Medisiner- av og til en nødvendighet

Hei!

Dette innlegget handler på ingen måte om å fremme bruken av medikamenter.

Jeg synes generelt at vi i Norge er for raske til å ta både Ibux og Paracet for enten en liten hodepine, eller for litt vond hals.

Men når det kommer til mer alvorligere medisiner, som er avhengighetsskapende og gir en stor innvirkning på både kropp og hode må vi hvert fall være forsiktige. Da er det snakk om for eksempel sterke smertestillende, benzodiazepiner og sovemedisiner.

Jeg er selv avhengig av benzodiazepiner. Og dette er faktisk medisiner som står på narkotikalista. ( Nei, jeg har ikke valgt å ta dem selv, det valgte akuttpsykiatrien for meg)

Jeg skrev et innlegg om oppstart av Zeldox for en stund siden. Jeg valgte å gå av den medisinen, da jeg følte den var farlig for meg. Etter en kort stund ( noen dager ) ble OCD lidelsen min markant forverret. Jeg klarte ikke ha en normal dag, eller natt. Så jeg startet på Zeldox igjen, med god virkning. Tidligere gikk jeg på en lav dose. 20 mg x 2 i døgnet. Nå får jeg 20 mg x 3 i døgnet. Jeg skal være ærlig på at jeg er redd, jeg liker ikke å stå på så mye medisiner som jeg gjør nå. Men kanskje Zeldoxen er med på at jeg ikke trenger blant annet like hyppig Seroquel som jeg trengte tidligere. Grunnen til at jeg er redd, er fordi akuttpsykiatrien stappet i meg så mye medisiner at jeg fikk alvorlige bivirkninger. Jeg sto på 50 mg Zyprexa, noe som er en farlig høy dose. 3-4 mg Risperdal og 800 mg Tegretol, samt Truxal.

Jeg går stadig og er redd for bivirkninger, men har innsett at jeg må skjerpe meg litt. Jeg står godt innafor riktig dosering nå, det er ingen grunn til bekymring. Og nå skal jeg snart hjem! Jeg skal treffe ny behandler, nytt team, nytt alt.

Altså, ikke “en ny dag, nye muligheter” men ” et nytt liv, nye muligheter”

Jeg gleder meg.

Nå er det bare å se framover.

 

29.Juni!

Etter snart 2 hele år, etter flere hundre samtaler med psykiater, og mange, mange måneder med samme personal. Så skal jeg hjem.

29.Juni skal jeg hjem.

Til min egen leilighet, i nærheten av min familie og på mitt sted som jeg kaller hjem.

Ikke på institusjon, ikke i en kommunal bolig, ingenting sånt. Men MIN leilighet.

Det er så stort for meg det, det er så stort. Og så godt å tenke på at jeg endelig skal hjem. Hjem og klemme mamma, og henge med søsknene mine.

Jeg har tenkt litt på om disse to årene har vært bortkasta, men har de det? Det sies av behandler at jeg har blitt verre og ikke bedre. Men alt kan ikke være forgjeves? Jeg må da ha lært noe, etter så lang tid uten familie og sånt? Vet ikke helt hva jeg skal tenke.

Men for meg er det slik at når jeg har store ting i vente, så får jeg mye og regelmessig angst. Til dette får jeg medisiner, men jeg har ikke utnyttet den dosen jeg egentlig har blitt satt på. Altså 400 mg Seroquel på en gang to ganger daglig. Jeg brukte det i dag, og det hjalp. Jeg sovna og har mindre angst. Da ble det og blir det forhåpentligvis ikke som i går, da jeg fikk et kraftig angstanfall.

I påvente av hjemreise, venter jeg også på telefon fra Ullevål sykehus, som skal operere øyet mitt. Jeg går for tiden med «øyelapp»

 

Det er rart å si hade til personalet, men det er godt for meg og endelig være ferdig her. Enda et ferdig kapittel.

 

 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top