29.Juni!

Etter snart 2 hele år, etter flere hundre samtaler med psykiater, og mange, mange måneder med samme personal. Så skal jeg hjem.

29.Juni skal jeg hjem.

Til min egen leilighet, i nærheten av min familie og på mitt sted som jeg kaller hjem.

Ikke på institusjon, ikke i en kommunal bolig, ingenting sånt. Men MIN leilighet.

Det er så stort for meg det, det er så stort. Og så godt å tenke på at jeg endelig skal hjem. Hjem og klemme mamma, og henge med søsknene mine.

Jeg har tenkt litt på om disse to årene har vært bortkasta, men har de det? Det sies av behandler at jeg har blitt verre og ikke bedre. Men alt kan ikke være forgjeves? Jeg må da ha lært noe, etter så lang tid uten familie og sånt? Vet ikke helt hva jeg skal tenke.

Men for meg er det slik at når jeg har store ting i vente, så får jeg mye og regelmessig angst. Til dette får jeg medisiner, men jeg har ikke utnyttet den dosen jeg egentlig har blitt satt på. Altså 400 mg Seroquel på en gang to ganger daglig. Jeg brukte det i dag, og det hjalp. Jeg sovna og har mindre angst. Da ble det og blir det forhåpentligvis ikke som i går, da jeg fikk et kraftig angstanfall.

I påvente av hjemreise, venter jeg også på telefon fra Ullevål sykehus, som skal operere øyet mitt. Jeg går for tiden med «øyelapp»

 

Det er rart å si hade til personalet, men det er godt for meg og endelig være ferdig her. Enda et ferdig kapittel.

 

 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top