øyesykdom

Er det noe som er skjørt hos oss alle, så er det øyene våre. Man kjenner den minste ting på øynene. Som et hårstrå eller bare et støvkorn.

Jeg har vært uheldig.

Jeg har dårlig syn, samt en øyesykdom som gjør slik at jeg har sår på øynene mine, press, smerter og tørre øye grunnet nedsatt tårefunksjon.

Per dags dato bruker jeg 6 forskjellige øyedråper, samt antibiotika dråper, og lokalbedøvelse på øynene når det blir for ille.

Jeg håper dette er en tilstand jeg skal slippe å måtte leve med i hele mitt liv. Det kjenner jeg at jeg har lite lyst til.

Jeg har time på sykehuset i November, og håper de har en løsning som enten kan minske problematikken, eller fjerne den.

Det er absolutt ikke holdbart å gå slik som dette.

Liten forklaring

Jeg går mye og er redd på grunn av problematikken med øynene mine. Min største frykt er å bli blind. Men vet heldigvis at sjansene for det er små. Skulle ønske det fantes en kjapp kur som fikset dette, men det er mer komplekst enn som så. Jeg unner ikke min verste fiende dette.

I tillegg gjør ticsene mine det verre ved at jeg konstant bruker musklene rundt øynene.

Visste du at et symptom på tørre øyne er mye tåreproduksjon?

Jeg har også en skadet hornhinne, det skyldes og av at øynene mine er for tørre.

Øyelegen jeg går til ( som jeg er svært fornøyd med ) prøver å hjelpe meg så godt hun kan. Men det er vanskelig da medisinene jeg har fått til nå kun kan brukes i kort tid pga bivirkninger. Det samme med bedøvelsen jeg bruker, den kan skade øynene. Så vi har “avtalt” at det er jeg som risikerer å få en skadet synsnerve… Men hadde noen fått følt på hva jeg føler på øynene i våken tilstand hadde de nok gjort det samme som meg, og tatt sjansen. Jeg bruker bedøvelsen så lite som mulig. Øyelegen har et ønske om at jeg kun bruker bedøvelsen 1 gang i uken, men det går ikke med de smertene og det presset jeg har. Så jeg prøver å holde meg til 3 ganger.

Øynene mine hemmer meg jo i alle gjøremål om dagene. Det er vanskelig og skummelt å hele tiden kjenne at det er noe feil med øynene mine. Jeg blir ofte redd.

Noe å glede seg til

I en nå svært tung og hektisk hverdag med mye i vente, har jeg noe å glede meg til… Jeg skal tatovere meg 1.November! Da skal jeg fortsette på sleeven min. Jeg skal tatovere oppå hånden og på fingrene. Blogginnlegg kommer følgende dag!

Jeg elsker tatoveringer, og føler det er veldig meg. Mange er i mot å tatovere hvor man ikke kan dekke tatoveringen med klær. Slik tenker ikke jeg. Jeg har jo allerede tatovert meg i ansiktet, det er et valg jeg har tatt fordi det er noe jeg har ønsket meg veldig lenge, på lik linje med tatoveringen jeg skal ta 1.November.

Jeg tenker sånn at om jeg ikke får en jobb på grunn av mine tatoveringer så får det så være deres tap.

Ellers har jeg mye å tenke på, men det er en ting jeg ikke kan utdype meg om.

Anoreksien har dessverre tatt tak i meg igjen. jeg har klart å få i meg tilstrekkelig med næring i noen uker nå,  men nå er det stopp igjen. Jeg prøver å endre tankegangen min, men det nytter ikke.

Heldigvis skal de passer på meg her sa behandler, og vi fortsetter med blodprøver.

Det var en liten update! Vi snakkes snart igjen.

-M.M.M

 

Søvnmangel


Jeg sover for tiden ikke. Så jeg tenkte kanskje å skrive litt om hva søvnmangel gjør med et menneske. Eller, hvert fall hva det gjør mot meg.

Det er ikke nytt at jeg sliter med søvn, igjen kommer jeg da tilbake til at traumene er grunnen. Som at det også er grunnen til det meste annet jeg sliter med.

Ikke nok med konstante mareritt, så har jeg en ting hodet ( eller kroppen? ) gjør. Ved innsovningsfasen roper jeg ukontrollert og gjentatt, jeg hyler også.

” NEEEEEI! NEI! NEI!”

“MAMMA!” 

( Jeg roper etter mamma for hjelp )

Selv om jeg hører at jeg roper har jeg kommet så lang inn i innsovningsfasen at jeg ikke klarer å stoppe ropingen selv, om nattevaktene ikke kommer inn og trygger meg slik de skal, så kan jeg ligge å rope i timesvis. Og det er uheldig både for meg og andre pasienter.

Jeg er ekstremt lei og sliten av dette og marerittene som gir meg svettetokter når jeg først sovner.

Jeg fikk Imovane i tillegg til andre beroligende og søvndyssende medisiner for ca.1 uke siden. Men det hadde liten effekt og jeg avsluttet denne medisineringen etter å ha gått på det i 2 døgn ( Imovane og ekstra Vallergan )

Jeg vet ikke hvordan andre enn meg ser min tilstand utefra nå. Men, jeg føler at tankene spinner så fort at hodet er tomt, samtidig som en ekstrem uro plutselig inntreffer. Jeg kan føler meg glad og rastløs til å plutselig bli veldig sint og trist over “små” ting. Humøret går med andre ord fort opp og ned. Men kroppen klarer ikke falle til ro til tross for forsøk på å få ut ting i dagbok, roe ned med ansiktsmaske – egenpleie og bra søvnrutiner. Jeg hører også stemmer og ser ting. ( herunder understreker jeg at dette er en del av de dissosiative personlighetene mine, sjekk mitt forrige innlegg )

Søvnmangel kan i verste fall  gi psykose!

Jeg bruker å ha samtale en gang i uken, men denne gangen får jeg time i dag også ( hadde time i går ), det var veldig snilt av min behandler. Jeg trenger å snakke med noen som kanskje hvert fall kan tenke seg hvilket kaos jeg føler jeg er i, og som kan tenke seg og skjønne at jeg har det vondt.

 

 

TIPS TIL Å FORBREDE SØVN: 

  • Opphold deg kun i sengen når du skal sove
  • Om du ikke sovner innen 2o minutter, stå opp å gjør noe kjedelig, som å lese bok til du blir trøtt igjen, gjenta til du sovner
  • Legg deg og stå opp til ca samme tid hver dag
  • Fysisk aktivitet på dagen, NB! ikke tren rett før du skal sove
  • Gjør soverommet ditt koselig
  • Prøv å ha det rolig en stund før du legger deg. F.eks se tv eller strikk
  • Gode gamle- ikke bruk mobilen din. Men jeg sier heller ” ta på søvnmodus på Mobilen slik at lyset på mobilen blir gulaktig ” Dette sier jeg fordi jeg vet mobilbruk faktisk kan være beroligende og søvndyssende. Hvitt/blått lys aktiverer hjernen.
  • Ha på lav lyd av regn eller fossefall
  • Ikke koffein etter kl 17:00 eller før 5 timer til du skal legge deg
  • Skriv dagbok om du har tankekjør
  • Om du ikke går på andre medisiner kan du gå på apoteket å prøve naturlige midler som Sedix ( tabletter ), men dette med måte og helst i samråd med fastlege. Det finnes også beroligende te.

Håper noen av tipsene er til nytte!

 

 

-M.M.M

Når du har flere deler av deg selv


Det blir fort kaotisk når man har flere av seg selv, eller man kan heller si flere deler.

Noen ville nok sagt jeg har splittet personlighet, schizofreni eller at jeg er psykotisk. Er det fleip eller fakta? Det er fleip at jeg er noe som helst av de delene.

Jeg lever livet mitt i dissosiasjon, traumene har laget flere av meg. Flere personligheter som har sine helt egne funksjoner.

De fleste er 6 til 9 år.

Jeg har ei som ikke snakker, ei som er tullete, en som er beskytter og ei som er forbanna, listen stopper ikke der. Men, jeg tror du skjønner poenget.

Min familie er litt skeptisk og redd disse personlighetene, og det er veldig leit. De er ikke farlige, men en del av meg. likevel skjønner jeg at de blir redde når jeg som 15 åring ikke kjente igjen min mor og presenterte meg med et annet navn.

Jeg hadde en schizofreni diagnose, og var lenge stemplet som psykotisk. Jeg fikk 50 mg Zyprexa i tillegg til annen medisin. Om jeg nektet å ta antipsykotika hev lukka avd meg i sengen, dro av meg buksen og satt en injeksjon. På 5 minutter falt jeg i søvn- jeg gjentar at jeg aldri har vært eller er farlig, og at denne tvangen var helt unødvendig.

Et helt liv med seksuelle overgrep, vold og mobbing har laget mine personligheter. På et vis er jeg glad i dem alle, noen mer enn andre. Jeg kan høre dem snakke til meg, det er en del av min hverdag.

Om du ikke er Psykiater og kan mye om traumer så vil du nok ta dette som å være psykotisk.

Jeg skal love deg at dette ikke er det samme som psykose, og psykose er ikke det samme som dissosiative personligheter.

Du kan godt si jeg er splittet, for på et stort vis er jeg det. Jeg husker ikke hva de andre personlighetene mine gjør når det er de som er framtredende. Men jeg kan lese journal notater og få ting fortalt.

Jeg skjermer meg selv litt, jeg er selv redd. Redd for om jeg kan ha sagt eller gjort noe som ikke er bra.

I det siste har det vært heftig, og det har nesten gått galt. Men jobber hardt mot å få ting på stell, dette kan jeg blogge om litt senere.

IKKE SPONS! om du har selvmordstanker eller trenger noen å snakke med, kan du anonymt snakke, chatte eller ringe til ( kopier linken )

https://www.kirkens-sos.no/

-M.M.M

Over et år!

Hei!

Det som skulle bli en 4 måneders innleggelse for å nedtrappe medisiner, har nå blitt til over et år. Jeg vet ikke om jeg skal feire eller om jeg skal være trist over at det ikke gikk som planlagt? Men, vet du hva.. jeg er ikke trist. Jeg er i de beste hender. Og hadde det ikke vært nødvendig, hadde jeg heller ikke måttet være her over de 4 månedene.

Det er Torsdag 10 Oktober- 2019. Og det er også Norges dag for psykisk helse.

Det jeg vil si om det, slik som jeg også gidde utrykk for på min Instagram profil, er at jeg gjerne vil det skal bli mer åpenhet om psykisk helse.

Alle har en psykisk helse, på lik linje med en fysisk helse. Det er ingenting å skamme seg for. Enten om man har en psykisk lidelse eller ikke.

Det er klart jeg savner familien min. Men de er alle vante til at jeg er innlagt. Det har jeg vell vært helt siden jeg var 12 år.

Hvor jeg er nå har jeg fått to fantastiske venner ( dere vet hvem dere er . De støtter meg, slik som jeg støtter dem. De viser interesse over min helse og mitt liv. Noe jeg ikke har fått kjent så mye på i mitt korte liv. Det er lenge siden jeg har hatt venner, og det er godt å kjenne på at jeg kan si ” jeg har to fantastiske venner”

Og tenk! de hadde jeg ikke møtt hadde det ikke vært for oppholdet mitt her.

Man kan velge å se det positive i ting, eller det negative. Det er klart at det negative av og til presser seg på. Da bruker jeg å gråte en hel del og prøve å snakke med noen, selv om jeg heller ikke alltid klarer det heller. Og både slår i gulv og vegger. Frustrasjon og fortvilelse er to sterke kombinasjoner.

Håper du vil være med på reisen min framover, det blir mye spennende å  lese.

  • -M.M.M

 

Tics i offentligheten

Hei!

I dag satt jeg på et venterom, jeg ventet til det var min tur til å ta blodprøver. Det tok sin tid, og venterommet var fult.

Selvfølgelig slår da ticsene til…

” faen!”

” faaaaack!

” Blodbank!!!”

“hold kjeft!”

“satan!!!!!!”

Eksempler på Tics

Slike ting ropte jeg mens jeg både klaska meg selv i ansikt og kropp. Folk stirret, og det hadde nok jeg også gjort.

Det verste med min tourettes er nok de vokale ticsene. Siden jeg ofte får tics som er relatert til stygge ting, som banning og andre skjellsord.

Det er tungt å ikke kunne ha noe som helst kontroll over hva jeg sier, og mens folk stirrer lurer jeg ofte på om de skjønner det. Skjønner de at jeg har Tourette Syndrome? Eller synes de bare jeg er en drittunge?

Jeg skulle ønske det fantes et merke for oss med Tourette. slik som det gjør for brystkreft og andre ting, en rosa sløyfe. Det hadde vært mye lettere om vi kunne bært et merke som alle visste hva betydde. De med epilepsi har jo slik, hvorfor har ikke vi med Tourette det? hm.

Etterhvert som jeg blir YouTuber skal dere få være med meg i situasjoner hvor jeg får mye tics, jeg vil dere skal føle på hvordan det er. Blikkene, stirringen, dømmingen.

Tourette Syndrome er en sjelden sykdom folk vet alt for lite om. Men jeg vil gjerne lære dere. Har dere spørsmål er det bare å spørre.

takk!

 

-M.M.M

 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top