Ikke mindre syk etter fylte 18 år

Jeg merket stor forskjell på ungdomspsykiatrisk vs voksenpsykiatrisk.
etter fylte 18 var mye mer mitt ansvar.
Selv om jeg bare var en dag myndig.

i noen settinger er det forståelse å få, og det blir sagt at man ikke kan styre sykdommen sin.
så kommer det andre settinger hvor «det er ditt ansvar», «du er voksen så dette må du klare»

Det mener jeg er feil. Man er like syk som myndig eller ikke myndig. Så klart har man et ansvar for eget liv. Men at man er myndig betyr ikke at man versegod skal klare seg selv, og alltid ta de rette valgene.
Alle trenger støtte og forståelse – uansett alder.

Spiseforstyrrelsen min for eksempel. Har tatt overhånd, og hjertet mitt sliter så det holder. Men jeg klarer ikke stoppe.
og jeg vil ikke innrømme at jeg trenger hjelp. Jeg skjønner heller ikke hvor farlig dette er for kroppen min nå. Enda jeg har fått det forklart.
Jeg er sliten.

Og håper at ingen ender opp som meg. Jeg er for glad i dere til det.
-M.M.M

Steg 7

I morgen begynner jeg på steg 7 i nedtrappingen. Det vil si at jeg er halvveis!

Abstinensene begynte å komme allerede på steg 4. Og har forverret seg.

NB! Noen dager er verre enn andre.

Jeg merker forandring når det gjelder hvor mye jeg klarer å sitte i fellesen her på institusjonen. Og hvor lenge jeg klarer å være i en butikk kontra når jeg gikk på mer benzodiazepiner. Jeg takler lyd, folk og bevegelse mye dårligere nå, enn før. Håper dette bedrer seg.

Det er snart 1 år siden jeg var hjemme på min forrige permisjon. Jeg har hjemlengsel. Og tenker å dra hjem en ukes tid om ikke så lenge. Jeg trenger en pause fra institusjonslivet jeg også.

Jeg har også merket at jeg plutselig blir redd randome ting. Som for eksempel  en lampe, eller ansiktsmaskene mine. Hvorfor det er sånn, vet jeg ikke.

Uansett hvor jævlig det er, så skal jeg fullføre nedtrappingen.

Det er ikke tvil om at jeg vil ha et bedre og mer funksjonelt liv enn det jeg har hatt og har nå.

Utenom nedtrappingen så sliter jeg som sagt med mat. Og det gjør ikke kroppen noen favør. Jeg er sliten og konstant trøtt.

Jeg er mye på rommet mitt. Og skulle ønske jeg fikk til mer enn det.

Mvh Milena.

 

Skuffende tilbakefall

  1. Hei

Det er ikke lenge siden jeg la ut innlegg om trening, og hvor godt det gjorde meg. Samt at jeg ville være en powerlifter.

Nå har jeg igjen fått tilbakefall når det gjelder spiseforstyrrelsen min. Men det er slik min spiseforstyrrelse er.

Jeg har hatt tilbakefall i 1 mnd’s tid.

Jeg skal forklare det for dere .

Jeg svinger mellom å trene veldig hardt, ha strenge regler for både mat, drikke og søvn. Det er ikke sunt det heller. På sikt blir jeg sliten av det, eller så er det vanskelige ting i livet mitt som dukker opp. Jeg faller da tilbake til anoreksien.
jeg har vært å tatt blodprøver og EKG i dag. Jeg har lav kalium og hjertet begynner å slite- igjen.
Etter mange år med vingling mellom trening og anoreksi. Vektoppgang og rask vektnedgang sier hjertet at det er nok og at hjertet synes dette er slitsomt. Men jeg er ikke så bekymret som jeg burde være.

Til familien min har jeg ikke fortalt om tilbakefallet mitt. Da jeg ikke vil skuffe dem.

Det blir tatt ukentlige blodprøver og regelmessige EKG prøver.

Jeg spiser ikke. Men misbruker avføringspiller så grenseløst. Og jeg kaster også opp. Det er ingen dans på roser. Men et rent helvete.
jeg skulle vell egentlig vært behandlet for spiseforstyrrelsen min, og det for lenge siden…. den tid den sorg.
håper dere har det bra.
-M.M.M

Feil i dosetten, anfall 8 t i strekk

Hei

Dette er noe jeg har holdt inne lenge, og et innlegg jeg er redd for å legge ut- da jeg er redd jeg skal få kjeft. Men så er det en stemme i hodet som forteller meg at bloggen er mitt fristed og min  måte å få ut ting på.

Det var en helt normal uke, helt til jeg falt i et anfall.

Jeg hadde hatt kramper, byttet personlighet og hallusinert i 8 timer i strekk, jeg var ikke til å få kontakt med.

Jeg leste rapporten de hadde skrevet om hendelsen noen dager senere, og jeg hadde trodd at medisinene mine, og vannet mitt var gift, at sengkleet mitt brant, og at  jeg hadde sett sinte fjes på gulv og gardiner o.l.

Ansatt ringte bakvakt, hun sa at det er noe som ikke stemmer, noe som er alvorlig galt. De begynte å gå gjennom dosetten min. De fant flere feil som resulterte i det lange anfallet.

Etter de fant feilen, fikk jeg ekstra medisiner av den medisinen jeg hadde fått for lite av. Og ting rettet seg sakte men sikkert opp.

jeg var svært redd, men husker ikke stort mer enn det.

Hele hendelsen har preget meg, jeg er redd for det som har skjedd og skulle ønske jeg kunne legge min egen dosett slik som jeg må når jeg er hjemme. Det er vanskelig å stole på at dosetten min er rett.

De som driver med medisiner Må kunne hva de driver med, og de må være konsentrerte slik at slike feil ikke skjer. Det kan gi alvorlige konsekvenser- slik det gjorde med meg.

Jeg vet ikke om jeg er sint, trist eller redd. Kanskje jeg er litt av alt.

Det skal også sies at jeg var svært uheldig, og at dette ikke er noe som har skjedd meg før, og det vil nok ikke skje igjen. Jeg vil takke alle de som har tatt meg på alvor etter hendelsen. Og at dette kun er de som la og kontrollerte dosetten sin skyld. Jeg blir ikke å stole på vedkommende noe mer.

Hadde de ikke funnet ut av feilen så fort som de gjorde,  hadde jeg nok blitt sendt til lukka avdeling uten min vilje. Noe som er mitt største mareritt. Derfor er jeg svært skuffa…

Behandler tar hendelsen på alvor.

-M.M.M

 

Abstinenser

jeg skal absolutt ikke legge skjul på at jeg har det svært vanskelig nå.
abstinensene har kommet, og noe har skjedd for noen dager siden som jeg enda ikke er helt klar til å blogge om.
jeg hadde time med behandler i dag, og hadde mye å snakke om. Jeg hadde som vanlig med meg skriveboken min, med mange punkter hvor det sto stikkord om hva jeg skulle ta opp i timen. Men, jeg klarte ikke å snakke.
jeg var bare tom men samtidig urolig.
utover dagen har jeg hatt en veldig rar følelse, en følelse jeg ikke klarer å beskrive. Jeg tror ikke menneskeheten har funnet navn til den følelsen jeg har nå. Annet enn at det helt klart er abstinens.
leppene mine skjelver, jeg hovner opp av elveblest,  jeg klarer ikke spise, det er vanskelig med lyder. Og jeg er redd for at abstinensene skal ta fra meg treningen, slik at jeg går i en anorektisk fase igjen…

det kan jeg ikke la skje.
jeg er på trinn 4 av 14. Og abstinensene er allerede her. Jeg kan når som helst velge å stoppe nedtrappingen, men har ikke tenkt til å gi meg så lett.

Jeg blir også frustrert når en av mine nærmeste ikke forstår hvordan en slik nedtrapping er. Og bagatelliserer det. Det gjør meg svært sint og trist….

Det er ikke «bare bare» å trappe ned på benzo. Det er jo gift! Og det å stå i dette alene, uten familien min er sårt. Jeg skulle ønske det var mer forståelse rundt det.
benzo nedtrapping kan ødelegge liv. Og jeg kommer til å være dårligere en god stund framover. Men skal holde så godt fast jeg kan i både trening og blogging. Jeg får tenke at benzo også ødelegger en ved å stå på det fast.
jeg skal prøve mitt beste, men mer kan jeg ikke love.
– klem fra Milena

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top