Update

Hei kjære lesere.

Det har vært stille fra meg i det siste. Jeg har hatt det svært vanskelig. Jeg har hørt masse stemmer og hallusinert. Dette har gjort at det beste for meg var å ikke være på telefon eller data.

Noen ganger er det best slik.

Jeg har oppstartet ny medisin, Abilify. Og seponerer Seroquel Depo. Det har hjulpet meg mye.

Jeg har gått fra å gå 30 000 skritt i en liten og trang gang, av uro til å kunne sitte på ræva å blogge nå. Det er da endelig godt.

Jeg har tidligere gått på Abilify, jeg var ung. Men både jeg og mamma husker at jeg hadde god effekt av den.

Dessverre så har vi trappet opp Vivalen, men det trengs nå. Og det er ikke et nederlag, sel om det er det likevel. Vi må fokusere på å få meg på beina igjen nå. Jeg skal også flytte opp til en plass vi kaller Enga. Det er et hus et steinkast fra senteret. Jeg skal få eget personal der, og en mer normal hverdag. Det blir godt. Etter 18 måneder på en psykiatrisk avdeling blir man sliten og lei av å hele tiden måtte ta hensyn til andre.  Og den minste lyd gnir seg langt inni sjela mi. Det er likesom ikke plass til meg og mine følelser.

Ene politisaken (overgrepssak) ble henlagt av politiet, på grunn av mangel på bevis. Det synes jeg er urettferdig. Hvorfor skal ikke personen få straff for det vonde h*n har gjort andre?

Jeg har problemer og angst med å komme meg ut av bygget. Jeg er redd trær. Men håper Abilify’en tar det også etterhvert. Det er også vanskelig å dusje. Og jeg er urolig gjennom dagen, men etter økning av vival har det bedret seg betydelig. Jeg har også slitt med krampeanfall, og falt med en nykokt kopp kakao som ble het over meg i det jeg falt. Personalet fikk hindret alvorlig skade da de handlet raskt og påførte forskjellige brannlindrende midler.

Elles er jeg bare sliten, og prøver mitt beste når det gjelder alt.

Det er jo heller ikke gøy dette med Covid – 19. Vi blir vell alle satt på prøve der. Håper likevel at det går bra med dere.

Back on track!

Det blir snart en spørsmålsrunde.

-M.M.M

 

 

 

 

 

 

Korona

Hei, kjære lesere.

Jeg er som dere vet på et psykiatrisk behandlingssted. For noen uker siden trodde Norge at koronaviruset ikke kom til å bli så alvorlig som det er den dag i dag.

Tiden framover vil bli annerledes enn vi er vant til på avdelingen.

behandlings samtaler vil bli tatt over mobil, vi har fått beskjed om å ikke håndhilse og å ikke klemme. Være nøye med håndhygiene, og hygiene generelt. Sprite oss jevnlig og holde oss så langt unna som  vi kan fra hverandre.

Jeg har nedsatt immunforsvar på grunn av anoreksien. Og det føles litt skummelt. Jeg hadde tenkt meg hjem i slutten av Mars/starten på April. Men det må jeg nok vente med. Jeg har også en tatoveringstime som kommer til å utgå. Alt dette er kjipt. Fordi dette er ting jeg har gledet meg til, og det er ting som har holdt meg oppe.

Dessverre har anoreksien min forverret seg av de nyhetene jeg har fått. Og det er jo farlig for meg. Jeg får heller ikke tatt de ukentlige prøvene mine. ( blodprøver  og EKG ).

Men de på avdelingen, og behandler gjør så godt de kan.

 

Hele Norge er jo stort sett i karantene. Ta vare på dere selv, oppdateringer kommer!

-M.M.M

Panikkangst

En helt vanlig dag, med helt normale følelser.

Jeg står opp, spiser frokost, tar meg en Battery mens jeg slapper av.  Så  vasker jeg litt klær, eller rom. Eller ett eller annet jeg kan pusle med.

Timene går og så sniker det seg en ekkel, grå og bevegende følelse i magen, opp i halsen og til slutt blir alt kaotisk. Hodet som kropp.

Jeg prøver så å holde meg i fellesmiljøet, avlede, avlede og avlede.

En trang til å komme unna alt bråk fra de andre menneskene rundt meg kommer plutselig, den minste lyd blir høy. Jeg går fort til rommet, jeg setter meg på sengekanten og ser i veggen, så kommer jeg med et stort sukk. Det føles bedre- i noen sekunder.

Gråten kommer og jeg hikster, jeg begynner å hyperventilere, og å snakke blir vanskelig.  Det å gå ut å hente et personal, enda vanskeligere. Innerst inne vet jeg at jeg trenger hjelp til å komme ut av det. Men angsten gjør det vanskelig å gå, stå, bevege kroppen… Jeg føler meg fanget.

Fanget i hodet, fanget i kroppen, fanget på et rom- alene med panikken.

Skal jeg rope? Nei… Men gråten blir så høy at noen kommer til slutt likevel. Uten at det var min intensjon.

Når jeg har disse anfallene og er lenge alene blir jeg svært impulsiv, og i dag skadet jeg ansiktet mitt.

Hvorfor er jeg sånn egentlig? Hva har jeg gjort for å fortjene dette?

Jeg har mye jeg ikke har fått jobbet meg gjennom enda, det sitter i kroppen sider de.

Det er nok sant, men det skal bli bedre.

-M.M.M

 

Underbevisstheten

Det er ikke lenge til det tikker inn med høytider den ene etter den andre. For mange kan høytider og starten før høytider være vanskeligere enn andre tider på året ( hvor det ikke er høytider )

Jeg kjenner selv på smerten bak høytider som jul og nyttår. Jeg skal nok en gang feire som innlagt. Jeg har også bursdag 28.Nov, men da kommer mamma og Beste på besøk, noe som hjelper på. Selv om jeg er spent.

Det som for mange, inkludert meg selv synes er vanskelig med høytider som jul. Er at på reklamer og snaps fra andre venner virker det så fantastisk koselig, og det skal være en familiekveld. For mange er ikke familie enkelt, av forskjellige grunner. Noen opplever splittelser i familien, noen skilte foreldre, noen blir misbrukt og andre er syke eller er pårørende til en syk,

Min familie synes nok det er vanskelig å være pårørende. Samme som jeg synes det er vanskelig å være syk og måtte være borte fra mamma og søsknene mine i jula. Det skal også sies at det er mitt valg, da jeg er for syk til å reise helt hjem og tilbake på kort tid.

Har du det vanskelig?

Snakk/skriv ut til Kirkenssos! Google dem:)

Noen har også en spiseforstyrrelse, og høytider handler mye om mat og kos. Dette er ikke lett å takle, inklusivt meg selv. Enda jeg prøver mitt beste.

Tiltak man kan gjøre for å få en bedre jul:

  1. Lage en egen juletradisjon
  2. Snakke eller skrive ut om tanker/følelser til noen du er trygg på. Eller på et nettforum som Kirkens sos.
  3. Lage kostplan ( til dere som sliter med spiseforstyrrelser )
  4. Planlegge å gjøre koselige ting i juletiden, som spasertur, vennekveld eller lignende
  5. Kjøpe en julegave til deg selv!

Det er sikkert mye mer man kan gjøre for å selv gjøre juletiden sin bedre. Men dette var de forslagene jeg kom på.

Jeg vet av erfaring at det hjelper å skrive ned tanker og følelser, dette i en dagbok eller til kirkens sos, der er jeg på begge plasser anonym og kan derfor skrive uten å tenke at noen kommer til å sladre eller finne ut hvem jeg er.

Ønsker alle en fin høytid!

-M.M.M

UPDATE PÅ MIN FORM

Jeg har det ikke så veldig bra for tiden. Da mye presser på, som høytider. Jeg har selvskadet mye, og føler jeg ikke har blitt tatt på alvor. Føler meg ikke sett. Føler meg alene og lite viktig.

Heldigvis kommer det mennesker jeg er glad i snart, det vil hjelpe mye på den følelsen av å være ensom. Som sagt har det vært en vanskelig tid. De anorektiske tankene er påtrengende, men jeg har vunnet over den så langt. Jeg SKAL spise kake på bursdagen min. Og mer. Hehe.

Det er dog viktig at personal tar pasienter på alvor uansett problematikk.

Å ikke snakke, ikke spørre hvordan det går, ikke være tilstede ved angstanfall, ikke se et menneske. Er dårlig gjort når det nettopp er jobben de har.

Men men. Vi snakkes da!

 

 

 

Er du slik passer du ikke til jobb i psykiatrien.

Hei!

Endelig går det bedre med anoreksien, og jeg tar til meg smått med mat igjen. Jeg har et mål om at det nå skal bli min tur til å komme meg videre, med forventninger om fortsatt opp og nedturer.

Men! i alle mine år i psykiatrien har jeg møtt forskjellige type mennesker som jeg har vært demmers ansvar til. De har hatt mitt liv i demmers hender. Noen tok godt vare på meg, men mange har også vært ufine og arrogante.

 

Eksempler på det er :

  • Dradd meg etter gulvet ved dissosative krampeanfall
  • Tydelig ignorert meg etter vanskelige hendelser eller ved “oppførsel” de har ment er “fake” eller ikke “tillatt”
  • Kjeft
  • Psykisk vold
  • Misbruk av makt

Er du en slik person, kan du drite i å søke jobb i psykiatrien. For da passer du ikke til jobb med skjøre mennesker.

!!!

Er du dermed hjertegod, liker å gi klemmer og omsorg, har humor og er morsom, pluss har tålmodighete. Kan du gjerne søke jobb hvor du må forholde deg til mennesker, som jeg igjen kaller “skjøre”. Du skjønner det at- jeg har også møtt denne type menneske, og ingenting er bedre. Eller verre når slike mennesker jobber på plasser i psykiatrien hvor de må snik klemme pasientene fordi det ikke er “profesjonelt” å gi klem. ( Dummeste jeg har hørt) Skjønner at psykiatrien ikke skal være noen slags klemmeklubb med fare for smitte, men det er jo ikke de det er snakk om. heh.

Skjønner du poenget mitt, så leave en like, eller en kommentar! så snakkes vi.

-M.M.M

Jula er snart her!

Er du en person som gruer deg til julen?

Jeg skal feire min første jul borte fra familien. Jeg gruer meg til å pakke opp pakkene alene, uten å få gitt en klem til f.eks mamma.

Men jeg har skjønt at jula kan være mye verre for andre. Det er jo folk der ute som verken har tak over hodet eller god julemat. Jeg har derfor gitt et bidrag til kirkens bymisjon.

Jeg synes at i et land som vi bor i, at alle i Norge til slutt har en tilhørighet. Og at alle ikke blir satt i bås på grunn av det ene og det andre.

Det jeg vil si til alle er, prøv å kos deg! gjør det DU synes er koselig. Så håper jeg alle får en fin jul

  • M.M.M

 

PLASTIKK

 

BAMBUS

Er det noe som står i fokus for tiden så er det klimaet og miljøet vårt. Jeg har helt klart blitt mer miljøbevisst av dette. Men, samfunnet gjør det ikke akkurat lett for oss å til en hver tid spare miljøet. ” Vil du ha en pose?” spør de på butikken. Min løsning til det er kjøpte miljøvennlige poser som jeg har med meg når jeg skal til butikken. Det anbefaler jeg at alle tenker seg å prøve!

Miljøvennlige poser!

En butikk jeg vil skyte av er Stormberg i mitt nærområde, de gir kundene miljøvennlige poser uten å spørre. Det er ti stjerner i boka!

Ellers er det mange tenkelige situasjoner man blir tvunget til å ikke handle miljøbevisst. For eksempel når man skal kjøpe såpe, det kommer som regel i plastikk. Og man kjøper det igjen og igjen, for vi trenger det jo! Hvorfor gjør ikke regjeringen noe med akkurat dette? Gjør de med hensikt vanskelig for oss?

Mindre plastikk!

Heldigvis fant jeg denne med 80% mindre plastikk, som jeg bruker til å fylle opp i min miljøvennlige såpedispenser.

Gjør vi alle litt, bare litt- så hjelper det.

Jeg sier ikke at alle skal eller må bli helt opptatt av miljøet. Men jeg tenker at små endringer i hverdagen utgjør mye og stor forskjell for miljøet vårt.

Men jeg skjønner vanskeligheten. Det er lettvint å bruke plastikkposer som både søppelposer og diverse. Men, man trenger ikke gi slipp på posene. Men kanskje heller kjøpe en rull med poser som er laget for å spare miljøet. Det står som regel på pakken.

Selv bruker jeg også veganske produkter, såper, tannkrem, tannbørste, q-tips osv.

prøv! så snakkes vi.

-M.M.M

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top