5 sad facts og 5 fun facts!

Det finnes utallige blogginnlegg og YouTube videoer hvor de tar opp “fun facts ”
Jeg har vell ikke så mange “fun facts”, men skal prøve å komme med litt av hvert.

SAD FACTS

  1. Jeg får ikke ta lappen
  2. Jeg har aldri vært på en fest, og kan heller ikke dra på en visst jeg skal drikke alkohol
  3. Jeg er for syk til å greie å utdanne meg akkurat nå
  4. Kan ikke besøke venner eller få besøk ( har ikke vært på besøk hos noen siden jeg var ca 12 år )
  5. Sykdommene mine har tatt fra meg frihet

FUN FACTS 

  1. I 6 klasse satt jeg foran en jeg likte, jeg klarte å prompe så høyt at han lo av meg resten av dagen.
  2. Når jeg fikk mensen for første gang ropte jeg fra toalettet “mamma!!! JEG HAR FÅTT MENSEN!” Uten å egentlig vite hva det å ha mensen innebar.
  3. Jeg hører nesten kun på moderne rap, til mors fortvilelse
  4. Jeg liker ikke å ha saus på maten, eneste som går er hvit og brunsaus, og en type hambugerdressing
  5. Jeg er mørkredd og må sove med lys på

 

Så folkens! det var litt fakta om meg. Håper dere lærte noe nytt om meg, hehe

 

Nedtrapping og EMDR


Det ble ikke min siste gang her på Recoverysenteret. Nå skal jeg prøve igjen. Jeg skal prøve å seponere de medisinene jeg er så avhengig av, Sobril og Vival.
Jeg skal også fortsette på traumebehandlingen EMDR. Så dette blir mildt sagt en svært krevende periode for meg, og det gjelder å holde fast i de tingene som gir meg pusterom i hverdagene.
Jeg starter nedtrapping av medisinene 1.Mai og starter traumebehandling 8.Mai.
Jeg både gleder og gruer meg. Jeg gruer meg til abstinensene jeg vil få og jeg gruer meg til å fortelle åpent og detaljert om traumene jeg har opplevd. Men har en følelse på at det skal gå bra denne gangen.

Når det gjelder seponering av benzodiazepiner jeg går på, må jeg finne strategier som gjør at jeg klarer å både holde ut min nåværende angst og abstinensene som følger med nedtrappingen. Jeg har et lite bilde på hva jeg kan gjøre. Jeg elsker jo å ta ansiktsmasker, shoppe meg noe lite på nettet, rydde og vaske og gjøre andre en tjeneste. Det er ting som får meg til å føle meg bra.
Jeg skulle gjerne hatt et familiemedlem midt oppi dette her, men skjønner at de har sine liv de må fortsette, til motsetning av meg så har de en jobb å forholde seg til, samt barn og andre oppgaver jeg slipper å tenke så mye på. Men skal ærlig si at jeg føler på at jeg skal gjennom noe tungt nå, så om jeg kunne krypt i fanget til mor når ting blir som verst, hadde vært godt. Samtidig ønsker jeg ikke at mamma skal se meg dårlig. Det skal nok gå bra, vi lever heldigvis i 2019, så det finnes både chatting og facetime.

Traumebehandlingen har jeg veldig todelte følelser hos, jeg gruer meg. Men endelig skal jeg få fortelle det jeg bærer på helt alene, noen skal lytte til meg, hjelpe meg til å finne strategier slik at det blir lettere å leve med traumene. Traumene vil aldri forsvinne, men det vil bli bedre med behandling. Og det er det jeg gleder meg til, at det blir bedre. Kanskje jeg slipper dissosiative anfall, angstanfall, mareritt hver natt, kanskje jeg på ordentlig får hvilt meg litt. Kanskje kroppen ikke lengre hele tiden er i beredskap.
Det er veldig mange traumer å ta tak i, noe jeg er spent på hvordan vi skal gjøre når det kommer til det , da det er så veldig mange traumer jeg har opplevd.
Det er normalt å bli psykisk ustabil når man går gjennom en traumebehandling, hvert fall i tillegg til benzo seponering.
Kan likevel ikke ha noen annen innstilling enn at det går bra. Jeg har jo erfarne og omsorgsfulle mennesker rundt meg som er her for å være mine “krykker” i den kommende vanskelige perioden.

Ønsk meg lykke til!

Har du tankekjør?

Jeg vet selv alt for godt hva tankekjør er, og hva det gjør med en person.
Tankekjør er når du ikke klarer å slutte å tenke eller styre tankene dine. Tankene går som oftest raskt og er vanskelig å få tak i.
Det kan også være tanker om en spesifikke ting, en tvangstanke for eksempel. Har jeg skrudd av ovnen? Er en typisk tvangstanke.
Tankekjør kan ødelegge for både nattesøvn og konsentrasjonen din.
Her har du noen tips jeg har erfart hjelper:

1) Skriv dagbok om tankekjøret, prøv å få tankene ned på papiret.

2) Skriv, chat eller ring anonymt til https://www.kirkens-sos.no/

3) Gå eller jogg deg en tur, med oppmuntrende musikk på ørene

4) Ta deg en dusj eller et bad hvor du pleier deg selv litt ekstra. Hårkur og musikk er til å anbefale!

5) Shopp deg noe lite på nettet eller på et kjøpesenter

6) Gjør litt husarbeid, gjør det koselig.

7) Vær sammen med et dyr

8) Snakk med noen du er trygg på

9) Se på noe du synes er interessant, en film, en dokumentar, noe på youtube

10) Bak! eller lag en middagsrett du ikke har prøvd før.

11) Aller siste utvei er medisinering, Men dette er kun ved alvorlige og sammensatt problematikk

Håper tipsene var til hjelp! Gjerne kommenter om du har prøvd ut noen!

jeg? Plastikk kirurgi?

Er det noe som blogges om av populære bloggere så er det plastikk kirurgi.
Mange av de prøver å normalisere det å legge seg under kniven. Det er snakk om større pupper, legge fett inn i rumpa, operere nesen og ta Restylane eller Botox.
Jeg er ikke usikker på hva min mening med plastikk kirurgi er. For meg er det en personlig ting man også burde holde personlig, på grunn av at når det blogges om blir ofte unge lesere påvirka. Og de får komplekser de ellers ikke hadde.

Da jeg var ung tenkte jeg mye på at når jeg fylte 18 år, skulle jeg operere meg. Jeg hatet nesen min og de små puppene mine, som fortsatt er så små at vanlige bh’r ikke passer meg. Men vet du hva? jeg synes det er fint. Det er jo ikke et problem for meg å ha små pupper, eneste som er, er at klær med utringing ikke går og bikinier er vanskelig å finne. Men tenk de flotte badedraktene da! Jeg ville ha større lepper også men den har jeg sammen med det andre lagt fra meg. Hvorfor endre på meg selv når verken nesen, puppene mine eller leppene hemmer meg i hverdagen?
Det er selvfølgelig sitt eget valg om man vil operere seg, men jeg synes man bør være forsiktig med å legge det ut på sosiale medier, det er som å plante ideer inn i hjernen til folk.
Så er det forskjell på de som endrer på utseendet og de som faktisk trenger plastikk kirurgi på grunn av enn sykdom eller etter en bilulykke og lignende.

Jeg har nok med å kose meg med ansiktsmasker, og rense og tilføre krem på huden både morgen og kveld. Da tar jeg vare på huden, og det er en helt annen ting.
Misforstå meg rett! Jeg er ikke i mot de som velger plastikk kirurgi, det jeg er i mot er promoteringen av den.

Jeg mener vell et snev av at det er for tilgjengelig med plastikk kirurgi, og jeg skulle ønske legene som utførte den slags operasjoner virkelig pratet mer med pasienten om usikkerheten hans eller hennes, før en eventuelt operasjon ble gjort. Tenk om personen i etterkant angrer på å ha operert seg fordi han eller hun en gang var usikker på seg selv, men har lært seg i etterkant å akseptere seg for den man virkelig er. Liker å si at man er født som man er av en grunn. Og at man har fått det livet man har fordi det er meningen at akkurat du skal ha det livet, og kjempe deg til seier.

Nei, jeg personlig kommer ikke til å utføre noen slags plastikk kirurgi. Men kan skjønne dem som velger å gjøre det. Spesielt de som for eksempel har så store pupper at de får ryggplager av det, eller at de har en nese som de ikke klarer å puste skikkelig med, slike ting.

Skal si dere en ting jeg, dere er fine og flotte som dere er, selv om kanskje mange av oss tenker annerledes.
Det nærmeste jeg kommer til plastikk kirurgi er nok tatoveringene mine.

-M.M.M

En av mange episoder

Jeg gikk i 8.klasse. Jeg kom hjem etter å ha vært innlagt på sykehuset, der fikk jeg motgift, etter en overdose. Jeg og min daværende bestevenninne ville feire og ha det litt gøy, til tross for det vonde livet jeg levde, som bestevenninnen min var mye vitne til.
Hele ungdomstrinnet hadde blitt godt informert om hva jeg har opplevd av min onkel og en annen mann, jeg satt på en stol foran klassen med 2 fra barnevernet, som kort fortalte min overgreps historie. Vi hadde planlagt at jeg skulle ha på meg en kort vest slik at alle arrene og de nye kuttene vistes. For å få klassen til å forstå at mobbingen de påførte meg gjorde vondt. Noen trakk det til seg og sa jeg var modig, da jeg var på vei hjem.
Men, hvem var der for meg når jeg skulle prøve å føle på det positive på en Fredagsklubb jeg ellers aldri ville deltatt i.

Fredagsklubben endte dramatisk. Ei jente som gikk i 9.klasse ville ha meg med på en gåtur rundt skolen, alene- uten mine 4 venner. Som advarte meg mot å gå med henne. Jeg ble uansett med, jeg ville ikke vise at jeg var redd. Første runden rundt skolen gikk til at jeg såg ned i bakken mens vi gikk og hun sa ting som ” har du vært på galehus nå da?”, ” du vil bare ha oppmerksomhet du” , ” moren din er ikke glad i deg, du ødelegger familien din ” , ” kan du ikke bare drepe deg selv” “fuck deg!” Jeg hørte bare på, men merket at vennene mine fulgte med når vi var på andre runde rundt skolen. Når vi nesten kom til enden sto den større jenta klar med knyttneven. “skal du slå meg?” nei, sa hun. Men det tok ikke lang tid før jeg låg i bakken.
Jeg bestemte meg for å bli igjen på Fredagsklubben, ville igjen ikke vise at jeg var redd eller “svak”. da kom det flere klassetrinn mot meg og mine 4 måtte stå som en murvegg slik at de ikke skulle skade meg, jeg sto bak “murveggen”. “hore”, “hater deg” , ” din oppmerksomhetssyke unge!”, “jeg skal ta deg, hore!” , “ingen liker deg!” , ” drep deg selv!”

Fredagsklubben var over og jeg ventet til alle var dratt. Jeg og min venninne gikk så til mamma, hvor jeg begynte å le. “mamma, jeg har blitt slått!” Hun trodde meg ikke fordi jeg lo sånn, men hun skjønte til slutt alvoret.
Venninna mi ble med meg hjem slik at mamma kunne skrive ned hele historien for å ta det opp med rektor og politiet. uten hell. Rektor la på telefonen da Besten ringte for å fortelle om saken.
Etter episoden var jeg en uke hjemme fra skolen før jeg prøvde meg igjen. Da lo guttene over blåmerket mitt på øyet, jeg ville bare hjem. Skolen hjalp aldri til, de tok det ikke på alvor uansett hvor mange bevis vi gidde.

Mobberne har fått meg til å prøve å begå selvmord, de har utnyttet meg til det ytterste, de har flere ganger sunket meg til bunn for å så bare gå. De lever jo sine gode liv nå, jeg er igjen innlagt.

Er det noe jeg vil ha stopp på så er det overgrep og mobbing.
Mobberne har aldri sagt unnskyld. Bare en. Jeg er veldig glad for at jeg har fått et unnskyld, det betyr ufattelig mye for en jente som meg.
Jeg er enda redd mobberne, jeg husker alt de gjorde. Dette var bare en kort forklart episode. Flere episoder skal jeg blogge om.

opplever du noe lignende er det viktig at du snakker om det til en voksen du er trygg på, for ingen fortjener å få fortalt at de vil ha deg død, at du ikke er verdt noen ting eller at du er udugelig. “du ødelegger familien din” er vell den som sitter mest igjen hos meg.
-M.M.M

Kronisk elveblest

Ja, da har jeg fått påvist kronisk elveblest.
Jeg som trodde jeg skulle slippe unna både utslett og allergier, som elveblest og atopisk eksem. Selv om min lillebror har slitt med både astma og diverse allergier.

Jeg har elveblest akkurat nå, jeg har harde kuler på store deler av kroppen samt kløende mønster som flytter plass på noen sekunder. Det klør noe inni Helve…… Og utvikler seg til det verre for hvert døgn. Som hevelser under beina.

Det verste av alt er at jeg ikke tåler Prednisolon (kortison) , som er medisinen mot elveblesten. Skal henvises til hudlege hvor hudlegen skal finne årsaken til hvorfor jeg hele tiden får disse utbruddene, samt finne en medisin jeg tåler. Men mange rundt meg er 100% sikre på at jeg får elveblest på grunn av stress. Jeg har jo tatt blodprøver for å sjekke om jeg har noen allergier, i følge blodprøvene har jeg ikke det. Kanskje hudlegen tar noen etterlengta prikk tester, så er jeg helt sikker på at det er stress og ikke en matvare jeg reagerer på.

Har smurt meg med aloe vera og en hjemmelagd vidunderkur. Det funker mot kløe i en viss tid, men så er det jo sånn med elveblest at utslettet hele tiden flytter på seg, og da klør det jo på en ny plass. Og ikke nok med det så hovner føtter og hender opp.

Jeg merker også at elveblesten går hardt ut over arrene mine, elveblesten lager kuler på dem som kan sprekke opp. Det gjør både vondt og det gir fare for infeksjoner.

Jeg husker godt de første ukene jeg hadde alvorlig elveblest,som til slutt utviklet seg til hevelser både under beina og i håndflatene, jeg klarte ikke gå. Men legevakten tok meg aldri seriøst, enda jeg var det flere ganger. ” Milena ringer stadig legevakten og hun kan ikke forvente å få hjelp hele tiden” husker jeg en lege sa.
Jeg ringer forresten kun legevakten når det er nødvendig. “Beklager” for at jeg ringer litt oftere enn andre. Sorry not sorry?


Unner virkelig ingen elveblest, om det så er en gang, eller kronisk. fysj!

Om du har kronisk elveblest og du har noen kjerringråd, gjerne kommenter i kommentarfeltet!

Det urettferdige arbeidslivet

Før noen blir å klikke av dette innlegget vil jeg bare at dere skal vite at dette kun er ett av mange synspunkter.

Jeg er selv 100% ung uføre, og kommer til å være det en stund, med et mål om å bli så frisk at jeg takler å være i arbeid. Jeg har ingen utdanning, men tenker at det finnes noe for meg der ute likevel. Til tross for å være 100% ung ufør har jeg prøvd meg på frivillig arbeid på et sykehjem, noe jeg synes var givende, men jeg merket at om jeg hadde hatt en fast stilling der som ansatt, hvor jeg hadde måttet forholde meg til at jeg må på jobb da og da ikke hadde gått. Det gikk greit å være der frivillig, siden jeg kunne dra når det passet meg og komme tilbake når det passet meg.

Det dette innlegget egentlig skulle handler om, er at på et synspunkt synes jeg lønnen til de forskjellige jobbene er urettferdig. Man får en lav lønn av å jobbe på en matbutikk kontra å jobbe med båtmotorer eller å ha en høy stilling på et kontor. Jeg vet om et eksempel. En dame som jobber fra klokken 08:00 til 17:00 hver dag utenom på Søndag, da er hun “kun der i noen timer” for å gjøre klart til uken som kommer. Hver måned teller hun absolutt alle varene hun har i butikken sin. Samt så planlegger hun mye av jobben hun skal gjøre hjemme. Dette er en dame som har en jobb som krever at man til en hver tid er hyggelig og yter god service til tross for at noen kunder gir utrykk for at de er sure. Og til tross for at denne damen har den høyeste stillingen i butikken er det hun som jobber mest, gjør ting klart og det er hun som har verkende føtter siden hun ikke får muligheten til å sette seg ned i 5 minutter, utenom da hun kan skyndte seg på do visst det ser ut til å være lite kunder. Hun er en perfeksjonist på godt og vondt, noe som gjør at kundene er fornøyde med innsatsen hennes, selv om de garantert ikke vet halvparten av hvor mye hun gir av seg selv for å gi kundene god service. Men jeg vet.
Denne damen får ufortjent lite penger, jeg synes helt ærlig at mennesker som dette burde få høyere lønning.

Mennesker som jobber på matbutikker, klesbutikker, personlige trenere og så videre. Jeg vil nok si at de jobber MINST like hardt som de som har en kontorjobb med hektiske møter og telefoner de må rekke ( De får i det minste sitte, og de har som regel tid til å drikke kaffe mens de sender mailer )
misforstå meg rett, selvfølgelig skjønner jeg at ambulansearbeidere, leger, psykiatere, psykologer, politimenn og advokater får høy lønn. Men hvorfor må det være så himla stor forskjell? Hvorfor er en jobb “status” mens en annen er flau å snakke om?

Takk til dere som står i kassa og selger meg mat og drikke.
Takk til dere som er imøtekommende når jeg kommer inn i klesbutikken.
Takk til dere som smiler og lager mat til meg på BigBite.
Takk alle sammen for at dere jobber.

Og bare for å nevne, det er ikke alle som er like heldige med å klare å utdanne seg. Dette er selvfølgelig av ulike grunner. For meg tok de psykiske sykdommene mine fra meg det å utdanne meg. Jeg har siden barneskolen mistet mye av basis tingene de andre elevene lærte siden jeg var hos politiet i avhør for overgrepene min onkel utsatte meg for, i tillegg til en annen mann.
Det trenger selvfølgelig ikke være psykiske lidelser eller plager som “tar bort” sjansen til utdanning. Det kan være graviditet, dårlig konsentrasjon, at man ikke passer inn slik skolesystemet funker. Og det skal også nevnes at de med psykiske lidelser også oftest klarer seg gjennom skolen! Noe som er fantastisk og beundringsverdig. Jeg prøvde meg på tilrettelagt skole på videregående i 3 år, det gikk ikke dessverre.

– M.M.M

Ufrivillig avhengig

Før jeg prøvde å slutte med medisinene psykiatrien har fått meg så avhengig av, så trodde jeg at det skulle gå helt fint å trappe ned på disse medisinene, da spesielt beroligende som er under kategorien Benzodiazepiner.

 

Jeg tok helt, helt feil. Jeg har aldri kjent meg så jævlig som den gangen jeg prøvde å trappe ned på Benzo, da i første omgang Vival. Det gikk 2 dager så ble jeg satt på den dosen jeg før nedtrappingen sto på. Det er ikke nok med at man føler uro ved nedtrapping, man blir fysisk dårlig også, jeg ble hvert fall det. Ikke nok med det så er Benzodiazepiner, medisiner som ikke lar seg påvirke av andre medisiner som er laget for å dempe abstinens symptomer.

En heroin eller alkoholavhengig kan få LAR, noe jeg så inderlig skulle ønske funket på Benzodiazepiner også- men nei.

Så igjen, vil jeg be dere være obs på hvilken medisiner dere får enten om du er innlagt, er hos legen din, eller på en samtale med psykolog/psykiater. For etter min erfaring blir man satt på disse medisinene når man er innlagt og når man er i sin verste fase, egentlig skal man ha seponert slike medisiner innen få uker, gjerne før en utskrivelse.

Det ble ikke jeg, og jeg fikk ingen informasjon om at medisinene jeg hadde fått som under 18 åring og som 18 åring ( da det tok helt av ) var så avhengighetsskapende at jeg ikke kommer til å klare meg uten dem, det fikk jeg ikke informasjon om før det var for sent, og jeg var og er svært avhengig.

Den dag i dag tar jeg ca 28 tabletter daglig.(ikke alle en benzo, men en stor del)

Det er noe jeg vil ha endret, jeg vet bare at jeg må ha trygge rammer rundt meg når jeg skal prøve å nedtrappe igjen, og at jeg må være fast bestemt og viljesterk,

Så kan jeg vise fingeren til de legene som ikke ofret livet mitt en tanke når det kommer til avhengighet i en så ung alder, fingeren kommer den dagen jeg ikke lenger er avhengig. Selv om man kan ha abstinenser i år etter seponering. Faen sier jeg, faen!

Vival

Sobril

Seroquel

Truxal

Vallergan

.

Jeg husker at mitt første innlegg på bloggen var om nettopp dette. Innlegget het noe som “lovlig pillenarkoman”

Og det er jo på sett og vis, OG grovt sagt det jeg er. For jeg klarer meg ikke uten pillene mine. Eneste forskjellen er at jeg får pillene utskrevet på blå resept mens noen andre får tak i dem på gata. Unnskyld, men det er fakta. Og det er i så alt for mange tilfeller- fakta.

Benzodiazepiner er også medisiner som gir plutselige panikkanfall, uro og impulsivitet, noe de egentlig skal hjelpe for. Men etter langvarig bruk får de motsatt virkning.

Og nå har ikke nåværende behandler noe som helst skyld i de medisinene h*n skriver ut til meg, h*n er IKKE den som har fått meg avhengig, h*n er den eneste som har prøvd å seponere medisinene mine. Og vi skal prøve igjen.

Til deg, takk.

 

Vær forsiktig der ute, jeg tenker på dere

-M.M.M

 

Angst eller en tornado?

Plutselig, og ut av det blå kommer det.

Synet blir verre, pusten kortere, følelsene sterkere.

Det er snakk om panikkangst.

Etter mange måneder i strekk som innlagt – og skjermet fra det normale livet er det dessverre normalt at slike panikkanfall oppstår. Nettopp fordi det blir så mange nye og uvante inntrykk. De rutinene man hadde som innlagt blir i løpet av sekunder endret på. Tenk om ditt liv ble snudd opp ned på et sekund. Det blir mye å takle.

Heldigvis er det også sånn at angstanfall går over etter en viss tid, og at eksponering er nøkkelen til at det blir mindre tilfeller av angstanfall.

For å redusere lengden og kraftigheten av angstanfall må man lære seg selv å kjenne. For meg funker det med kulde, gjerne kaldt vann i ansiktet ( som nevnt i et tidligere innlegg ) , nærhet fra noen jeg er trygg på, og det å snakke med noen under anfallet, slik at fokuset blir flyttet. Det hjelper dog ikke å gjøre noe fysisk, som å gå tur eller spille på mobilen da konsentrasjonen og panikken er så altslukende at den hemmer konsentrasjonen min. Det som funker for meg er ro og trygghet.

 

Jeg er fast bestemt på at jeg skal jobbe med angsten min og alt jeg har angst for, det er nemlig ikke en ting jeg har angst for, men kanskje tusen ting. Gå på butikken, angst for å få angst, snakke med nye folk, møte nye folk, trene på treningssenter, bestille selv på restaurant, møte venner and so on. Jeg driver faktisk allerede med angst eksponering da jeg går på butikken og trener på treningsstudio. Etter noen ganger til på trenings studioet tror jeg nok at jeg vil bli en hel del tryggere der, og da blir det bedre trenigsfokus! Hepp Hepp!

!Rydding og vasking kan også hjelpe på angsten min!

Jeg vet at det er veldig mange som sliter med en eller annen type angst,det gjør meg vondt å vite. Og jeg kan undre- hvorfor har det blitt sånn? Er det noe med samfunnet? alt presset vi blir utsatt for? Jeg vet ikke, det er kanskje individuelt. Sosial angst er jo den mest kjente typen angst, men hvorfor får man sosial angst? Jeg tror det har mye med sin egen selvfølelse og gjøre, det å bli redd for å bli dømt eller sett ned på fordi man tidligere kanskje har opplevd det.  Det er jeg jo redd for selv, og tror ikke det er noen som ønsker å bli dømt eller sett ned på. Eller?

Visst DU sliter med angst vil jeg du skal vite at:

1 – Det er Ikke din feil at du har angst

2 – Det er 100% mulig å bli bedre eller helt fri fra angsten

3 – Du er sterk som står i det

4 – Det finnes hjelp, og mange typer hjelp

Når jeg tenker på eksponering for angst, for eksempel sosial angst- tenker jeg ikke at man skal hoppe i midten av en folkemengde på en svær konsert ved første eksponering.  Men å sakte men sikkert eksponere seg. Det vil kanskje kreve flere forsøk. Man kan begynne med å gå en tur rundt eller inn i et kjøpesenter tidlig på morgenen når det er lite folk. Så kan man videre gjøre eksponeringen og dens utfordring hardere etter hvor trygg man har blitt og etter hvor angsten ligger i forhold til tidligere. Det er liksom ikke bare å knipse med fingrene, og selv jeg som er fast bestemt på at dette er noe jeg skal greie- så skal du vite at det er tider hvor jeg tror jeg ikke vil klare det og hvor jeg vil gi opp. Men uansett så kommer jeg meg videre på et vis, fordi innsiden er så klar og bestemt at når topplokket ikke helt henger med så vinner innsiden og sannheten over angsten likevel.

TIPS- skriv ned målene dine.

Aldri gi opp,

finn noe som er verdt å kjempe for. Noe du brenner for. En hobby? sport? familie? Et dyr? Kunst? Musikk? Det spiller ingen rolle hva det er, så lenge det holder motet ditt oppe.

Klem fra

M.M.M