Hemmeligheten bak B-preparater

Piller kun nok for en uke.

 

Da jeg først fikk B-preparater ble jeg rolig, fri fra angst, jeg sov godt og fikk en slangs rus av dem.

Etterhvert trengte jeg mer og mer for å få samme effekt.

Nå, etter mange år som bruker av B- preparater får jeg ikke lengre den effekten jeg fikk de første ukene. Men jeg må ta dem, for visst ikke venter et helvete med kroppslige reaksjoner og abstinenser som ikke kan hemmes av noe som helst annet enn pillene dem selv.

Jeg håper legene ikke er godt kjent med hvor avhengighetsskapende disse pillene er, hvor mye de ødelegger og hvor nesten umulig det er å seponere disse pillene. For hvis legene vet, at pasienten legen forskrev disse pillene til, hvis legen vet at det blir et helvete uten like med avhengighet, abstinenser og et eget fengsel for pasienten, da er legen ( sorry utrykket ) en forferdelig dårlig lege.

Ja, pasienter trenger sikkert hjelp av sterke beroligende, da B- preparater for en liten stund, men pass på tegn på avhengighet, leger!

Jeg skylder ikke på legene som nå skriver ut disse medisinene til meg , for de har faktisk ikke et valg. De vet at jeg ikke klarer meg uten, de vet om avhengigheten, og de synes det er forferdelig synd å se en så ung jente som meg få livet sitt ødelagt på grunn av uvitne leger eller psykiatere.

Eller har jeg vært så full av angst, full av uro, full av faenskap at de måtte gi meg masse piller?

Eller er faktumet at psykiatrien ikke orker å gjøre jobben sin, så de stappet i meg alt de kunne for å ha minst mulig arbeid?

Langvarig bruk av B-preparater gir de samme symptomene man fikk dem for. Altså angst og uro, gjerne for nye ting.

Jeg har plutselig angst for å sitte i bil, jeg har angst for mørketiden, jeg klarer ikke utføre et MR av kneet mitt ( enda jeg for noen år siden, da jeg ikke gikk på B- preparater. Både tok MR av hode og kropp ), jeg tåler ikke bråk, jeg klarer ikke ha på headsett hjemme å høre musikk, jeg sliter med å slappe av, panikkanfall oppstår ofte. Men det blir enda verre om jeg ikke tar pillene, skjelving, oppkast, EKSTREM uro, angstanfall, hallunisasjoner, søvnløshet and so on!

Men alt ordner seg vell til slutt?

-M.M.M

Jeg søker erstatning!

Livet mitt kunne sett veldig annerledes ut enn det gjør den dag i dag.

Slik som livet mitt er nå, er jeg avhengig av tabletter. Jeg har faste klokkeslett gjennom hele dagen og kvelden hvor jeg tar disse tablettene på. Og også på natten om jeg skulle trenge det. Det er ikke ” jeg tar medisinene mine om jeg trenger det”, det er ” jeg må ta medisinene mine, visst ikke fungerer jeg ikke”.

09:00

12:00

13:00

15:00

18:00

21:00

22:00

 

ca 30 piller i døgnet.

 

Det var slettes ikke mitt valg å bli avhengig, jeg står på disse medisinene fordi psykiatere og leger har satt meg på dem, uten å være forsiktig.

I ung alder ble jeg lagt i belter, de nølte ikke med å sette en injeksjon med det jeg vil kalle gift.

De nølte heller ikke med å dra meg ned fra gangen og ned i sengen med hodet først. for å så ta av meg buksen og sette en injeksjon antipsykotika, da jeg nektet å ta pillene. Enda jeg har vært innlagt på en psykosepost for utedning av min antatte “psykose” , hvor de konkluderte med at jeg aldri har vært psykotisk, og at schizofreni diagnosen min var en feildiagnostisert diagnose.

Etter hver innleggelse ble de mindre forsiktige med bruk av belter. Jeg lå oppå beltene til en hver tid, slik at visst jeg mot formodning skulle bli urolig, kunne de bare dra av lakenet beltene lå under, og legge meg i dem.

På voksenpsykiatrisk satt de bare beltesengen på rommet mitt, også da med et laken over.

Er det i det hele tatt menneskelig?

Ikke rart jeg ikke fikk snakke med kontrollkommisjonen alene.

Etter alt, har jeg både fått en fysisk og psykisk avhengighet av benzodiazepiner samt traumer fra behandlingen jeg har fått. Derfor har jeg søkt pasientskade erstatning hos NPE. Og jeg håper de tar saken på alvor.

 

! ALLE BILDENE ER MINE !

Dette er dessverre hemmeligheten bak låste dører i psykiatrien.

 

-M.M.M

 

 

 

 

planlegger hjemreise!

 

 

 

De siste 7-8 årene har jeg vært mer på institusjoner enn hjemme.

Her på Recoverysenteret skulle jeg kun være her i 4 måneder. Nå har jeg snart vært her i 8. Jeg er mildt sagt lei av livet som innlagt. Jeg har feiret mange bursdager og helligdager på psykiatriske sykehus, blant annet 18 års og 19 års dagen min. Jeg har dermed tenkt å feire 20 års dagen min ( i November ) hjemme . Man blir ikke friskere av å være for lenge på institusjon. Tilfriskningen kan faktisk stoppe opp, og/eller man kan bli sykere og mindre selvstendig. Det er ikke jeg interessert i!

 

Jeg drar hjem neste uke, jeg skriver meg nok ikke ut, men det er ønskelig fra min side at det blir en utskrivelsespermisjon. Jeg er jo også her frivillig- dermed er det jeg som bestemmer om jeg skal være her eller ikke, jeg kan reise når jeg vil. Jeg venter til neste uke med å dra hjem fordi jeg har noen gjøremål her denne uken jeg må bli ferdig med.

 

Traumebehandlingen EMDR har vi stoppet med fordi jeg ble veldig dårlig av behandlingen, og måtte dopes ned for å klare meg. Vi har også stoppet nedtrappingen av Benzodiazepiner grunnet abstinenser.

Jeg er lei av all friheten jeg mister av å være på en institusjon. Selv om jeg er syk er jeg også svært selvstendig. Jeg holder leiligheten min ryddig, jeg kan å lage mat, jeg trener og møter opp til avtaler.

 

Jeg ser nå ikke grunnen til å ha et rom i en lang gang hvor jeg kun tenker på livet der ute. Nå hopper jeg i det. Jeg gleder meg. Må bare komme meg gjennom togturen,  Det klarer jeg nok fint – ” Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves “

 

Behandleren min på Recoverysentert ringer rundt slik at jeg har et system hjemme som passer på meg. Tror allerede det er ringt til fastlege, DPS og Utetjenesten.

Har en følelse på at dette blir bra! Og jeg klarer ikke vente på å få se mamma og mine to småsøsken!

 

 

 

EMDR – den vanskelige hjelpen

Jeg sitter i en stol med behandleren min ved siden av meg. Jeg får et headsett og to brikker å holde i. Headsettet gir svake prikkelyder i det ene øret, så i det andre. Brikkene jeg holder i lyser hver for seg og vibrerer. De skal stimulere meg til å klare meg bedre, holde fokus, ikke falle bort, tenke mer rasjonelt.

Behandler ber meg tenke på spesielle ting i hendelsen jeg har fortalt om, og han ber meg ta et godt åndedrag mellom hvert stopp.

Neste gang er det en ny hendelse som skal gåes gjennom, og jeg vet akkurat hvilken hendelse jeg trenger å gå gjennom nå.

 

Jeg har vært borti mange traumebehandlinger tidligere, og ingen av dem har vært til så stor hjelp. Det jeg merker med EMDR behandlingen er at den går så mye dypere enn de andre traumebehandlingene jeg har vært gjennom. I timene med EMDR sitter jeg og svetter og skjelver av vonde følelser. Jeg må til og med av og til spørre meg selv om jeg klarer dette her, men selvfølgelig må jeg det.

Jeg er veldig glad for at jeg har den behandleren jeg har, han er en god mann som allerede har vært til stor hjelp for meg. Han har lært meg mye. Og jeg vet jeg kan stole på han. Noe som er en god ting å føle på  hos en behandler!

 

Til nå er det dette jeg kan skrive om EMDR. Men kan selvfølgelig skrive et innlegg til når jeg har kommet mer inn i det.

Jeg håper jeg klarer hele prosessen, men av og til blir jeg usikker når jeg føler på hvor vanskelig det er når jeg står i det.

 

 

 

  • M.M.M

 

 

Hva er jeg uten trening?

Det er vanskelig for meg å se for meg et liv helt uten trening. Selv om jeg har kommet fram til at trening ikke er så bra for meg, da den er så tvangspreget. Jeg har vinglet mellom fitness og anoreksi i mange år nå, denne gangen klarte kroppen så vidt å henge med, og jeg var nær å forsvinne.

Jeg liker å bake og lage mat, og tenker å starte en liten hobby med det når jeg kommer hjem. Men så tenker hodet mitt !!!!TRENING!!!!

Jeg tror jeg må lære meg å bli glad i meg selv. Jeg er bra nok, jeg er fin nok, selv om jeg ikke har svære muskler eller er sykelig undervektig

Jeg har sagt til meg selv at jeg kan spille litt fotball når jeg har lyst, det var jo hele livet mitt ( fotball ) før jeg ble sendt på barnevernsinstitusjon. Jeg mistet plassen min på kretslaget i Molde. Og mistet dermed meg selv og begynte med fitness som erstatning for fotballen. Fotball er ikke tvangspreget for meg, det er gøy. Men tenker også i andre baner… Kanskje jeg skal bli powerlifter? syklist? danser? Så kommer jeg på at det er den tvangsprega siden som kommer fram.

Jeg vil kjenne på hvordan det er å være glad i seg selv, ha selvtillit og god selvfølelse. For det mangler hos meg, selv om det kanskje ikke virker sånn.

Jeg er nå veldig klar for et nytt liv, jeg skal gi jernet og bli ferdig her på recoverysenteret for å så komme meg hjem og leve livet slik jeg er ment å gjøre. Jeg har en familie som venter på meg.

Jeg har så smått begynt å spise fast føde istedenfor å få sondemat, jeg er på god vei.

Jeg er nødt til å finne meg selv igjen. Hva liker jeg? Jo jeg har min “egen” klesstil, men har i det siste ikke brydd meg så mye om hva jeg har hatt på meg da jeg har vært så utenfor. Jeg liker å danse, bake, og spille fotball. Jeg liker å jobbe med mennesker. Jeg liker å gi omsorg og spre glede og humor. Og jeg liker reptiler.

Ja, jeg er på vei til å finne meg selv igjen.

 

 

Håper dere har det fint, og husk… Du ER BRA NOK.

 

-M.M.M

 

Tvang i psykiatrien

Når er det ok å bruke tvang som legging i belteseng, dramatisk holding og en sprøyte i rumpa uten ens vilje?

Noen sier “aldri”, andre sier “når pasienten er til fare for seg selv eller andre”

Det gikk 5 minutter.

Sistenevnte er per dags dato regelen for om slik tvangsbruk kan brukes. Men har de tenkt på traumatiseringen dette fører med? spesielt om pasienten husker alt som har skjedd under tvangsepisoden?

Og tror du tvangsbruk noen gang blir brukt fordi personalet ikke orker eller er lei en pasients’s “utagering”? sånn at det bare er lettere å dope ned pasienten eller legge dem i belter. Svaret er ja.

Jeg har selv opplevd å bli lagt i transportbelter, belteseng, jeg har blitt holdt av mannfolk som satt seg over meg, jeg har blitt holdt nede av 6 personer i sengen mens en overlege dro  av meg buksa og satte en sprøyte. Hvor mange ganger har dette har skjedd? Lurer du sikkert på… Jeg har mistet tellingen.  Men, merket fort at personalet fikk en vane med å bruke tvang. Så fort jeg fikk angst, så fort jeg dissosierte, så fort jeg ikke var meg selv. Da var tvangsbruk løsningen. Den dag i dag er jeg traumatisert av dette.

Jeg vet at det brukes for mye tvang på akutt psykiatriske avdelinger. Jeg er ikke enig i unødvendig bruk av tvang. Om det er en reell fare for at en pasient holder på å ta livet eller skade noen skikkelig, eller seg selv og at det er 100% sikkert – kan jeg muligens gå med på det. Men minst mulig dramatisk.

Jeg merker også godt holdningen noen av de på ungdoms psykiatrien hadde der jeg lå i belter. De følte meg makt fulle og såg veldig ned på meg. Det var ingen god følelse der jeg lå uten muligheter for å bevege meg. Ikke tok de bort beltene fra sengen min heller. De måtte jeg sove på.

Om det brukes for mye tvang? JA. Er det forskjell på stedene? JA. Kontrollkommisjonen må dessverre gjøre en bedre jobb, og vi må skrike høyest av de alle.

 

Besten er best

Når man ligger på sykehus og familien ikke er i nærheten nok til å komme på besøk, blir fort dagene lange. Hvert fall når man må sitte/ligge i ro 30 minutter etter hvert sondemåltid, samt ha fastvakt og restriksjoner om å bevege seg.

Jeg skal være ærlig å si at de siste døgnene har vært tunge, og jeg har brukt mange timer på å gråte og trygle om å få dra hjem. Men så snakket jeg med Besten over mobil, og han får meg alltid i humør. Jeg og besten har en trend. Nemlig å spise softis på alle plasser de selger softis, for å se hvor den er best. Det savner jeg.

 

Besten og meg

Så, vi lagde en avtale. Når jeg kommer hjem, så skal vi spise hamburger og softis- han spanderer. Han sa også at jeg må prøve å være litt mer optimist når det kommer til å være innlagt på sykehus nå, og det gidde meg en tankevekker. For tenk da, de tar meg og spiseforstyrrelsen min på alvor, jeg bor i et land og er innlagt på et sykehus med god hygiene og fine rom, jeg har enerom- noe ikke alle får. Og personalet er kjempe snille!

Så ja, jeg må være mer optimist.

Besten gir meg klem

Det jeg vet av hele mitt hjerte, er at Besten er glad i meg, og vil mitt beste. Jeg må bli friskere slik at jeg kan ut å finne på ting med han igjen, ut å utforske verden, tulle og le med Besten.

 

Besten og Beste

Gleder meg til disse to kommer på besøk igjen og jeg kan bake. For det er faktisk noe jeg liker å gjøre, bake og lage mat. Akkurat som Beste og Besten liker å gjøre. Har det vell kanskje fra dem.

Men, jeg vil bake og kunne klare å spise sammen med dem, ikke bare servere.

Så det er målet mitt.

Mål:

  • Komme meg ut fra sykehus og tilbake til recoverysenteret
  • Fullføre nedtrappingen av medisiner
  • komme meg hjem
  • vente på Beste og Besten
  • bake og lage mat til meg selv og andre
  • bli friskere

Får en telefon fra Besten i dag også, heldigvis! snakkes folkens.

-M.M.M

“steg 1”

Hm, hvem skulle tro at jeg faktisk endte på sykehus. ” Det skjer aldri meg” tenkte jeg.

Jeg har også gått med på å ha et team rundt meg i hvert fall en uke, hvor en ernæringsfysiolog skal lage kostplan til meg, hvor jeg har fastvakt og restriksjoner når det gjelder bevegelse. Altså jeg får ikke lov til å trene eller bevege meg så mye.

Dette gjøres også på sykehus, siden jeg hadde kommet til å få reernæringsyndrom om jeg plutselig hadde spist et måltid igjen, så de tar det sakte men sikkert. Legen sa det kommer til å se ut som mye mat for meg men at det egentlig ikke er det.

Etter at jeg ikke en gang klarte 80 ml med næringsdrikk såg vi ikke en annen utvei enn å legge inn en sonde. Det har jeg gjort før så det går “bra”. Sykepleierne her er veldig snille, det setter jeg veldig stor pris på. Jeg sa ja til sonde da det er lettere for meg å ikke fysisk spise, eller drikke noe.

Dagene går mest ut på å sove og hvile, da jeg ikke har så mye krefter igjen. Men prøver å holde meg våken av og til i det minste.

Planen er nå sånn at jeg skal få sondemat og at vi forholder oss til det, også etter utskrivelse fra sykehus til Recoverysenteret. Slik at om jeg skulle falle i gamle spor er det bare å bruke sonden.  Om jeg har forstått planen godt nok så tar vi dette så rolig som det går an, derfor bruker vi kun sonden. Vi vil ikke ha noe tilbakefall, nå en blodprøvene mine fine. Det kan fort snu seg men den tid den sorg.

Så gikk det bra denne gangen også.

Tusen takk for all støtte jeg har fått, dere er bare herlige, hver og en av dere.

 

Tilbakefall med fare for hjertesvikt

Hei dere!

Jeg har jo flere hemmeligheter jeg etterhvert skal dele med dere.

Det ene jeg har holdt hemmelig både for familie og venner er at jeg har et tilbakefall når det gjelder min spiseforstyrrelse. Grunnen til at jeg ikke har blogget noe om dette er nettopp fordi jeg ønsket å holde det skjult. Men vet nå at mamma allerede vet, så da kan jeg like så godt blogge om det også – som er terapeutisk for meg.

Spiseforstyrrelsen er så sterk nå at det er fare for hjertesvikt.

Jeg visste ikke at jeg skulle få tilbakefall. Jeg var så bestemt på å bygge muskler og til slutt konkurrere i fitness. Men plutselig falt håpet bort og hodet mitt fikk et helt annet fokus. Selv om mye av treningen jeg drev med før tilbakefallet var tvangspreget, var det en mye sunnere livsstil enn den jeg lever nå.

Jeg har mistet mye av muskelmassen min og klærne mine er for store. Behandler følger med ,og jeg har tatt blodprøver og EKG. Både han og jeg vil komme oss gjennom dette, behandler vil ikke at det skal bli slik som sist. En KMI på 15. Det er skummelt å tenke på at jeg hadde en så lav KMI.

En spiseforstyrrelse er som å ha to stemmer i hodet som hele tiden krangler, den ene vil ikke ha mat mens den friske delen jobber mot spiseforstyrrelsen og prøver å spise. Spiseforstyrrelsen er for meg nå større og sterkere enn meg selv, så jeg klarer ikke spise så mye.

Kanskje litt rart men, det har vært litt vanskelig med Instagram. Når jeg drev med fitness var det lett å legge ut bilder, men nå som jeg ikke har noe målretta jeg jobber mot blir det litt usammenhengende innlegg. Jeg kan, men vil ikke legge ut om min anoreksi. Kanskje det kommer et innlegg om hvordan det går om 3 måneder, men jeg kommer ikke til å legge ut hvor mye jeg veier eller hva BMI/KMI’en min er. Så nei, det er ikke vits å spørre om det heller.

 

Det jeg kan fortelle er at en spiseforstyrrelse ikke bare handler om å bli tynn, men også om å ha kontroll over noe. Jeg har et stort kontrollbehov, da jeg ikke har hatt kontroll på noe gjennom hele livet mitt, det har vært overgripere og mobbere som har styrt skuta. Helt til nå.

Jeg skulle ønske jeg ikke følte så mye på dette med at jeg skuffer andre for ting jeg ikke kan noe for, da spesielt min nærmeste familie. For eksempel dette tilbakefallet da, det var ikke planlagt. Enda sitter jeg med en følelse av skam jeg ønsker å få  avkrefta. Jeg tror nok ikke familien min er glad for at jeg er hvor jeg er nå i sykdomsbildet mitt, men tror heller ikke de er sinte.

Det skal være et møte med mamma og Beste snart, hvor de skal få forklart hvordan mine sykdommer påvirker meg og hva de kan og ikke burde gjøre. Det blir bra at de får litt informasjon. Det trengs en liten oppfriskning for oss alle tror jeg.

 

Ha en fin dag -M.M.M

 

Hva er jeg uten?

Plutselig slo tanken meg… hva er jeg uten benzodiazepiner? Hva er jeg uten beroligende og søvndyssende medisiner? Blir jeg et urolig monster eller vil jeg få de bedre? Vil jeg klare å sove? hvile? Vil jeg klare å ha et liv?

Nå har jeg trappet ned 4 mg av Vivalen. Og nattesøvnen min er allerede ute å kjører, og det å dra på butikktur er vanskeligere enn tidligere. Jeg liker ikke tanken om at fakta kanskje er at jeg trenger medisinene, akkurat denne type medisin, benzodiazepiner.

 

Jeg er utrolig sliten, men det er samtidig veldig kjedelig å ikke være i stand til å gjøre så mye om dagene. Jeg blir mye fortere sliten enn før og jeg trenger mer ro rundt meg. Jeg tåler ikke så mye støy- så det er vanskelig å sitte i stua for å være litt sosial, prøve å være sosial hvert fall.

Skulle egentlig ønske jeg kunne sove helt til jeg var ferdig med nedtrappingen, helt til abstinensene er borte. Jeg la jo ut en liten vlogg på Facebooksiden min om en dag med meg og mine abstinenser. Det vloggen ikke fikk med er at jeg ikke klarer å sove om natta, selvskading og når følelsene tar helt overhånd.

Jeg må ikke glemme at benzodiazepiner gjerne får motsatt virkning etter langvarig bruk. Altså medisinen gir meg angst.

Det er urettferdig at de som har gjort meg vondt ikke enser hva jeg går gjennom nå, de enser ikke hva de har gjort og de vil heller aldri forstå. Jeg har gått på medisiner siden jeg var 13 år gammel. Antipsykotisk var min første medisin, husker jeg. Men at jeg skulle havne i dette helvete, var uventa. Hva har jeg gjort for å fortjene dette?

Jeg har lært at verden er urettferdig, og det å forvente å alltid få som fortjent er det bare å drite i. Verden funker dessverre ikke slik at visst jeg slår ned noen så vil de automatisk bety trøbbel, det vil heller ikke automatisk si at den som jeg slo ned vil få hjelp. Så urettferdig er verden.

Skulle så gjerne ønske at ting var enklere, men de er de dessverre ikke.

Vi snakkes da!