Tvang i psykiatrien

Når er det ok å bruke tvang som legging i belteseng, dramatisk holding og en sprøyte i rumpa uten ens vilje?

Noen sier “aldri”, andre sier “når pasienten er til fare for seg selv eller andre”

Det gikk 5 minutter.

Sistenevnte er per dags dato regelen for om slik tvangsbruk kan brukes. Men har de tenkt på traumatiseringen dette fører med? spesielt om pasienten husker alt som har skjedd under tvangsepisoden?

Og tror du tvangsbruk noen gang blir brukt fordi personalet ikke orker eller er lei en pasients’s “utagering”? sånn at det bare er lettere å dope ned pasienten eller legge dem i belter. Svaret er ja.

Jeg har selv opplevd å bli lagt i transportbelter, belteseng, jeg har blitt holdt av mannfolk som satt seg over meg, jeg har blitt holdt nede av 6 personer i sengen mens en overlege dro  av meg buksa og satte en sprøyte. Hvor mange ganger har dette har skjedd? Lurer du sikkert på… Jeg har mistet tellingen.  Men, merket fort at personalet fikk en vane med å bruke tvang. Så fort jeg fikk angst, så fort jeg dissosierte, så fort jeg ikke var meg selv. Da var tvangsbruk løsningen. Den dag i dag er jeg traumatisert av dette.

Jeg vet at det brukes for mye tvang på akutt psykiatriske avdelinger. Jeg er ikke enig i unødvendig bruk av tvang. Om det er en reell fare for at en pasient holder på å ta livet eller skade noen skikkelig, eller seg selv og at det er 100% sikkert – kan jeg muligens gå med på det. Men minst mulig dramatisk.

Jeg merker også godt holdningen noen av de på ungdoms psykiatrien hadde der jeg lå i belter. De følte meg makt fulle og såg veldig ned på meg. Det var ingen god følelse der jeg lå uten muligheter for å bevege meg. Ikke tok de bort beltene fra sengen min heller. De måtte jeg sove på.

Om det brukes for mye tvang? JA. Er det forskjell på stedene? JA. Kontrollkommisjonen må dessverre gjøre en bedre jobb, og vi må skrike høyest av de alle.

 

Utskrevet!

Jeg hadde absolutt ikke trodd det, at det skulle bli utskrivelse i dag.

I dag tidlig da jeg snakket med en psykiatrisk sykepleier virket det som jeg måtte være her en dag eller to til, noe jeg virkelig ikke hadde lyst til. Da han gikk begynte jeg å gråte. Jeg har jo vært flink med sondematen og alt hele uken, hvorfor lønner ikke det seg? tenkte jeg. Men det lønte seg, og jeg er så glad for at jeg har samarbeidet med teamet rundt meg, sykepleierne, sondematen som jeg skal fortsette med på recoverysenteret, mens jeg sakt meg sikkert venner meg til vanlig mat igjen.

En ernæringsfysiolog skriver kostliste. Jeg skal veies 2 ganger i uken, går jeg ned i vekt må jeg enten være mindre aktiv eller øke matinntaket, eller faktisk kanskje begge delene. Vi får se hvordan det går, jeg kommer til å oppdatere dere.

Jeg må også si tusen takk for all støtten dere har vist og gidd meg gjennom denne tunge uken på sykehuset.

Jeg er også faktisk litt stolt over meg selv, jeg har klart meg på sykehus alene. Jeg har måttet bedd om ting selv og sagt i fra om ting jeg ellers aldri ville turt.

En liten bildeserie

 

Medisiner

Utskrivelse!

Besten er best

Når man ligger på sykehus og familien ikke er i nærheten nok til å komme på besøk, blir fort dagene lange. Hvert fall når man må sitte/ligge i ro 30 minutter etter hvert sondemåltid, samt ha fastvakt og restriksjoner om å bevege seg.

Jeg skal være ærlig å si at de siste døgnene har vært tunge, og jeg har brukt mange timer på å gråte og trygle om å få dra hjem. Men så snakket jeg med Besten over mobil, og han får meg alltid i humør. Jeg og besten har en trend. Nemlig å spise softis på alle plasser de selger softis, for å se hvor den er best. Det savner jeg.

 

Besten og meg

Så, vi lagde en avtale. Når jeg kommer hjem, så skal vi spise hamburger og softis- han spanderer. Han sa også at jeg må prøve å være litt mer optimist når det kommer til å være innlagt på sykehus nå, og det gidde meg en tankevekker. For tenk da, de tar meg og spiseforstyrrelsen min på alvor, jeg bor i et land og er innlagt på et sykehus med god hygiene og fine rom, jeg har enerom- noe ikke alle får. Og personalet er kjempe snille!

Så ja, jeg må være mer optimist.

Besten gir meg klem

Det jeg vet av hele mitt hjerte, er at Besten er glad i meg, og vil mitt beste. Jeg må bli friskere slik at jeg kan ut å finne på ting med han igjen, ut å utforske verden, tulle og le med Besten.

 

Besten og Beste

Gleder meg til disse to kommer på besøk igjen og jeg kan bake. For det er faktisk noe jeg liker å gjøre, bake og lage mat. Akkurat som Beste og Besten liker å gjøre. Har det vell kanskje fra dem.

Men, jeg vil bake og kunne klare å spise sammen med dem, ikke bare servere.

Så det er målet mitt.

Mål:

  • Komme meg ut fra sykehus og tilbake til recoverysenteret
  • Fullføre nedtrappingen av medisiner
  • komme meg hjem
  • vente på Beste og Besten
  • bake og lage mat til meg selv og andre
  • bli friskere

Får en telefon fra Besten i dag også, heldigvis! snakkes folkens.

-M.M.M

“steg 1”

Hm, hvem skulle tro at jeg faktisk endte på sykehus. ” Det skjer aldri meg” tenkte jeg.

Jeg har også gått med på å ha et team rundt meg i hvert fall en uke, hvor en ernæringsfysiolog skal lage kostplan til meg, hvor jeg har fastvakt og restriksjoner når det gjelder bevegelse. Altså jeg får ikke lov til å trene eller bevege meg så mye.

Dette gjøres også på sykehus, siden jeg hadde kommet til å få reernæringsyndrom om jeg plutselig hadde spist et måltid igjen, så de tar det sakte men sikkert. Legen sa det kommer til å se ut som mye mat for meg men at det egentlig ikke er det.

Etter at jeg ikke en gang klarte 80 ml med næringsdrikk såg vi ikke en annen utvei enn å legge inn en sonde. Det har jeg gjort før så det går “bra”. Sykepleierne her er veldig snille, det setter jeg veldig stor pris på. Jeg sa ja til sonde da det er lettere for meg å ikke fysisk spise, eller drikke noe.

Dagene går mest ut på å sove og hvile, da jeg ikke har så mye krefter igjen. Men prøver å holde meg våken av og til i det minste.

Planen er nå sånn at jeg skal få sondemat og at vi forholder oss til det, også etter utskrivelse fra sykehus til Recoverysenteret. Slik at om jeg skulle falle i gamle spor er det bare å bruke sonden.  Om jeg har forstått planen godt nok så tar vi dette så rolig som det går an, derfor bruker vi kun sonden. Vi vil ikke ha noe tilbakefall, nå en blodprøvene mine fine. Det kan fort snu seg men den tid den sorg.

Så gikk det bra denne gangen også.

Tusen takk for all støtte jeg har fått, dere er bare herlige, hver og en av dere.

 

Tilbakefall med fare for hjertesvikt

Hei dere!

Jeg har jo flere hemmeligheter jeg etterhvert skal dele med dere.

Det ene jeg har holdt hemmelig både for familie og venner er at jeg har et tilbakefall når det gjelder min spiseforstyrrelse. Grunnen til at jeg ikke har blogget noe om dette er nettopp fordi jeg ønsket å holde det skjult. Men vet nå at mamma allerede vet, så da kan jeg like så godt blogge om det også – som er terapeutisk for meg.

Spiseforstyrrelsen er så sterk nå at det er fare for hjertesvikt.

Jeg visste ikke at jeg skulle få tilbakefall. Jeg var så bestemt på å bygge muskler og til slutt konkurrere i fitness. Men plutselig falt håpet bort og hodet mitt fikk et helt annet fokus. Selv om mye av treningen jeg drev med før tilbakefallet var tvangspreget, var det en mye sunnere livsstil enn den jeg lever nå.

Jeg har mistet mye av muskelmassen min og klærne mine er for store. Behandler følger med ,og jeg har tatt blodprøver og EKG. Både han og jeg vil komme oss gjennom dette, behandler vil ikke at det skal bli slik som sist. En KMI på 15. Det er skummelt å tenke på at jeg hadde en så lav KMI.

En spiseforstyrrelse er som å ha to stemmer i hodet som hele tiden krangler, den ene vil ikke ha mat mens den friske delen jobber mot spiseforstyrrelsen og prøver å spise. Spiseforstyrrelsen er for meg nå større og sterkere enn meg selv, så jeg klarer ikke spise så mye.

Kanskje litt rart men, det har vært litt vanskelig med Instagram. Når jeg drev med fitness var det lett å legge ut bilder, men nå som jeg ikke har noe målretta jeg jobber mot blir det litt usammenhengende innlegg. Jeg kan, men vil ikke legge ut om min anoreksi. Kanskje det kommer et innlegg om hvordan det går om 3 måneder, men jeg kommer ikke til å legge ut hvor mye jeg veier eller hva BMI/KMI’en min er. Så nei, det er ikke vits å spørre om det heller.

 

Det jeg kan fortelle er at en spiseforstyrrelse ikke bare handler om å bli tynn, men også om å ha kontroll over noe. Jeg har et stort kontrollbehov, da jeg ikke har hatt kontroll på noe gjennom hele livet mitt, det har vært overgripere og mobbere som har styrt skuta. Helt til nå.

Jeg skulle ønske jeg ikke følte så mye på dette med at jeg skuffer andre for ting jeg ikke kan noe for, da spesielt min nærmeste familie. For eksempel dette tilbakefallet da, det var ikke planlagt. Enda sitter jeg med en følelse av skam jeg ønsker å få  avkrefta. Jeg tror nok ikke familien min er glad for at jeg er hvor jeg er nå i sykdomsbildet mitt, men tror heller ikke de er sinte.

Det skal være et møte med mamma og Beste snart, hvor de skal få forklart hvordan mine sykdommer påvirker meg og hva de kan og ikke burde gjøre. Det blir bra at de får litt informasjon. Det trengs en liten oppfriskning for oss alle tror jeg.

 

Ha en fin dag -M.M.M

 

5 sad facts og 5 fun facts!

Det finnes utallige blogginnlegg og YouTube videoer hvor de tar opp “fun facts ”
Jeg har vell ikke så mange “fun facts”, men skal prøve å komme med litt av hvert.

SAD FACTS

  1. Jeg får ikke ta lappen
  2. Jeg har aldri vært på en fest, og kan heller ikke dra på en visst jeg skal drikke alkohol
  3. Jeg er for syk til å greie å utdanne meg akkurat nå
  4. Kan ikke besøke venner eller få besøk ( har ikke vært på besøk hos noen siden jeg var ca 12 år )
  5. Sykdommene mine har tatt fra meg frihet

FUN FACTS 

  1. I 6 klasse satt jeg foran en jeg likte, jeg klarte å prompe så høyt at han lo av meg resten av dagen.
  2. Når jeg fikk mensen for første gang ropte jeg fra toalettet “mamma!!! JEG HAR FÅTT MENSEN!” Uten å egentlig vite hva det å ha mensen innebar.
  3. Jeg hører nesten kun på moderne rap, til mors fortvilelse
  4. Jeg liker ikke å ha saus på maten, eneste som går er hvit og brunsaus, og en type hambugerdressing
  5. Jeg er mørkredd og må sove med lys på

 

Så folkens! det var litt fakta om meg. Håper dere lærte noe nytt om meg, hehe

 

Nedtrapping og EMDR


Det ble ikke min siste gang her på Recoverysenteret. Nå skal jeg prøve igjen. Jeg skal prøve å seponere de medisinene jeg er så avhengig av, Sobril og Vival.
Jeg skal også fortsette på traumebehandlingen EMDR. Så dette blir mildt sagt en svært krevende periode for meg, og det gjelder å holde fast i de tingene som gir meg pusterom i hverdagene.
Jeg starter nedtrapping av medisinene 1.Mai og starter traumebehandling 8.Mai.
Jeg både gleder og gruer meg. Jeg gruer meg til abstinensene jeg vil få og jeg gruer meg til å fortelle åpent og detaljert om traumene jeg har opplevd. Men har en følelse på at det skal gå bra denne gangen.

Når det gjelder seponering av benzodiazepiner jeg går på, må jeg finne strategier som gjør at jeg klarer å både holde ut min nåværende angst og abstinensene som følger med nedtrappingen. Jeg har et lite bilde på hva jeg kan gjøre. Jeg elsker jo å ta ansiktsmasker, shoppe meg noe lite på nettet, rydde og vaske og gjøre andre en tjeneste. Det er ting som får meg til å føle meg bra.
Jeg skulle gjerne hatt et familiemedlem midt oppi dette her, men skjønner at de har sine liv de må fortsette, til motsetning av meg så har de en jobb å forholde seg til, samt barn og andre oppgaver jeg slipper å tenke så mye på. Men skal ærlig si at jeg føler på at jeg skal gjennom noe tungt nå, så om jeg kunne krypt i fanget til mor når ting blir som verst, hadde vært godt. Samtidig ønsker jeg ikke at mamma skal se meg dårlig. Det skal nok gå bra, vi lever heldigvis i 2019, så det finnes både chatting og facetime.

Traumebehandlingen har jeg veldig todelte følelser hos, jeg gruer meg. Men endelig skal jeg få fortelle det jeg bærer på helt alene, noen skal lytte til meg, hjelpe meg til å finne strategier slik at det blir lettere å leve med traumene. Traumene vil aldri forsvinne, men det vil bli bedre med behandling. Og det er det jeg gleder meg til, at det blir bedre. Kanskje jeg slipper dissosiative anfall, angstanfall, mareritt hver natt, kanskje jeg på ordentlig får hvilt meg litt. Kanskje kroppen ikke lengre hele tiden er i beredskap.
Det er veldig mange traumer å ta tak i, noe jeg er spent på hvordan vi skal gjøre når det kommer til det , da det er så veldig mange traumer jeg har opplevd.
Det er normalt å bli psykisk ustabil når man går gjennom en traumebehandling, hvert fall i tillegg til benzo seponering.
Kan likevel ikke ha noen annen innstilling enn at det går bra. Jeg har jo erfarne og omsorgsfulle mennesker rundt meg som er her for å være mine “krykker” i den kommende vanskelige perioden.

Ønsk meg lykke til!

jeg? Plastikk kirurgi?

Er det noe som blogges om av populære bloggere så er det plastikk kirurgi.
Mange av de prøver å normalisere det å legge seg under kniven. Det er snakk om større pupper, legge fett inn i rumpa, operere nesen og ta Restylane eller Botox.
Jeg er ikke usikker på hva min mening med plastikk kirurgi er. For meg er det en personlig ting man også burde holde personlig, på grunn av at når det blogges om blir ofte unge lesere påvirka. Og de får komplekser de ellers ikke hadde.

Da jeg var ung tenkte jeg mye på at når jeg fylte 18 år, skulle jeg operere meg. Jeg hatet nesen min og de små puppene mine, som fortsatt er så små at vanlige bh’r ikke passer meg. Men vet du hva? jeg synes det er fint. Det er jo ikke et problem for meg å ha små pupper, eneste som er, er at klær med utringing ikke går og bikinier er vanskelig å finne. Men tenk de flotte badedraktene da! Jeg ville ha større lepper også men den har jeg sammen med det andre lagt fra meg. Hvorfor endre på meg selv når verken nesen, puppene mine eller leppene hemmer meg i hverdagen?
Det er selvfølgelig sitt eget valg om man vil operere seg, men jeg synes man bør være forsiktig med å legge det ut på sosiale medier, det er som å plante ideer inn i hjernen til folk.
Så er det forskjell på de som endrer på utseendet og de som faktisk trenger plastikk kirurgi på grunn av enn sykdom eller etter en bilulykke og lignende.

Jeg har nok med å kose meg med ansiktsmasker, og rense og tilføre krem på huden både morgen og kveld. Da tar jeg vare på huden, og det er en helt annen ting.
Misforstå meg rett! Jeg er ikke i mot de som velger plastikk kirurgi, det jeg er i mot er promoteringen av den.

Jeg mener vell et snev av at det er for tilgjengelig med plastikk kirurgi, og jeg skulle ønske legene som utførte den slags operasjoner virkelig pratet mer med pasienten om usikkerheten hans eller hennes, før en eventuelt operasjon ble gjort. Tenk om personen i etterkant angrer på å ha operert seg fordi han eller hun en gang var usikker på seg selv, men har lært seg i etterkant å akseptere seg for den man virkelig er. Liker å si at man er født som man er av en grunn. Og at man har fått det livet man har fordi det er meningen at akkurat du skal ha det livet, og kjempe deg til seier.

Nei, jeg personlig kommer ikke til å utføre noen slags plastikk kirurgi. Men kan skjønne dem som velger å gjøre det. Spesielt de som for eksempel har så store pupper at de får ryggplager av det, eller at de har en nese som de ikke klarer å puste skikkelig med, slike ting.

Skal si dere en ting jeg, dere er fine og flotte som dere er, selv om kanskje mange av oss tenker annerledes.
Det nærmeste jeg kommer til plastikk kirurgi er nok tatoveringene mine.

-M.M.M

En av mange episoder

Jeg gikk i 8.klasse. Jeg kom hjem etter å ha vært innlagt på sykehuset, der fikk jeg motgift, etter en overdose. Jeg og min daværende bestevenninne ville feire og ha det litt gøy, til tross for det vonde livet jeg levde, som bestevenninnen min var mye vitne til.
Hele ungdomstrinnet hadde blitt godt informert om hva jeg har opplevd av min onkel og en annen mann, jeg satt på en stol foran klassen med 2 fra barnevernet, som kort fortalte min overgreps historie. Vi hadde planlagt at jeg skulle ha på meg en kort vest slik at alle arrene og de nye kuttene vistes. For å få klassen til å forstå at mobbingen de påførte meg gjorde vondt. Noen trakk det til seg og sa jeg var modig, da jeg var på vei hjem.
Men, hvem var der for meg når jeg skulle prøve å føle på det positive på en Fredagsklubb jeg ellers aldri ville deltatt i.

Fredagsklubben endte dramatisk. Ei jente som gikk i 9.klasse ville ha meg med på en gåtur rundt skolen, alene- uten mine 4 venner. Som advarte meg mot å gå med henne. Jeg ble uansett med, jeg ville ikke vise at jeg var redd. Første runden rundt skolen gikk til at jeg såg ned i bakken mens vi gikk og hun sa ting som ” har du vært på galehus nå da?”, ” du vil bare ha oppmerksomhet du” , ” moren din er ikke glad i deg, du ødelegger familien din ” , ” kan du ikke bare drepe deg selv” “fuck deg!” Jeg hørte bare på, men merket at vennene mine fulgte med når vi var på andre runde rundt skolen. Når vi nesten kom til enden sto den større jenta klar med knyttneven. “skal du slå meg?” nei, sa hun. Men det tok ikke lang tid før jeg låg i bakken.
Jeg bestemte meg for å bli igjen på Fredagsklubben, ville igjen ikke vise at jeg var redd eller “svak”. da kom det flere klassetrinn mot meg og mine 4 måtte stå som en murvegg slik at de ikke skulle skade meg, jeg sto bak “murveggen”. “hore”, “hater deg” , ” din oppmerksomhetssyke unge!”, “jeg skal ta deg, hore!” , “ingen liker deg!” , ” drep deg selv!”

Fredagsklubben var over og jeg ventet til alle var dratt. Jeg og min venninne gikk så til mamma, hvor jeg begynte å le. “mamma, jeg har blitt slått!” Hun trodde meg ikke fordi jeg lo sånn, men hun skjønte til slutt alvoret.
Venninna mi ble med meg hjem slik at mamma kunne skrive ned hele historien for å ta det opp med rektor og politiet. uten hell. Rektor la på telefonen da Besten ringte for å fortelle om saken.
Etter episoden var jeg en uke hjemme fra skolen før jeg prøvde meg igjen. Da lo guttene over blåmerket mitt på øyet, jeg ville bare hjem. Skolen hjalp aldri til, de tok det ikke på alvor uansett hvor mange bevis vi gidde.

Mobberne har fått meg til å prøve å begå selvmord, de har utnyttet meg til det ytterste, de har flere ganger sunket meg til bunn for å så bare gå. De lever jo sine gode liv nå, jeg er igjen innlagt.

Er det noe jeg vil ha stopp på så er det overgrep og mobbing.
Mobberne har aldri sagt unnskyld. Bare en. Jeg er veldig glad for at jeg har fått et unnskyld, det betyr ufattelig mye for en jente som meg.
Jeg er enda redd mobberne, jeg husker alt de gjorde. Dette var bare en kort forklart episode. Flere episoder skal jeg blogge om.

opplever du noe lignende er det viktig at du snakker om det til en voksen du er trygg på, for ingen fortjener å få fortalt at de vil ha deg død, at du ikke er verdt noen ting eller at du er udugelig. “du ødelegger familien din” er vell den som sitter mest igjen hos meg.
-M.M.M

Kronisk elveblest

Ja, da har jeg fått påvist kronisk elveblest.
Jeg som trodde jeg skulle slippe unna både utslett og allergier, som elveblest og atopisk eksem. Selv om min lillebror har slitt med både astma og diverse allergier.

Jeg har elveblest akkurat nå, jeg har harde kuler på store deler av kroppen samt kløende mønster som flytter plass på noen sekunder. Det klør noe inni Helve…… Og utvikler seg til det verre for hvert døgn. Som hevelser under beina.

Det verste av alt er at jeg ikke tåler Prednisolon (kortison) , som er medisinen mot elveblesten. Skal henvises til hudlege hvor hudlegen skal finne årsaken til hvorfor jeg hele tiden får disse utbruddene, samt finne en medisin jeg tåler. Men mange rundt meg er 100% sikre på at jeg får elveblest på grunn av stress. Jeg har jo tatt blodprøver for å sjekke om jeg har noen allergier, i følge blodprøvene har jeg ikke det. Kanskje hudlegen tar noen etterlengta prikk tester, så er jeg helt sikker på at det er stress og ikke en matvare jeg reagerer på.

Har smurt meg med aloe vera og en hjemmelagd vidunderkur. Det funker mot kløe i en viss tid, men så er det jo sånn med elveblest at utslettet hele tiden flytter på seg, og da klør det jo på en ny plass. Og ikke nok med det så hovner føtter og hender opp.

Jeg merker også at elveblesten går hardt ut over arrene mine, elveblesten lager kuler på dem som kan sprekke opp. Det gjør både vondt og det gir fare for infeksjoner.

Jeg husker godt de første ukene jeg hadde alvorlig elveblest,som til slutt utviklet seg til hevelser både under beina og i håndflatene, jeg klarte ikke gå. Men legevakten tok meg aldri seriøst, enda jeg var det flere ganger. ” Milena ringer stadig legevakten og hun kan ikke forvente å få hjelp hele tiden” husker jeg en lege sa.
Jeg ringer forresten kun legevakten når det er nødvendig. “Beklager” for at jeg ringer litt oftere enn andre. Sorry not sorry?


Unner virkelig ingen elveblest, om det så er en gang, eller kronisk. fysj!

Om du har kronisk elveblest og du har noen kjerringråd, gjerne kommenter i kommentarfeltet!