starten på det nye livet

Nå starter jeg det nye livet mitt.

Jeg er både spent, gira og litt nervøs. Men jeg vet det vil gå bra. Det var vanskelig å si hade til de som har kommet meg nærmest på Recoverysenteret. Jeg skrev brev til hver og en av dem som har en spesiell plass i hjertet mitt. Jeg har både fått flere treningsvenner, en jeg alltid tuller med og som får meg i godt humør, en bodyguard, en “brother from another mother”, flere omsorgspersoner, ei dame med bein i nesa men som samtidig er veldig omsorgsfull, smart og god å ha. Jeg har fått en hund som bestevenn og eieren til hunden er like god.  Dere vet hvem dere er.

Jeg savner dem alle, allerede. Og håper at jeg ikke går i glemme boksen.

 

Jeg hadde jo min rolle på Recoverysenteret også. Jeg tok meg av både vasking av mopper, og felles vask som dyner og puter, sengeklær og håndklær. Jeg vasket også klærne til pasienter til tider, hang dem til tørk og brettet. Det er egentlig den type ting jeg liker å gjøre for andre. Jeg liker å avlaste. Derfor trivdes jeg veldig godt som besøksvenn på sykehjemmet i Romsdalen før jeg ble innlagt på Recoverysenteret. Og det er noe jeg gjerne vil fortsette å være (besøksvenn) der jeg nå har startet mitt nye liv.

Jeg skal ikke utelate at jeg er glad i mange av pasientene også. Selv om alle har vårt og stri med, har vi hatt mange gode stunder også, med mye latter og historiefortelling. Det er vell spesifikt en person jeg kommer til å savne ekstra mye, den personen har alltid møtt meg med et godt humør og jeg har prøvd det samme. Alltid en high five om vi gikk forbi hverandre, alltid tull og fjas, og alltid ” hvordan går det? “, det er noe jeg setter utrolig pris på, å bli kjent med en slik person, som er veldig lik meg selv både i humor og oppførsel.

 

Men nå, nå er det på tide å starte med blanke ark. Jeg har enda ikke oppgitt hvor jeg bor, og det er av en grunn jeg ikke helt kan fortelle enda. Det jeg kan dele er at ingen kjenner meg der ( det vil si ingen mobbere og heller ingen overgripere ). Jeg kan føle meg helt trygg, jeg kan også fortelle at det er utrolig flott der og mange imøtekommende mennesker. For eksempel de jeg leier leilighet hos. Jeg har aldri vært borti så snille og serviceinnstilte folk. Vi har møttes en gang, og hva de gjør for at jeg skal få det bra i leiligheten er helt utrolig rørende for en som meg, som for det meste har blitt møtt med ufortjent negativitet.

 

Jeg gleder meg utrolig mye, gleder meg til å kunne lage min egen mat når jeg vil, til å kunne vaske klær uten at noen må låse opp vaskerommet, og uten at jeg må passe på når vaskemaskinen er ledig fra andre pasienter. Jeg gleder meg til å bare kunne sykle til trening, til å kunne dra hjem til familien når jeg føler for det, til å invitere dem hjem til meg på middag, til å bare kunne gå ned til matbutikken eller kjøpesenteret, når det passer meg. Gleder meg til å vaske leiligheten. Gleder meg rett og slett til å få mer ansvar på skuldrene, for det er det jeg liker og det er som regel det som holder meg i balanse.

Dette blir så bra det.

Jeg har som mål at i 2020/2021 skal jeg konkurrere innen en eller annen fitness gren, så det er blant annet det jeg kommer til å jobbe mot nå. Jeg trives veldig på det treningssenteret jeg er medlem på, selv om det ikke er stort har de det meste av utstyr, og ikke minst er det en sinnsykt kul atmosfære på det ene rommet hvor frivektene står.

Jeg kommer også til å jobbe med meg selv, jeg skal prøve å eksponere meg mest mulig. Slik at jeg blant annet klarer å sitte i bil når det er mørkt ute, Nå begynner heldigvis mørketiden å gå over, så jeg kan øve mye til mørketiden kommer igjen.

 

Vi får snakkes da! Så blir det en Konkurranse/Giweaway ganske snart!

-M.M.M

 

Utskrivelse’s permisjon!

Jeg skrev for noen dager siden et innlegg jeg egentlig skulle legge ut i dag, det jeg skrev handlet om hvor klar jeg er for en utskrivelse. Og nå skjer det på sett og vis, så jeg må omskrive innlegget mitt.

Jeg skal på en så kalt utskrivelse’s permisjon. Det vil si at jeg skal hjem, og at jeg ikke blir utskrevet men at jeg når som helst kan ringe recoverysenteret og si at jeg vil utskrives- om jeg føler jeg er klar for det. Jeg kan også returnere om jeg ønsker.

Så nå pakker jeg for harde livet, jeg har vært her en stund nå så det er en del å pakke, og jeg har i tillegg bestilt 2 store pakker som skal ankomme posten ila uken. Smart trekk rett før jeg skal “utskrives”

Det er rart at å si farvel til både ansatte og beboere, jeg kommer til å savne mange av de jeg har blitt kjent med. De har alle en plass i hjertet mitt. Det er utrolig hva de ansatte gjør for at vi beboerne skal få det fint. Og jeg kommer til å savne behandleren min utrolig mye, det stikker litt i hjertet å måtte gi slipp på den beste behandleren jeg har hatt noen gang. Og på hunden Mette jeg har blitt så glad i.

Mette

Jeg har fått hjelp her, i utgangspunktet ble jeg innlagt for å trappe ned på medisiner som går under kategorien Benzodiazepiner. Det prøvde vi uten hell. Jeg har vært med på mange gruppetimer hvor vi har IMR. Der lærer vi om både rettigheter, forskjellige tilbud, om medisinenes forskjellige virkninger, om hvordan systemet funker og det deles egne erfaringer hvor det ofte oppstår diskusjoner og mer deling av erfaringer alle lærer av. Jeg har hatt jevnlige samtaler med behandleren min som er utdannet psykiater. Vi prøvde å starte på traumebehandling, men det stoppet opp da jeg fikk et hardt tilbakefall. Etter 6 måneder føler jeg at på nåværende tidspunkt kan ikke recoverysenteret hjelpe meg mer, ikke akkurat nå. Men jeg står åpen for å sende inn en ny søknad hvor jeg igjen gjerne vil forsøke å trappe ned på benzodiazepiner som akutt psykiatrien har fått meg avhengig av. Og eventuelt en traumebehandling. Men som nevnt føler jeg at de ikke kan hjelpe meg mer nå, det har stoppet litt opp og jeg kommer meg ikke videre. Nå må jeg hjem og leve livet, det er neste steg for å komme videre.

 Jeg er klar nå, klar for et nytt liv og en ny start. Klar for å bo i egen leilighet, en meget flott leilighet også, med veldig snille husverter. Jeg gleder meg, dette tror jeg blir veldig bra.

De ansatte sier også ” du er så klar for å reise du ” så det er godt at det ikke bare er meg som ser det.

Familien min har jeg da i nærheten og det har jeg alltid ønsket meg.

Jeg skal selvfølgelig ha et system rundt meg også,  jeg skal blant annet ha samtaler med en psykolog, og en psykiater må være inn i bildet på grunn av den medisinske siden.

-M.M.M

Jeg tok et valg, og flere blir det.

Å stå opp for seg selv innebærer at man tørr å ta egne valg til tross for at de rundt sier at de ikke synes valget er riktig. De kan argumentere seg selv blå, men om du kjenner deg selv er det enklere å ta egne valg, det er også enklere om man er selvsikker.

jeg har lenge tenkt på å ta en liten tatovering i ansiktet, mamma sa nei og beste fikk nærmest panikkanfall i telefonen da jeg fortalte hva jeg skulle gjøre. «Nei! Nei! Nei! Ikke ansiktet! Nei! Nei! Nei! Jeg tisser meg ut snart!» Til slutt sa jeg at jeg ikke skulle gjøre det. «du sier ikke det bare for å roe meg ned vell?»

«jo.» svarte jeg. Hehe…

man blir ikke lykkelig om man ikke tillater seg selv å være den man er. Det er vanskelig, det vet jeg. Siden samfunnet vil ha alle like og alle presses også den veien. Det å stå i mot den strømmen er modig og tøft.

Så, alle som var ærlige og oppriktige på avstemningen min på Instagram (milenamageroy) De som stemte at de tørr å ta egne valg- jeg er så stolt av dere. Fortsett slik og aldri stopp. Vil du gå med en rosa hatt, ta en tatovering på hele ryggen eller om du heller vil spille håndball enn fotball- så gjør det,  gjør det magefølelsen DIN sier.

Jeg er også stolt over dere som var så ærlige at dere stemte nei. Det er en ærlig sak man skal respektere. Jeg håper jeg kan være med på å hjelpe dere med å ta egne valg framover. For det skal jeg, jeg skal ta mange valg framover jeg er sikker på at mange ikke er enige i.

Men, mitt liv = jeg bestemmer.

Den eneste regelen jeg har er at det ikke skal gå utover noen andre på en negativ måte.

Bli med meg på reisen med å ta egne valg framover!

-M.M.M

 

De jævla diettene

Ja, de jævla fordømte diettene.

Diettene som skytes mot oss som et maskingevær.

De finnes i blader, på tv’e reklamer, på Instagram, på Facebook, Blogger, reality programmer og lignende.

Hvorfor presses vi alltid til å slanke oss?

Jeg blir faktisk sint, da jeg vet hvor langt det kan gå, som tidligere anorektiker.

Og hvorfor handler ingen av disse diettene som skytes mot oss om å forbedre helsen ved å få mer muskelmasse, og gå opp i vekt. Eller slanke seg ved å bygge muskler. Muskler veier mer enn fett så man burde ikke stole på vekten om man går den veien.

Råder egentlig alle til å hive badevekta rett i søpla,

 

eller så kan du godt knuse den før du hiver den bort.

Man må huske at vekten varierer seg hele tiden. En dag kan du veie xx antall kilo, mens neste dag er 2-3 kg borte, eller lagt på. Det har med at kroppen holder på veske. Og det varierer også etter syklus.

Om man trenger å veies enten på grunn av overvekt eller undervekt, gjøres det hos fastlegen. Ellers er det egentlig ikke nødvendig. Det går i hodet på så alt for mange.

Samme med BMI, det hender stadig at normalvektige sjekker BMI/KMI’en sin på google. De fleste får til svar at de er på grensen til å være overvektig  eller at det er overvektige. Og følgende resultat er at de begynner å slanke seg, uten at det er nødvendig.

Bilder av kropp hvor man poserer, har lagt på filter og kanskje til og med redigert er over hele internettet. Hva gjør det med barna som surfer på nettet og ser dette. Jo, de får et forvrengt syn av kropp og mat fra tidlig av. De læres til at de skal være smal i midjen, ha sprettrumpe og bare spise kyllingsalat. Som oftest.

Mange barn og unge prøver også å etterligne disse redigerte figurene, men de kommer aldri i mål- da det er urealistisk. De blir frustrerte og kan begynne med større steg mot å få “drømmekroppen”. Som også til slutt kan utvikle seg til å bli en spiseforstyrrelse.

JEG SIER : SPIS HVA F*** DU VIL. SPIS VARIERT- INGENTING ER BEDRE ENN ET VARIERT KOSTHOLD!

Liker du å lage mat er det et stort pluss, Kos deg, prøv ut nye retter, lag mat fra bunnen av og du får alle byggestenene du trenger.

Jeg trener mye, og spiser normalt og variert. Om jeg vil ha pizza, spiser jeg pizza, om jeg vil ha en salat lager jeg meg en salat.

Vil jeg drikke sjokomelk så gjør jeg det, vil jeg ha vann drikker jeg det og om jeg får lyst på brus så velger jeg det. Det gjør ingenting. Det som er usunt er om du spiser mat fra burgerking til hvert måltid, om du trykker i deg en pose med potetgull eller to om dagen, om du drikker 4 liter brus og i tillegg ikke beveger på deg.

 

Ja, jeg skal være ærlig på at jeg tenker over hva jeg spiser, men jeg lar meg ikke styre. Jeg velger mat som er opp i mot målet mitt om å være en fitnessutøver. NEI! jeg går ikke på diett. Men spiser mye egg og elsker alt som inneholder karbohydrater. Jeg spiser variert og elsker både pizza og kyllingkebab like mye som jeg elsker eggerøre og havregryn.

 

Prøv å legg vekk bekymringer rundt mat og kropp, du er fin som du er!

-M.M.M

 

Har du opplevd det?

Har du opplevd å ikke få komme inn på en fest eller en konsert fordi du går på medisiner for en eller flere psykiske lidelser?

Har du opplevd at læreren din kjefter på deg fordi du ikke klarer visse “normale” oppgaver på skolen på grunn av en psykisk lidelse?

Har du opplevd å komme på legevakten med magesmerter eller lignende, for å så ikke bli tatt på alvor på grunn av at du har en psykisk lidelse?

Har du opplevd å komme til legevakten for å sy etter selvskading, for å så bli sydd uten bedøvelse?

Om du har opplevd noe av dette,

eller noe lignende

Da, har du blitt stigmatisert.

 

 

Stigmatisering av psykiske lidelser må vi få slutt på, det må hvert fall minskes. Det er så alt for, alt for mye av det i landet vårt.

Det er over alt, på nettet, på skolen, på jobb, i samfunnet.

Om noen er uføretrygda ( som meg selv ) og går en fjelltur eller kjøper seg en fin ting. Ja da tar det ikke lang tid før folk begynner å komme med fordommer og stigmatisering.

” kan du gå tur, kan du jobbe også”

” lurer du NAV eller? siden du bruker pengene på slike dyre ting?”

Folk som kommer med disse kommentarene vet tydeligvis ikke at det finnes dårlige og gode dager for ALLE.

Jeg er syk, men jeg klarer å trene og lage meg selv mat. Men det må være på mine premisser. Jeg kan ikke hoppe i en jobb, jeg klarer ikke å ta lappen, jeg går på mye medisiner, jeg blir fort sliten, jeg trenger å forholde meg til mine rutiner.

Så, bare fordi jeg trener og bare fordi jeg virker frisk enten på ekte eller på sosiale medier så må du huske at de fleste av oss viser minst mulig av vår syke side. For vi vet jo hva som kommer om vi legger oss ut feil, og det høres ut som vi synes synd i oss selv, når vi egentlig bare prøver å forklare.

” skjerp deg.”

Etter min mening er det de som stigmatiserer andre som burde skjerpe seg, enkelt og greit.

Hadde stigmatisering og fordommer vært slettet fra verden, hadde følelser som skam og skyldfølelse nesten vært borte.

Vi trenger mer av medfølelse og forståelse – empati!

Vi trenger hverandre for å overleve, for å ha det bra. Vi er mennesker, og mennesker trenger andre mennesker rundt seg for å overleve, det har forskning vist. Så hva med at vi prøver å være ekstra snill når det er behov for det? Et smil til noen som ser trist ut. Et hei til noen som går alene og ser ned i telefonen sin fordi vedkommende mest sannsynlig har angst for andre mennesker. Et ” skal jeg hjelpe deg med å bære handleposene dine?” til noen som bærer tungt.

Det skal ikke mer til!

Som mange sier:

“Har du ikke noe positivt å si, kan du holde det for seg selv.” 

det gjelder da meninger om andre. Man skal så klart snakke om vanskelige “negative” ting, det er så utrolig viktig.

Så må vi huske at det er snakk om stigmatisering av andres psykiske helse (eller fysiske) Og ikke dårlig oppførsel som vold eller mobbing, da må vi for all del sette ned foten og være kritisk.

-M.M.M

 

 

JEG SOM IKKE KLARER BIL, ÅSSÅ DETTE?!

Jeg fatter det ikke selv, jeg sitter nå tidlig på morgenen på et tog som jeg skal sitte i over 6 timer, for å så sette meg i et annet tog som går i 2 timer. Det er så utrolig kult og rart og tøft og surrealistisk. For jeg har problemer med å sitte i bil lengre enn 10 minutter, jeg hadde hvert fall det.

Jeg har to dager i forveien øvd på å i sitte i tog, for å føle på om det er et bedre alternativ enn bil eller fly, noe jeg synes det var.

Uansett så er det NÅ den store prøven er. Det er NÅ jeg reiser alene og i mange mange timer.

Har du ikke kjent på det selv? At du plutselig klarer å krysse grenser du ellers ikke ville? Fordi gevinsten av å gjøre det du er redd for er så stor. Min gevinst er mamma og søsknene mine. Og ikke minst at jeg får angst eksponering, som er den beste behandlingen mot angst! vinn vinn situasjon.

 

Jeg har også en leilighet som venter på meg som jeg som smått skal gjøre klar for innflytting.

Så må jeg innrømme at jeg har unnet meg selv en Komfort plass.

Tror jeg har lov til å si at jeg er stolt over meg selv nå. Selv om hodet mitt sier at jeg ikke kan si det før jeg faktisk har kommet fram. Faktumet er at jeg sitter her, noe jeg egentlig aldri ville gjort – og jeg er bestemt på at det skal gå bra!

Så håper jeg at dere har det fint!

  • -M.M.M

 

HSCO Atlet

Jeg har som tidligere nevnt at jeg hele livet har trent. Da er det ekstra stas når man begynner å få resultater utenom at man kommer i bra form. Jeg har blitt lagt merke til, og det er en veldig god anerkjennelse. Å bli sett, og å få litt tilbake for det harde arbeidet. Det vil si at det er verdt det.

Jeg kan kalle meg en atlet, noe som føles surrealistisk og utrolig kult. Jeg? en atlet?

ja faktisk. Jeg, en atlet!

Jeg er nå en av HustleCo sine atleter, og det å bli lagt merke til av et selskap som dem gjør noe med meg, på en positiv måte. Jeg får en mestringsfølelse det er lenge siden jeg har kjent på. Og for å ikke snakke om videre motivasjon! Jeg har ikke like lett for å gi opp nå som jeg har noen jeg samarbeider med.

Rabattkode  på  Hustlecosupply.com  Mageroy28

-M.M.M

Ønsketenkning legevakter i Norge

Hvordan jeg skulle ønske alle legevaktene i Norge var
VS
Hvordan flesteparten faktisk er

Ønskelig :

  • Bli møtt med forståelse når man ringer for å få time
  • Bli møtt og forstått ved innkomst ( for eksempel bli spurt om hvordan det går )
  • At det er nok bemanning slik at man får raskt hjelp
  • At legen(e) tar pasientene på alvor uansett problemstilling
  • At det ikke blir dyrere når man ikke betaler med en gang og de må sende faktura
  • At det fantes en psykolog der
  • Flere venterom for de som trenger å skjermes
  • At det fantes flere legevakter slik at det blir mindre reisetid for de fleste
Bli møtt med forståelse- VIKTIG

Hvordan det oftest er:

  • Varierende hvordan man blir møtt i telefonen
  • Også varierende hvordan man blir møtt ved innkomst, får som regel bare beskjed om å sette seg å vente
  • Som regel flere timer ventetid om man ikke har barn, er gravid eller kommer med ambulanse
  • Psykisk syke blir dessverre ofte nedprioritert og dårlig behandlet. Men dette foregår også hos somatisk syke
  • Dyrt uansett om man betaler med en gang eller ikke. Ikke alle som har økonomi til å betale med en gang
  • Ingen psykolog
  • stort venterom med bråk og lite muligheter for å skjermes

 

 

Legevaktordningen i Norge føler jeg ikke er optimal. Det er stor forskjell mellom legevaktene, det kan jeg fortelle av erfaring. Det er lite forståelse og de ser ikke hele mennesket. Men bare skaden eller diagnosen man har.

Man blir ofte nedprioritert etter alder, om man er psykisk syk, eller om man kommer med plager de ikke klarer å finne ut av, ofte fordi de ikke tar seg tid.

Jeg har blitt straffet flere ganger på legevakten på grunn av mine diagnoser, de sydde meg uten bedøvelse og medfølelsen er og har vært ikke eksisterende.

Legevakten hadde ofte lett for å tvangsinnlegge meg uten noe godt grunnlag. Dette hadde også kommunen jeg tidligere bodde i skyld i.

Kommer man inn dårlig som psykisk syk er vurderings spørsmålene alltid like.

“Hvorfor skadet du deg?”

“Er du suicidal?”

“Kommer du til å skade deg igjen?”

Ut i fra de spørsmålene bestemmes det om man skal innlegges på psykiatrisk sengepost eller ikke, det er ikke spørsmål om å finne en bedre eller annen løsning for pasienten.

Klarer vi å nå så langt ut at vi kan få til en endring?

Hvordan er din legevakt? Gjerne kommenter. fra 0-10, hvor 0 er dårligst og 10 er best.

-M.M.M

 

 

Såg ikke ut som meg selv

Det er forferdelig skummelt å se tilbake på.

Ja, jeg er syk nå, men å se at jeg var så syk, og å huske at jeg selv ikke såg hvor tynn jeg var, hvor nær jeg var døden- er så ufattelig trist, fordi jeg vet at det er så så mange som er i samme situasjon akkurat nå, og jeg vet at mange dør av denne dritt sykdommen vi godt kunne vært foruten.

Sykdommen Anoreksi, som er en av mange spiseforstyrrelser.

 

samme person, bare to forskjellige livsstiler.

Ser Venstre bilde ut som meg? Nei, ikke i det hele tatt.

Jeg var både trist og oppslukt i en verden ingen rundt meg skjønte seg på.

Nå har jeg en bedre livsstil, men de anorektiske tankene er der til tider fortsatt. De skal jeg kjempe meg gjennom. Trening er svært viktig for meg og er det som holder meg tilbake fra å havne i gamle rutiner.

Et variert kosthold og nok timer søvn er nøkkelen til god helse for oss alle.

 

Samme person, to ulike livsstiler.

Jeg var dedikert da, men jeg hadde helt feil mål. Jeg er også dedikert i dag, men har et mye bedre mål jeg jobber meg mot.

Trening har alltid vært en del av meg, og det ser ut til at trening er det som har reddet meg fra å forsvinne av spiseforstyrrelsen’s krefter.

Jeg husker godt og opplever det også i dag. At det er som om hjernen er delt i to. Den ene siden snakker for spiseforstyrrelsen mens den andre, den fornuftige siden av MEG snakket i mot. Uansett trengte jeg hjelp for å ikke høre på spiseforstyrrelsen, selv om jeg lurte unna mat, tvang meg til å kaste opp og trente når jeg ikke hadde lov. Jeg brukte hver en mulighet til å gå ned i vekt og til å  brenne kalorier. Uten å ense at jeg var på bedringens vei, for jeg spiste hvert fall, jeg prøvde. “øvelse gjør mester”.

Om jeg noen gang kommer til å bli frisk av spiseforstyrrelsen er jeg ikke sikker på, jeg tror jeg alltid vil ha et stort fokus på trening og kosthold, så for meg handler det om å rette det til noe positivt og ikke noe dødelig.

Jeg er stolt av meg selv, De bildene til venstre er tatt  sent i sommeren 2018, mens de til høyre er tatt nå. Jeg har gått opp 22 kg siden da.

Til alle dere som sliter med mat der ute, det finnes hjelp- hold fast i alt du har av fornuft, finn deg noe å rette deg mot, et friskt mål.

Klem M.M.M

 

Dissosiativ

Det er et ukjent ord dette, ” Dissosiativ”, ” Dissosiasjon” , ” Dissosiative anfall “.

Det er et ukjent ord for både helsevesenet og flesteparten av andre som bor i Norge.

Hvorfor det, egentlig?

Jeg har selv diagnosen ” blandet Dissosiativ lidelse “, det vil si at jeg har flere spekter av lidelsen. Krampeanfall, hukommelsestap, identitetsskifer o.l

Noen som sliter med dissosiasjon har gjerne hatt en tung oppvekst med overgrep og misbruk.

Jeg kan snakke for meg selv, under overgrepene som 6 åring måtte jeg på et vis overleve. Så jeg fryste og koblet ut hodet som ble til noen identiteter som hjalp meg på veien, til skolen, til å holde maska hjemme, til å overleve nye overgrep. De identitetene som da ble laget har blitt med meg videre. De er ikke farlige eller skumle, heller tvert i mot.

Det er ikke hos alle de identitetene blir med videre inn i livet, men andre dissosiative plage kan oppstå.

De forskjellige identitetene til en som har en slik dissosiativ identitetslidelse, er på en måte forskjellige følelser. En identitet tar seg av “jobben” med å være redd, en sint, en er til for å beskytte osv.

Uten dem hadde jeg ikke overlevd når jeg var liten.

Forskjellige roller

Hvor mange ganger akutt psykiatrien har slengt dritt til meg når mine dissosiative problemer har kommet til syne er egentlig ikke noe jeg liker å tenke på. Ord som ” Hun later som ” , ” slutt med det tullet ditt, jeg vet du faker ” , ” Hun gjør det for å bli innlagt.”

Jeg husker den gangen, jeg som 15 åring, hvor en mann og to damer holdt meg nede på en madrass, hvor jeg tisset meg ut av redsel i  et dissosiativt anfall, jeg husker hvordan de behandlet meg sett utenfra. De dro av meg buksen min og trusa mi, og stappet en klut mellom beina mine og tørket hardhendt. Noe som gjorde anfallet verre. Jeg var i en kropp som opplevde de seksuelle overgrepene på nytt, hvor jeg – den oppegående Milena var langt langt inni meg et sted som husker deler av behandlingen akutt psykiatrien gidde meg. Som kluten, sprøytene de satt når jeg lå i belteseng, hvordan en svensk mann satt seg oppå meg og holdt armene mine fast over hodet, akkurat slik som overgriperne gjorde.

lagt i belteseng, Ungdomspsykiatrisk

Er det liksom riktig behandling til et allerede traumatisert barn?

NEI!

Jeg ønsker større forståelse for folk som sliter med dissosiasjon, bare fordi det ikke er en normal diagnose betyr det ikke at den ikke fins. Det er reelt og en jævlig vond lidelse å leve med. Alt for mange opplever å ikke bli trodd eller forstått. Hvordan skal da den dissosiative forstå seg selv? Hva som er galt og hva som skjer når helsevesenet ikke sitter med riktig kunnskap eller informasjon?

Dissosiasjon er kroppens måte å koble av på når den tror den er i fare igjen, eller når ting bare er for mye. For mye stress, en akutt hendelse som er vanskelig å takle, flashbacks eller om det skulle skje nye overgrep/ nye episoder med mishandling.

Personer med denne problematikken er derfor ofte for andre lett å utnytte, da kroppen kobler av i situasjoner som er normale for andre men en trigger for  personen med problematikken.

Sykehuset etter et fall i en trapp ( dissosiativt krampeanfall )

Et dissosiativt krampeanfall ligner veldig på epilepsi. Og kan vare opp til timer, eller minutter. De kan ofte variere om krampene er sterke eller svake og det er normalt med pustestopp. Det diskuteres veldig om personer med slike anfall, slik som meg selv, om vi er bevisste eller ikke. Til det vil jeg si nei, vi er ikke bevisste. Vi er ute av kontroll, vi klarer ikke se, styre kroppen vår eller stoppe det som skjer, taleevnen er borte og hodet ute av seg selv.

Det er heldigvis behandling som kan gjøre de dissosiative plagene bedre, eller borte. Det finnes alltid håp- og sliter du med dette må du huske en ting – det er ikke din feil.

-M.M.M