Mysteriet løst

 Hei tapre lesere!

Mitt forrige innlegg på Facebook siden min handlet om den dårlige behandlingen jeg fikk som innlagt for observasjon av hjertet. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg skrev meg ut, og jeg kom meg “unna” , selv om jeg følte meg hjelpesløs i etterkant.

Ting snudde heldigvis da jeg var på medisinsk poliklinikk. Jeg gikk med en så kalt “Holter” i 48 timer, denne gikk jeg med hjemme. Så tok jeg sykkeltest på sykehuset etter det, jeg ble godt behandlet. Jeg hadde en samtale med en flott lege som forsto meg og som tok meg på alvor. Jeg fikk unnskyldning på vegne av det oppholdet jeg hadde som innlagt. Etter en lang og god samtale om symptomer og gjennomgang av alle prøvesvarene skulle jeg bli oppringt av legen kort tid etterpå, da hun ville drøfte videre med en kardiolog. Det tok kun noen timer før jeg ble oppringt. Jeg har fått diagnosen POTS ( Postural Takykardi syndrom ). Og går nå på medisinen Procoralan ( Ivabradin ) . Å nå ha et svar på hvorfor kroppen min er som den er, hvorfor den oppfører seg slik som den gjør. Det er godt. Jeg kan nå forstå hvorfor det eneste som hjelper er å ligge, hvorfor jeg blir sliten av å gjøre vanlige ting som husarbeid eller dra på en butikktur… Det er jo ikke rart når kroppen løper maraton for hver gang jeg står eller går! Jeg skjønner også at visst jeg ikke hviler når jeg er sliten, så blir jeg verre og til slutt ikke fungerende. Av og til er det vanskelig, da jeg må ofre ting jeg har lyst til å gjøre for å greie andre ting som kanskje er mer nødvendig.

Jeg vet jeg ikke er alene. Og jeg ser opp til en og hver av dere.

 

POTS gjør meg utmatta. Og det er kanskje vanskelig for andre å forstå, siden fra demmes synspunkt har jeg verken jobb, eller noe jeg MÅ gjøre. For å sette ting i perspektiv så kan man sammenligne POTS med at for hver eneste gang du skal gjøre noe, om det er å stå opp, dusje, hente deg noe drikke, handle på butikken, ta klesvasken eller skifte på senga. Så må du sykle så fort du kan på det tyngste giret i 5 minutter, SÅ kan du gjøre oppgaven, men du må repetere syklingen til du er ferdig. Slik føles det. Og derfor blir man utmatta av POTS.

Jeg ignorerer nok symptomene mine litt, og prøver å tenke at bare litt til går. Men det ender kun i at utmattelsen blir sterkere. Nå for tiden har jeg mye brystsmerter, stråling i kjeven og muskelsmerter+ muskelsvak. Det er fordi jeg ikke hviler nok. Og det med kjeven gjør det vanskelig å spise mat som må tygges mye, i tillegg er matlysten dårlig når kroppen er sliten.

Skal til oppfølgning på sykehuset i Juni. Hvor det skal testes om medisinen har gitt noen effekt.

 

Jeg oppdaterer i ny og ne.

Klem M.M.M

 

 

 

Hva er galt med hjertet mitt?!

Kjære, kjære følgere.

Jeg lovte dere å legge ut jevnlige blogginnlegg, slik ble det ikke – selv om jeg hadde lyst. Jeg har hatt dårlig samvittighet en stund for å ikke klare å holde det jeg har sagt til dere.

Til mitt “forsvar” har jeg ikke følt meg bra, og jeg har ikke skjønt hva det var. De som har fulgt meg en stund vet at jeg har slitt med alvorlige spiseforstyrrelser. Og derfor fått og hatt hjerteproblemer.  Kanskje også derfor hjertet mitt er slik som det er nå?

Dere skjønner. Spesielt de to siste dagene ( i går og i dag ) har jeg følt meg veldig slapp og rar. Jeg har tenkt at jeg kanskje bare er skikkelig utmatta, helt til pulsen min plutselig økte til over 180 slag i minuttet. Jeg sto helt i ro. Jeg ble fjern, hvit på leppene og hvit på fingrene mine. Jeg hadde talevansker, pustet tungt og var “lett i hodet” /eller fjern, det føltes ut som jeg skulle segne om. Hendene mine var heller ikke like i temperatur.  Mamma ringte 113, de hastesendte meg til legevakten. Men jeg kom meg ikke inn dit før mange timer senere. Dette fordi vakthavende lege på legevakten var på utrykning en annen plass. Jeg ble sendt hjem i mellomtiden. Da jeg endelig ble oppringt av legen på legevakten var pulsen fortsatt høy og de andre kroppslige symptomene tilstede. Vi snakket på telefon og jeg kunne få komme inn for å ta et EKG. Legen var en ung dame som var hyggelig og flink. Hun tok seg tid til meg. Jeg forklarte henne at jeg lenge har slitt med hjertet og tidligere hatt hjertesvikt på grunn av anoreksien min. EKG var fin. Jeg spurte likevel om mye, og jeg forklarte at jeg vegrer meg for å dra til legevakten fordi jeg tidligere har blitt stigmatisert og møtt med lite forståelse bare fordi jeg er psykisk syk. Hun forsto.

 

Jeg sa til henne at dette er en av mange episoder, men at denne var mer alvorlig- at den gjorde meg ekstra redd og at jeg trodde jeg kom til å få hjertestans. Jeg utrykte min frustrasjon over at alle leger sjekker meg for hjerteinfarkt eller slag, og så lenge det ikke er det så er liksom alt “ok”, og jeg blir sendt hjem igjen.

 

Jeg nevnte til legevakten at jeg har hørt om en sykdom som gir anfall med Takykardi. Denne sykdommen heter Postural Takykardisyndrom også kjent som PODS forklarte legen meg. Jeg passer i de symptomene som ble nevnt. Og legevakten sa jeg helt klart må få meg sjekka av en hjertelege på sykehuset, noe vi begynte med men som jeg ikke ble ferdig med da jeg bodde i Oslo og tilhørte Ahus. Jeg er IKKE diagnostisert med PODS. Men det er noe som jeg må utredes for, da så mye stemmer med de symptomene jeg har i forhold til de symptomene som stemmer med PODS.

 

Om jeg får et slikt anfall i natt må jeg ringe legevakten igjen, om det skjer igjen i morgen er jeg nødt til å ringe fastlegen min. Men hun er som regel ikke ledig på Torsdager. Blir jeg for dårlig og for  redd ringer jeg uansett til 113.

 

 

 

Jeg klarer meg.

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top