30.01.2019

EMDR

( Eye Movement Desensitization and Reprocessing )

Da er det bestemt at jeg om ikke lenge skal prøve meg på nok en traumebehandling. Denne gangen en type jeg bare har hørt om og som jeg alltid har hatt lyst til å prøve, jeg har hatt en følelse av at dette kan være noe for meg. 

Nå vet jeg ikke så mye om selve behandlingen, men ting som tapping, lys og lyd blir brukt for å holde bakkekontakten. Istedenfor å falle bort i traumet man snakker om, passer man på at man er her og nå ved å stimulere de andre sansene man har.

Jeg ser virkelig fram til dette, samtidig som jeg vet at det vil bli svært tungt. Rippe opp i alt det vonde.

Jeg skryter mye av behandleren jeg har fått tildelt her, og det er ikke uten grunn, det er også han som skal utføre traumebehandlingen. Noe jeg er veldig glad for, kanskje jeg kan få det bedre?

Jeg har opplevd seksuelle overgrep fra barneårene og oppover, samt mobbing. Noe som har gjort stor skade jeg så gjerne bare skulla knipsa bort. Men jeg må gjøre jobben for å få et verdig liv. 

suksess er vell den verste/beste paybacken? 

Dere får bli med meg på reisen, som alltid! Dette skal gå bra!

-M.M.M

 

28.01.2019

Ble syk av Prednisolon

Dere som har fulgt meg en stund vet at jeg tidligere slet med alvorlig elveblest og hevelser på kroppen som legevakten ikke tok på alvor. Det gikk til slutt over etter stor økning av prednisolon alternova, og ved å være i mindre stressende omgivelser. 

Jeg fikk tilbake elveblesten for noen uker siden , og ble dermed satt på Prednisolon igjen. Dosen jeg fikk på 20 mg var ikke høy nok,  ble derfor økt til 40 mg døgnet.. Etter 3-4 Uker begynte jeg og mine dissosiative anfall å bli verre og mer destruktive. 

Jeg har nå hatt fastvakt i snart en uke på grunn av selvdestruktiv adferd,  ikke klart å være aktiv på verken mobil eller andre fronter- prøvd mitt beste. 

Prednisolon kan ha som bivrikning at man blir mer urolig, så  den uroen jeg allerede hadde ble forsterket, som igjen forsterket de andre symptomene mine på psykisk lidelse. 

Jeg sier IKKE at om du er psykisk syk så vil dette skje deg. Men å være obs burde vi alle være når vi tar medisiner- uansett! 

Behandler her på recoverysenteret tar meg veldig på alvor og jeg er super fornøyd med han. 

Det var som om jeg hadde en million tanker på en gang som fløy i hundretusen kilometer i timen samtidig, der jeg ikke fikk tak på en eneste tanke . Kroppen var/er på høygir og jeg klarte ikke sitte i ro.

Får Truxal og Sobril som ekstra medisiner i denne perioden for å roe ned og slik at det skal bli mindre utagering, og er på nedtrapping av Prednisolon. 

Kommer elveblesten tilbake nå må det finnes en alternativ løsning til prednisolon!

Dette vil jeg ikke igjen! 

Ta vare. 

– M.M.M

23.01.2019

Dyr kan være terapi

Jeg er veldig glad for at hunden Mette er her på huset så og si hele tiden. Det er lenge siden jeg har følt en slik ro og trygghet som det Mette gir meg i det jeg legger hodet på fanget hennes. Hun er så rolig og avslappa at det smitter over på meg.

I en hverdag med mye dissosiasjon og uro er det godt og nødvendig med slike avbrekk, få institusjoner sier ja til å ha dyr på huset. Hvorfor det? 

Om dyr ikke er terapi for deg, så er det det for meg – og jeg vet det er det for mange andre. 

Kanskje du til og med har dyr? gjerne kommenter hvilke! 

I mitt forrige innlegg skrev jeg om ensomhet. 

Ensomhet for meg reduseres med dyr, til og med bare det å sitte sammen med et dyr gjør at jeg føler meg mindre ensom. Jeg trenger ikke klappe og kose og få mye oppmerksomhet, men bare være i nuet, sammen med noen. 

( Theo <3 ) 

( Rico og Theo <3 ) 

Ha en fin dag videre folkens! 

– M.M.M

 

14.01.2019

Ensomhet – Alle trenger noen

Vi kan benekte det, og vi kan benekte det så mye vi vil. 

Jeg tror mange av oss, kanskje til og med du som leser nå, av og til sier strengt til deg selv at ” Jeg trenger ingen!” , ” Til helvete med alt og alle!” Du sier det kanskje inni deg, eller lavt mens du er frustrert og mens du aldri har følt deg mer alene, mens du aldri har følt deg mer ensom – mens du aldri har trengt noen så sårt. 

Jeg gjør det selv, det skal jeg innrømme, 

Man kan føle seg ensom i et rom med tusen folk… Ukjente, bekjente eller kjente, til og med i et rom med familie. 

Og man kan føle seg ensom alene. Ensomhet og alene er to forskjellige ting for meg. 

Alene – fysisk alene. 

Ensom – følelsesmessig alene. 

Av og til blir det så ille at jeg legger meg på gulvet med noe jeg har fått fra f.eks familie, det er som å få en klem, av en sekk… så ensomt. 

Det skal heller ikke så mye til:

En melding

Et ring

Et brev i posten

Et besøk 

Men man skal heller ikke feie under en kost at alenetid er viktig. Vet du om noen som er ensom, send en liten melding- spør hva h*n driver med. Det trenger ikke være noen dyp, lang samtale om hvor bra eller ræva livet går. 

Dagens filosofi 

– M.M.M

09.01.2019

Spørsmålsrunde Januar 2019 

Det er en god stund siden jeg har hatt spørsmålsrunde, så tenkte det var på tide i og med at det har skjedd mye nytt siden sist.

Vet du ikke hvordan du skal få stilt spørsmålene? Jeg pleier å legge ved en link på Instagram profilen min ( milenamageroy )  hvor den som ønsker anonymt kan stille meg spørsmål via en app/side. 

Jeg svarer som regel på 10 spørsmål. 

SPØRSMÅL 1 : 

“Hvordan oppfører de rundt deg seg som ikke kjenner deg så godt og som kanskje ikke likte deg på skolen? “

Av de som mobbet meg på skolen er det en person som har sendt meg en melding hvor h*n ba om unnskylding. Resten har jeg ikke hørt fra og jeg kommer nok heller ikke til å høre fra dem. Det er uansett ikke det viktigste for meg, det som er viktig er at jeg får fram budskapet mitt på best mulig måte. Likevel håper jeg at de som har vært stygge mot meg eller noen andre får seg en vekker. 

Spørsmål 2 : 

“Hvordan er det å leve med ts ( Tourettes Syndrome ) ? “

Det er tungt og slitsomt, det er gjerne når man er sliten, er nervøs og lignende man får de verste ticsene, som igjen gjør meg mer sliten. På den positive siden har jeg tenkt litt… Jeg begynner å bli så vant til å bli ledd av at det kanskje blir en av mine nye styrker? Altså å gi litt mer faen. Og prøve å le litt av det selv. Jeg føler enda en slags skamfølelse blandet med at jeg er flau over meg selv, spesifikt i gruppetimene  hvor jeg føler jeg forstyrrer andre eller gjør dem opprørt ved at jeg får tics. 

Det verste med TS er vell ikke det faktumet at det er en kronisk nevrologisk sykdom, men stigmatiseringen blant samfunnet. 

Spørsmål 3 : 

“Hvordan ser en god treningsøkt ut for deg?”

Hmm! En god treningsøkt for meg er en økt hvor fokuset mitt er helt tilstede i treningsøkten som igjen fører til bedre prestasjon. Jeg tar meg alltid helt ut når jeg trener og gråter nærmest av smerte. Når jeg kjenner det river i musklene og når hendene rister av at de ikke klarer å løfte mer – vet jeg at jeg oppnår det jeg vil – framgang.

OBS! Musikk er for meg et must når jeg trener.

Spørsmål 4 : 

“Får du mye oppmerksomhet etter du begynte å blogge og legge ut på sosiale medier?”

Hva som er mye og ikke er jeg usikker på , noen innlegg får mindre eller mer respons enn andre. Det svinger slik som det gjør ellers i livet. Visst “oppmerksomhet” er likes, kommentarer og delinger så vil jeg nok si at ja, jeg får en del oppmerksomhet. Mest positivt heldigvis, men har møtt og møter på de som ikke eier respekt eller høflighet og som ikke leser meningen med bloggen(e) mine og da beskylder meg for at jeg tror jeg blant annet er verdensmester (  verdensmester på en dårlig måte ). 

Spørsmål 5 : 

“Hvordan er det i nærmiljøet ditt? “

Per dags dato har jeg bodd og bor fortsatt på et psykiatrisk behandlingssenter. Så det blir ikke så mye kontakt med familie da de bor mange timer unna og er selv ganske opptatte med sitt. En vennekrets kan jeg vell heller ikke si jeg har, på sosiale medier- ja. Utenom – nei. 

 

Kommentar : 

” Må bare si at du er inspirerende å høre på! Og jeg liker veldig godt at du er så åpen. Synes det er bra at mennesker med Tourettes Syndrome står fram og viser andre mennesker hvordan det egentlig er. Tror mange ungdommer fikk opp øynene når Leo var med  i Paradise Hotel, det er ingen skam med tics. <3 

Det tror jeg også! at mange fikk opp øynene når Leo fra Paradise Hotel var med og hadde sine tics. Jeg synes det var flott at han ikke ble ekskludert på grunn av det. Han var desidert min favoritt inne på hotellet. Og tusen takk for veldig fin kommentar. Det setter jeg utrolig stor pris på. 

 

Spørsmål 6 : 

“Hvordan ser du på framtiden? Innen alt fra karriere til kjærlighet? “

Jeg ser på framtiden som en utfordring med mange muligheter. Jeg har lyst til å ha en karriere innen det å være en god PT ( Personlig Trener ) og kunne leve av det, og jeg håper jeg etterhvert vil nå fram mer med bloggen, det er en stor drøm for meg å kunne greie å holde foredrag og hjelpe/informere andre med mine erfaringer. Jeg har ikke planer om å være uføretrygda hele livet, men må ta det gradvis. 

Kjærligheten kommer når den kommer, men håper selvfølgelig at jeg treffer på en snill, omsorgsfull kar med litt eller mye av de samme interessene som jeg har. 

Spørsmål 7 : 

“Favoritt bok?”

“Jenteloven” av Ulrikke Falch og Sofie Frøysaa

Og ” Stalker ” av Kepler. 

 

Spørsmål 8 :

“Favoritt serie?”

” You’ve been tagged ” Sykt spennende. 

Spørsmål 9 : 

“Favoritt film? “

Vanskelig å velge. Men ” De urørlige ” har jeg sett opp til flere ganger så vil si den er på favoritt lista! 

Spørsmål 10 : 

“Kan du fortelle om føste gangen du ble innlagt på psykiatrisk? hvordan og hvorfor? “

Første gangen jeg ble innlagt på psykiatrisk var jeg ung, 12 år. Jeg ble innlagt etter selvmordsforsøk. Det var ikke noe hyggelig å bli innlagt og det var vondt å måtte si hade til mor og familie mens man er et barn- skjør og redd og uten noen form for trygghet. Mamma prøvde å trygge meg mest mulig med å blant annet kjøpe burger king mat til meg da jeg var redd for å spise ute i miljøet. 

Spørsmål 11 : 

 Hvor høy er du? 

168 cm ! 🙂 

Takk for denne gangen! 

– M.M.M 

 

 

 

02.01.2019

Jeg har TS 

JEG FIKK I DAG DIAGNOSEN TOURETTES SYNDROM

Noen ler

Noen sier ” nei men du! 

Noen tuller med det

Og noen tar seg friheten til å snakke 1 meter bak min rygg om hvor lite hyggelig det er å høre ticsene mine. 

Jeg har både motoriske og verbale tics, noe jeg ikke kan styre og noe som er helt ute av min kontroll. Det startet i 13 års alderen med litt blinking her og der. 

Nå banner jeg

Jeg slenger hodet til siden 

jeg blinker med øynene og rynker med panna

jeg stammer ” D,D,D,D!”

Jeg klapper meg selv i ansiktet 

jeg kremter 

Jeg rister og tapper

Jeg ser til sidene 

Under hoderykningene  og skuldertrekkene kommer tennene mine til syne gjerne på venstre side.

Jeg føler meg som et uverdig menneske. Jeg føler at kjærlighetslivet mitt på grunn av dette nå går i dass og at jeg aldri vil finne noen som vil være med meg, jeg føler familien kommer til å være flau over meg og ikke tørre ha meg med på restaurant, jeg er redd jeg ikke vil få venner og jeg gruer meg til stirringen og kommentarene jeg vil få når jeg er ute blant folk eller på jobb. 

Når jeg trener er det dog nesten borte.

Før du ler av noen som åpenbart har tics – vær et medmenneske. Jeg skammer meg nok som det er. Og det er slitsom å døgne rundt ha en hjerne som styrer kropp og ord akkurat som den “vil”. 

Jeg velger til tross for skammen å være åpen, og vil kjøre live sending på Instagram. 

https://www.instagram.com/milenamageroy/

02.01.2019

Hvor er fyrverkeriene?

Jeg startet nyttårsaften med å legge ut en liten tale på min Facebook side. Jeg smilte, var glad og energisk. Men dette er andre året på rad hvor jeg feirer nyttårsaften på psykiatrisk og langt fra familien. I tillegg til at jeg ved enda  flere anledninger har feiret både nyttår, jul og bursdag på psykiatrisk og vekk fra familien.

Kvelden ble vanskeligere med tiden, jeg hørte fyrverkeriene utenfor og ansatt prøvde hardt å få meg ut av rommet- jeg klarte ikke. Enda var talen min på Facebook om at jeg skal tenke at dette er ” MITT ÅR” og at jeg vil flere skal la seg smitte av akkurat den tankegangen. 

Jeg gråt, men jeg startet dagen i dag. 1. Januar- 2019 med trening og mye kreative aktiviteter. Jeg har på langt nær lagt fra meg at dette er mitt år, for det er mitt år, det er vårt år, ditt år. 

Samtidig må vi huske at det er lov å vise følelser, det er lov å være trist, kjenne på hjemlengsel, være sint og irritert. 

Jeg har også fått tilbake elveblesten min, jeg får kortison og Zyrtec. 

Men lurer på hva dette kommer fra, jeg husker jo sist og det skremmer meg litt… 

Heldigvis er behandleren min en flink og omsorgsfull psykiater som tar meg på alvor uansett. 

En liten “hemmelighet” vil forresten blogges om ganske snart. Jeg gru – gleder meg til å dele det. But i’ll do it! 

Ha et godt nyttår alle sammen, hilsen meg og mine perlevenner. 

-M.M.M

Link til min Facebook side: https://www.facebook.com/KampenKompleks/