinger kroppen til å roe seg.

 

Når kaldt vann ( Tipsene over ) kan være nyttige: 

– Ved panikkangst eller angstanfall av annen type

– Ved uro og stress 

– Ved vanskelige følelser som fører til kaos i krisesituasjoner 

– For å kjenne på noe annet enn f.eks nummenhet, tristhet, sinne osv.

– For å flytte fokus

 

– M.M.M

 

 

 

15.10.2018

SORG

Kanskje du kjenner til følelsen? 

Det er mange grunner til at vi som mennesker føler på sorg- som er en vond følelse av tristhet, kanskje også blandet med at man føler seg tom og/eller nummen. 

Det mange tenker når de føler på sorg, enten om det er av at man har mistet noen, at man har kjærlighetssorg eller kanskje ikke fikk plassen på drømme skolen -er at det er feil å føle på sorgen. Hvorfor føler jeg på sorg nå? Hvorfor gjorde jeg ikke ting annerledes? Jeg kunne gjort noe… Er dette virkelig? Det er sikkert min feil, sant? 

Tankene nevnt ovenfor er helt normale å få, det kan også skape et større kaos innvendig enn det allerede er og man kan føle seg sint og irritabel. Men lat som jeg snakker til deg nå…DU har LOV til å føle på sorg, du har faktisk lov til å føle på akkurat de følelsene du sitter med. Mange tenker også at når man sørger over noe ligger man hjemme og gråter og er deprimert. Det er faktisk ikke tilfellet hos alle. Noen får latterkrampe i begravelser, noen blir sinte og får raserianfall, andre isolerer seg. Det er ingen fasit på hvordan sorg kommer til uttrykk. 

Poenget mitt er – sorg føles forskjellig fordi vi som mennesker reagerer og har forskjellige trekk i personligheten samt en forskjellige oppvekst. Jeg vil fram til at om du står i en begravelse og noen ler, om noen raserer leiligheten sin fordi de fikk avslag på en søknad eller om en person isolerer seg fordi han eller hun har kjærlighetssorg- ikke døm, ha i bakhodet at alle reagerer forskjellig. De som reagerer på sorg med latter trenger like mye omsorg som den som står med papiret og tørker tårer. 

-M.M.M

10.10.2018

Det er faktisk lov! 

 

Jeg har i forrige uke lagt ut en video på instagram og min facebook blogg, hvor jeg påpekte det her med at det er lov til å feile, det er lov til å “dumme seg ut”, lov til å få stryk på prøver eller innleveringer. Dette er emner som jeg føler spesifikt verden er svært preget av for tiden og at den har vært det i mange år nå. Det er perfeksjonisme å se over alt, på sosiale medier spesifikt… Men så må vi jo kanskje ta oss selv i nakken og innse at vi prøver å virke perfekte utad også? Når man møter folk så vil man gjøre et godt inntrykk- noe som er forståelig og ligger i oss. Men det er SÅ mange som bruker timer foran speilet før de skal til skolen. Jeg var en av dem for noen år siden, de timene foran speilet var absolutt ikke verdt det. Jeg var fortsatt usikker. Jeg begynte allerede som 13-14 åring å tenkte på å operere kroppen og ansiktet til det “bedre”. Nå har jeg heldigvis klart å komme meg litt ut av akkurat den tankegangen og tenker heller at jeg er som jeg er av en grunn og at da er det meningen at jeg skal være sånn også. Selv om små pupper er like plagsomt som svære pupper. Bare for å sette det i perspektiv. Heldigvis. Dette med at man kan godta seg selv kommer innenfra, og først da kan man klare å bremse ned med blant annet sminkingen.

Har du lyst til å prøve noe nytt men ikke tørr fordi du er redd for å feile? 

Klarte jeg å gå på skøyter for første gang helt plettfritt? NEI. Jeg tryna rett på stumpen og det føltes ut som beina mine var noen gele-aktige stilker. . Da er det viktig å huske på at øvelse gjør mester. Å stå på skøyter ble til slutt gøy, jeg fikk mer kontroll og klarte meg til slutt uten at noen måtte holde i meg.

Kommer til å legge ut mye fakta om livet og det å så kalt “feile” de kommende dagene. Når man prøver, men ikke får det til kan man lære av det. Hva gjorde jeg nå? Skal jeg prøve sånn heller? Til slutt oppnår man som regel raskt resultater, noe som gir mestringsfølelse som igjen er veldig god å ha og man vil deretter fortsette med det man øver på eller vil lære.

Så var det dette med å ta seg selv så høytidelig hele tiden, neh… Er mer for humor og tull jeg. Selvfølgelig, det finnes jo en grense. Men tull og tøys er alltid bra ( når det passer seg! )  Og man skal heller ikke gi faen i seg selv. Man gjør det man er komfortabel med, og man gjør det som føles riktig for en selv. Å ta seg selv lite høytidelig betyr ikke at man gir blanke faen , det betyr mer at man ikke lar seg påvirke av andres meninger, at man tar egne valg basert på hva man selv ønsker og føler er rett. Instagram er for eksempel full av trender både når det gjelder sminke og klær og visst man går etter dem istedenfor å ta på seg de klærne man planla i forveien fordi en eller annen artikkel sa at de klesplaggene er  “ut”… så  står man faktisk ikke opp for hvem man egentlig er. 

Hehe! God dag videre da dere.

-M.M.M

 

08.10.2018

Hva hadde du gjort om det var ditt barn, lege?

Alle dere leger jeg har vært borti på grunn av mine utslett, kuler, hevelser og diverse. Hva hadde dere gjort om det var ditt barn? Hva hadde du gjort og følt om legene bare gidde forskjellige råd som ikke funker, om legene hadde brukt ungen din som forsøkskanin og gitt deg som mor eller far en beskjed og det er ” så lenge det ikke handler om liv kan du vente”. 

Jeg har i 4 uker nå slitt med dette og har de siste døgnene vært i kontakt med legevakt på grunn av at det blir verre og verre. Jeg fikk Prednisolon Alternova av fastlege ( 10 mg døgnet )Legevakten som for noen dager siden sendte meg hjem når jeg ikke klarte å gå, hadde utslett over hele kroppen og hovne, lilla fingre. Legevakten som  jeg til slutt ringte opp igjen- fikk samme svar så ringte h*n opp igjen og hadde prøvd å få meg inn på medisinsk da jeg bare ble verre. H*n hadde sagt at jeg muligens reagerer på Prednisolonen. Men at jeg skulle nå ta 40 mg døgnet i tillegg til 3 zyrtec, noe de ville gjort på medisinsk om jeg hadde kommet dit. Fastlege har høstferie.

Medisinen har bivirkninger som hevelser, uro, angst, søvnløshet og oppstemthet. Jeg har ikke sovet på over 2 døgn. Og ringte i dag nok en gang til legevakten, men de ville ikke gi meg den eneste ledige akutt timen de hadde i tilfelle noe viktigere skulle forekomme hos noen andre. Så jeg har ringt medi3 og bestilt time. Men er da avhengig av beroligende da jeg har angst for å sitte i bil, og er jeg garantert hjelp der? 

Jeg fikk forskrevet Telfast for noen uker siden men sluttet med den da den gidde bivirkninger som hevelser i leppe og jeg sov 2 døgn i strekk. Dro til legevakt Ørskog og fikk Kortison i tablett form som jeg skulle ta i 3 dager ( 1 tablett døgnet ) og jeg fikk beskjed om at jeg kunne ta opp til 4 tabletter Telfast i døgnet ( 180 mg tabletten ). Men at jeg kunne begynne med å ta 2 i døgnet, var i følge legevakten ikke nøye når jeg tok dem, kunne ta begge samtidig i følge legen.

Det er jo rett og slett helt på trynet hvor syk man må bli før man får hjelp og at man selv må betalte tusenvis av kroner i et håp om hjelp da de styrt av staten ikke er særlig behjelpelige og virker ikke til at de kan sakene sine heller. Tror fastlege gjør sitt beste, men han er en opptatt lege og legene i Vestnes kommune er ikke tilgjengelige på helg eller etter 3-4 tiden på ukedagene. 

Siden legene så og si ikke tar dette seriøst prøver jeg så godt jeg kan å finne ut av det selv. Bruker ikke noe med parfyme og sov i natt i en stol da jeg skulle sjekke om jeg reagerte på sofaen jeg sover i ( pga traumene er det vanskelig å sove i seng ). Men, det gjør jeg da altså ikke da jeg en time etter ha sovna i 7 tiden i morges våknet til at jeg var gjennomvåt av svette og utslett, samt hevelse i ansiktet, begynnende hevelser under beina og ekstrem kløe som jeg forresten er utslitt av. 

Har fått tilbud av legevakt å bli innlagt på psykiatrisk, noe jeg ikke kan begripe. Hva har dette med psykiatri å gjøre? de har med egne øyne både sett hevelser og utslett. 

Jeg er fortvila og redd, samt sint over hvor dårlig denne kommunen er på helsehjelp. Hvorfor skal det koste oss skjorta å få nødvendig helsehjelp? Hvorfor må det stå om liv før de tar oss seriøst og hvorfor er de så hima usympatiske? Hva lærte de egentlig på skolen og hva er retningslinjene deres?

Medisiner jeg står på utenom fast : 

– Seroquel 700 mg døgnet

– Stesolid 20 mg døgnet 

– Vallergan 30 mg døgnet

– 5 mg Mogadon opptil 2 ganger i uken 

– 10-20 mg Sobril 

 

– Frustrert M.M.M

 

05.10.2018

Barn og ord

Jeg har med erfaring fra da de første voldtektene startet da jeg var i 6-7 års alderen – lært at barn ikke har et like stort spekter av ord, og forståelse av ord som vi voksne har. Det burde egentlig si seg selv? Barn har levd i kort tid og verden for dem handler om å være med venner, være i barnehagen eller barneskolen og det handler om å få omsorg og oppmerksomhet av mor og/eller far, og også mennesker rundt. 

Jeg visste ikke at det onkel ( og han utenom familien ) gjorde var galt, jeg trodde det var normalt. Helt til det hadde gått noen år hvor det var en stor sak om  en jente som hadde blitt voldtatt på nyhetene. Av en eller annen grunn ble jeg nysgjerrig på den saken. Og spurte venninna mi hva en voldtekt var. Hun forklarte og jeg ble nesten glad. ” det har jo jeg også opplevd!” Endelig skulle det stoppe, endelig skulle den ekle magefølelsen forsvinne. 

Der tok jeg feil. Jeg sitter i dag etter mange år med seksuelle overgrep i ryggsekken, og ikke snakker jeg om det til noen. Jeg har en drøm om å skrive bøker, men hvem vil lese om voldtektene som er en så stor del av hvorfor jeg sliter den dag i dag? JEG skammer meg. JEG føler skyld. Og jeg tåler ikke nyheter verken på tv, nettet eller på radioen. 

Men, det jeg skulle fram til. Er at barn bruker oppførsel som ord. Slik som nyfødte gråter når de trenger noe. Det kan være utagering, dårlig oppførsel, raserianfall, trass, behov for mye oppmerksomhet. De barna på skolen som er  “bråkemakere” og som ikke klarer å følge med, som kanskje til og med ber læreren om å holde kjeft… de barna og de ungdommene er IKKE “Problembarn”. De har det vanskelig inni seg. 

Det burde alle ha mer i bakhodet. 

 

Jeg har troen på at omsorg kurerer mye smerte, vær et medmenneske! 

Oldemors hånd <3 strekk ut en hånd til noen som trenger det du også. 

Du vil gjøre noen andre trygg og du vil på en veldig positiv måte få igjen for det. 

 

 OMSORG mot alt vondt..

– M.M.M

02.10.2018

Respekt til deg i rullestol! 

Jeg hadde for noen år siden en periode hvor jeg var avhengig av rullestol. Jeg hadde ikke tenkt på det før, men det gikk opp for meg hvor vanskelig det var å snu og komme seg til høyre og venstre i en stol man ikke er vandt med, og det å bare skulle styre stolen ved bruk av hendene. Jeg kunne ikke gå da jeg ofte slo hodet når jeg fikk dissosiative krampeanfall og falt både stående i trapper og diverse. 

video:video-1538485110


STOR respekt til alle dere der ute som kommer seg gjennom alle de hinderne og problemstillingene bare ved å ta seg en tur ut i en rullestol. Det er både kanter, humper og diverse… egentlig over alt. Jeg vil bare si at jeg ser dere, tenker på dere og dere har min fulle støtte. Også dere som ikke sitter i rullestol. 

OMSORG er min første prioritet her i livet.

Dissosiativ(e) lidelser er svært vanskelig å leve med og det er få som vet hva det er. Dette er jo egentlig de verste som kan skje med oss som sliter med slike dissosiative anfall. At vi faller der vi absolutt ikke burde falle. Vi blir også beskyldt for å late som og fake at vi får anfall, da blir jeg rett sint. Dette har også blitt sagt av sjefen av et psykiatrisk sykehus jeg var innlagt på alt for mange ganger, da sier jeg- IKKE kom med påstander når du ikke har peiling og ikke har opplevd det selv. PUNKTUM. 

Ha en fin dag videre da folkens! 

– M.M.M