TikTok

Jeg lastet ned den populære appen “TikTok i hovedsak for å se hva min søster la ut.

En dag prøvde jeg selv å lage en så kalt “lip sync” video. Etter det synes jeg det var stas å lage videoer på TikTok. Jeg bestemte meg for å prøve å skjule ticsene mine, da jeg var redd for å bli dømt. Helt til i går, jeg orket ikke bruke 1 time på å lage en video hvor det ser ut til at jeg er fri for tics ( Jeg er ikke fri fra tics i videoene mine, men har måter å skjule dem på ) Så jeg la ut en video hvor jeg hadde et sterkt Tourettes anfall. Det fikk mange flere seere enn forventet, og ble så lagt ned av TikTok. Jeg la så ut en ny video, som også ble lagt ned. Etter at noen kommenterte at jeg var gal, var jeg urolig og litt trist. Jeg la meg etter en stund til å sove. For å så våkne til at ene videoen min har gått “viral”, med nå over 20 000 visninger. Det hadde jeg aldri trodd skulle skje.

Det som facinerer meg er hvor mange som sprer hat for ingenting, og det er mange som har lett for å tro at jeg later som jeg har Tourettes. Fy f… for en god skuespiller jeg skulle vært for å fake de ticsene jeg har!

Jeg er også kjempe glad for hvor mange flere støttende personer det finnes og som har kommentert på videoene mine enn antall hatere.

Jeg håper jeg kan bruke TikTok til å spre budskapene mine videre, slik som her.

Og at jeg kan være en inspirasjon for alle de unge følgerne jeg har fått.

-M.M.M

 

planlegger hjemreise!

 

 

 

De siste 7-8 årene har jeg vært mer på institusjoner enn hjemme.

Her på Recoverysenteret skulle jeg kun være her i 4 måneder. Nå har jeg snart vært her i 8. Jeg er mildt sagt lei av livet som innlagt. Jeg har feiret mange bursdager og helligdager på psykiatriske sykehus, blant annet 18 års og 19 års dagen min. Jeg har dermed tenkt å feire 20 års dagen min ( i November ) hjemme . Man blir ikke friskere av å være for lenge på institusjon. Tilfriskningen kan faktisk stoppe opp, og/eller man kan bli sykere og mindre selvstendig. Det er ikke jeg interessert i!

 

Jeg drar hjem neste uke, jeg skriver meg nok ikke ut, men det er ønskelig fra min side at det blir en utskrivelsespermisjon. Jeg er jo også her frivillig- dermed er det jeg som bestemmer om jeg skal være her eller ikke, jeg kan reise når jeg vil. Jeg venter til neste uke med å dra hjem fordi jeg har noen gjøremål her denne uken jeg må bli ferdig med.

 

Traumebehandlingen EMDR har vi stoppet med fordi jeg ble veldig dårlig av behandlingen, og måtte dopes ned for å klare meg. Vi har også stoppet nedtrappingen av Benzodiazepiner grunnet abstinenser.

Jeg er lei av all friheten jeg mister av å være på en institusjon. Selv om jeg er syk er jeg også svært selvstendig. Jeg holder leiligheten min ryddig, jeg kan å lage mat, jeg trener og møter opp til avtaler.

 

Jeg ser nå ikke grunnen til å ha et rom i en lang gang hvor jeg kun tenker på livet der ute. Nå hopper jeg i det. Jeg gleder meg. Må bare komme meg gjennom togturen,  Det klarer jeg nok fint – ” Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves “

 

Behandleren min på Recoverysentert ringer rundt slik at jeg har et system hjemme som passer på meg. Tror allerede det er ringt til fastlege, DPS og Utetjenesten.

Har en følelse på at dette blir bra! Og jeg klarer ikke vente på å få se mamma og mine to småsøsken!

 

 

 

selvmordsrisiko og helsevesenet

Hei igjen!

Et tema som berører meg veldig er selvmordrisikoen hos mennesker, og hvordan de blir behandlet av helsevesenet. Tallet på selvmord i Norge er økende, men i andre land går tallet heller nedover. Hvorfor er det økende i Norge? Kan Norge lære av de landende som får tallet til å gå ned av antall mennesker som begår selvmord?

 

Man sier ofte ” ring en gang for ofte enn en gang for lite”

Noe jeg også synes skal gjelde om noen er så tillitsfull til helsevesenet at de forteller om sine indre tanker, om selvmordstanker, eller til og med en selvmordsplan. Men ofte blir de avvist. Ikke hørt. Istedenfor at helsevesenet  tar tak og hjelper personen, lytter, finner ut sammen med den suicidale hva som er rett for h*n. Om det så er en innleggelse, eller en innleggelse med fastvakt.

 

Hvorfor har mange IKKE den innstillingen at heller en “unødvendig” (men egentlig nødvendig) hjelp for mye enn en for lite. En gang for lite kan jo resultere i at det går galt! så hvorfor?

Hvorfor skal noen i helsesystemet dra det så langt at de suicidale mister tilliten til dem som lover å hjelpe og være tilstede i krise, slik at pasienten føler seg presset til å vise alvoret- og dermed prøver på selvmord- som i verste fall ender med at personen lykkes.

Får helsesystemet som ikke tok den døde på alvor dårlig samvittighet? Eller er det bare ” En del av jobben “?

ALLE tegn på at en person tenker på å ta sitt eget liv bør alltid taes på alvor- uansett! Ikke vent til det skjer en handling, det er jo det som skal unngås. Og det er nok det Norge må bli flinkere til.

Jeg har selv opplevd alt for mange ganger å ikke bli tatt på alvor, som har ført til alvorlige handlinger, og flere innleggelser på tvang som jeg kunne sluppet unna om noen var der, lyttet og hjalp meg med å finne en løsning fra alt det mørke.

 

Jeg skal ikke dra alle under en kam, det er mange i helsevesenet som tar alle mennesker på alvor, dessverre blir ofte de som bryr seg styrt av “høyere” makter, og de blir da dermed maktesløse til å hjelpe.

Gjerne filosofer med meg, og tenk på hva helsevesenet kan gjøre for en person som er suicidal.

-M.M.M

 

Savnet dere!

Hei!

Nå er det lenge siden jeg har skrevet et blogginnlegg. Så det var vell på tide nå.

Jeg har savnet å blogge, men har også hatt godt av en liten pause. Nå er jeg tilbake og klar til å fortsette å dele av mitt.

 

 

 

Resultat av øyedråper hos øyelege

Siden sist har jeg gjort en del, jeg har vært hos øyelege siden jeg fortsatt sliter veldig med tørre øyne og dårlig syn, til tross for øyedråper. Øyelegen sa det gikk an å sette inn noen tåreplugger i tårekanalen min, slik at væsken ikke forsvinner så fort fra øynene mine som de gjør nå. Ticsene mine i øynene som at jeg blinker mye og kniper øynene igjen gjør at det jeg drypper på øynene mine bare presses ut igjen, da vil tårepluggene hjelpe med å holde væsken i øyet.

Jeg fikk også nye øyedråper som er vanskeligere å knipe ut, og en kur jeg skal bruke i 20 dager.

Jeg har også gått til og går enda til en Homeopat som utfører akupunktur og gir naturmedisin. Jeg prøver det for elveblesten ingen leger eller hudleger finner ut av. Homeopaten er svært snill og jeg håper han finner noe som funker snart, da elveblesten ikke gir seg.

Jeg har nå to behandlingstimer i uken hos psykiater som utfører EMDR. Hver Onsdag og Fredag skal jeg til han. Jeg blir svært sliten av EMDR timene, men jeg tror det er verdt det til slutt. Jeg har også begynt å trene igjen, selv om jeg har blogget om at jeg ikke skulle gjøre det. Istedenfor fokus på kropp, som fitness har, så har jeg endret til at jeg skal fokusere på hvor tungt jeg løfter og etterhvert bli en styrkeløfter. Det handler ikke om kropp i det hele tatt, og det er en veldig god ting  å kjenne på – og gøy å prøve noe nytt.

 

Jeg kommer til å blogge hvert fall en gang i uken framover, og etterhvert øke til to ganger i uken.

Gleder meg til å ha dere med på reisen!

 

-M.M.M

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top