Bulimi


Jeg trodde aldri jeg skulle gå fra anoreksi til bulimi. Selv om det er normalt å svinge mellom de to spiseforstyrrelsene.
akkurat nå så overspier jeg, kaster det opp, trener og tar avføringspiller.
jeg er usikker på hva forskjellen mellom anoreksi og bulimi er når det gjelder hvordan det skader kroppen.
jeg har allerede syreskader på tennene mine etter 7 år med oppkast og fasting + mye brus.
jeg overspiste senest i sta, og vil allerede starte på en ny runde. Men, jeg har ikke mer mat.

handleliste for neste overspisings episode, er allerede skrevet.
det er noe «tilfredsstillende» med å dytte i seg mat for å så rense seg. Det gir meg en følelse av kontroll. Samtidig vet jeg at det ikke er et forhold til mat som er optimalt. Jeg lover, jeg prøver å spise normalt- og beholde det.
Men det lar seg ikke gjøre. Jeg har alt for mange vonde følelser til å ikke kontrollere maten. Mat er jo i bunn og grunn hele livet vårt. Og det er noe av det mest sårbare vi har.
å ha «kontroll» over det dekker over vonde følelser.
dessverre.
så gjør ikke korona situasjonen det noe bedre. Den gjør slik at jeg ikke har noe å se fram til, så hvorfor kjempe mot spiseforstyrrelsen?

-M.M.M

Korona

Hei, kjære lesere.

Jeg er som dere vet på et psykiatrisk behandlingssted. For noen uker siden trodde Norge at koronaviruset ikke kom til å bli så alvorlig som det er den dag i dag.

Tiden framover vil bli annerledes enn vi er vant til på avdelingen.

behandlings samtaler vil bli tatt over mobil, vi har fått beskjed om å ikke håndhilse og å ikke klemme. Være nøye med håndhygiene, og hygiene generelt. Sprite oss jevnlig og holde oss så langt unna som  vi kan fra hverandre.

Jeg har nedsatt immunforsvar på grunn av anoreksien. Og det føles litt skummelt. Jeg hadde tenkt meg hjem i slutten av Mars/starten på April. Men det må jeg nok vente med. Jeg har også en tatoveringstime som kommer til å utgå. Alt dette er kjipt. Fordi dette er ting jeg har gledet meg til, og det er ting som har holdt meg oppe.

Dessverre har anoreksien min forverret seg av de nyhetene jeg har fått. Og det er jo farlig for meg. Jeg får heller ikke tatt de ukentlige prøvene mine. ( blodprøver  og EKG ).

Men de på avdelingen, og behandler gjør så godt de kan.

 

Hele Norge er jo stort sett i karantene. Ta vare på dere selv, oppdateringer kommer!

-M.M.M

Ikke mindre syk etter fylte 18 år

Jeg merket stor forskjell på ungdomspsykiatrisk vs voksenpsykiatrisk.
etter fylte 18 var mye mer mitt ansvar.
Selv om jeg bare var en dag myndig.

i noen settinger er det forståelse å få, og det blir sagt at man ikke kan styre sykdommen sin.
så kommer det andre settinger hvor «det er ditt ansvar», «du er voksen så dette må du klare»

Det mener jeg er feil. Man er like syk som myndig eller ikke myndig. Så klart har man et ansvar for eget liv. Men at man er myndig betyr ikke at man versegod skal klare seg selv, og alltid ta de rette valgene.
Alle trenger støtte og forståelse – uansett alder.

Spiseforstyrrelsen min for eksempel. Har tatt overhånd, og hjertet mitt sliter så det holder. Men jeg klarer ikke stoppe.
og jeg vil ikke innrømme at jeg trenger hjelp. Jeg skjønner heller ikke hvor farlig dette er for kroppen min nå. Enda jeg har fått det forklart.
Jeg er sliten.

Og håper at ingen ender opp som meg. Jeg er for glad i dere til det.
-M.M.M

Steg 7

I morgen begynner jeg på steg 7 i nedtrappingen. Det vil si at jeg er halvveis!

Abstinensene begynte å komme allerede på steg 4. Og har forverret seg.

NB! Noen dager er verre enn andre.

Jeg merker forandring når det gjelder hvor mye jeg klarer å sitte i fellesen her på institusjonen. Og hvor lenge jeg klarer å være i en butikk kontra når jeg gikk på mer benzodiazepiner. Jeg takler lyd, folk og bevegelse mye dårligere nå, enn før. Håper dette bedrer seg.

Det er snart 1 år siden jeg var hjemme på min forrige permisjon. Jeg har hjemlengsel. Og tenker å dra hjem en ukes tid om ikke så lenge. Jeg trenger en pause fra institusjonslivet jeg også.

Jeg har også merket at jeg plutselig blir redd randome ting. Som for eksempel  en lampe, eller ansiktsmaskene mine. Hvorfor det er sånn, vet jeg ikke.

Uansett hvor jævlig det er, så skal jeg fullføre nedtrappingen.

Det er ikke tvil om at jeg vil ha et bedre og mer funksjonelt liv enn det jeg har hatt og har nå.

Utenom nedtrappingen så sliter jeg som sagt med mat. Og det gjør ikke kroppen noen favør. Jeg er sliten og konstant trøtt.

Jeg er mye på rommet mitt. Og skulle ønske jeg fikk til mer enn det.

Mvh Milena.

 

Fra anorektiker til powerlifter

Jeg vil si jeg har kommet meg langt når det gjelder spiseforstyrrelsen min.
for noen mnd siden tok jeg store mengder avføringsmidler, trente for å brenne kalorier jeg ikke en gang hadde spist, samt spiste et kalorifatting måltid 2-3 ganger i uka.
jeg levde på sukkerfrie energidrikker og vann.

Her har du en liten bildeserie:

Før VS nå

 

For å takle livet måtte jeg sulte meg selv og bli tynnest mulig. Nå er målet å kunne få ut frustrasjon, redsel og andre vonde følelser ved å løfte mest mulig vekter, og leve en sunn livsstil.
Jeg spiser hva jeg vil!

 

Anoreksi er det jeg vil si er en dårlig og lidende livsstil. Powerlifting er også en livsstil. Og gjennom det bytter jeg ut kontrollbehovet jeg tidligere fikk utløp av ved å sulte meg selv- med å spise mat som passer til treningen min, og målet mitt om å bli fysisk og psykisk sterkere.
jeg føler meg alltid så powerful etter jeg har begynt en styrkeøkt! Og etter jeg er ferdig… og også før jeg skal trene. ADRENALIN!

Jeg er ikke frisk fra anoreksien. Jeg har fortsatt anorektiske tanker. Og det er nok noe jeg må leve med resten av livet. MEN! Det er mulig å å gjøre som jeg gjør nå.
bytter ut anoreksien med noe jeg elsker.
Det har på en måte samme fokus.
det er mye tanker om mat og trening, bare på en bedre og mer positiv måte.
ikke mist håpet.
-M.M.M

Treningsglede

Jeg vet jeg vingler fælt mellom trening og ikke trening.

Men jeg har nå lagt på meg nesten 15 kg og det er lenge siden jeg har følt meg så fornøyd med min egen kropp.

Jeg har trent hele livet

Jeg startet så smått med å tøye ut for noen dager siden, jeg har som mål å kunne gå i spagaten.

I dag gikk jeg til treningsrommet for å tøye ut, og jeg kjente da på hvor mye jeg savner å trene.

Jeg laget meg en treningsplan, hvor jeg strekker ut hver dag og trener styrkeløft 3 ganger i uken. Jeg gleder meg til progresjon. Det er også veldig greit å ha noe å holde på med når jeg skal trappe ned på medisinene mine. Og jeg har jo alltid elsket å trene.

Grunnen til at jeg velger styrkeløft foran Fitness er på grunn av min Anoreksi. Jeg vil ha mindre fokus på kropp og mer fokus på hva og hvor mye jeg klarer å løfte.

 

Jeg er glad for at jeg har funnet motivasjonen igjen, jeg vil virkelig få orden på livet mitt nå.

Jeg vil bli meg selv igjen.

Jeg gir IKKE opp.

-M.M.M

 

Mål for 2020

Da er vi snart i 2020!

Er det året vi skal vokse oss større og sterkere? Det skal hvert fall jeg!

Her er noen mål jeg har for 2020: 

  • Trappe ned på Benzodiazepiner, eller slutte helt med de
  • Bli trygg på å ta fly eller annen felles transport
  • Lære å leve med anoreksi
  • Ikke bli innlagt på psykiatrisk sykehus
  • Bli Youtuber
  • Eie et kjæledyr
  • Klare å stå for mine meninger og klare å si fra når jeg mener noen gjør meg galt
  • Få en bedre mental helse
  • Bli mindre redd mørket
  • Bli mer sosial

Jeg anbefaler deg å sette deg noen mål for 2020. Spesielt om du har det vanskelig. Da er det viktig å ha ting å jobbe mot og ting å se fram til.

Husk at ingen mål eller drømmer er for store eller urealistiske. Gå inn i deg selv og spør hva det er du har lyst til å oppnå i 2020. Du kan også sette deg mer langsiktige mål, som at “jeg i løpet av 10 år skal ha en fast jobb”

(Det blir snart en konkurranse/GiweAway igjen!)

Har du noen ønsker til hva jeg kan gi i konkurransen/GW? Gjerne kommenter. 

Jeg er selv veldig klar til å få startet livet jeg har fått. Jeg har på en måte aldri fått leve, og det synes jeg er på tide at jeg får lov til. Men da må jeg jobbe hardt, mye og konstant. Er jeg villig til det? Jepp. Ingenting kan knuse meg, ingenting skal få ødelegge meg. Selv om jeg ofte tenker at jeg både er patetisk og ødelagt.

Heldigvis kommer fornuften og snakker til meg… Jeg er ikke ødelagt, det har aldri vært min feil det som har skjedd, det vil gå bra, jeg greier dette.

Den styrken ser jeg i alle dere også. Jeg vet DU klarer dette.

 

Vi snakkes!

-M.M.M

 

Ikke FAEN!

Ikke faen om anoreksien skal få ødelegge julen min. Ikke faen!

Jeg har slitt lenge med mat nå, men en samtale med en fantastisk ansatt gjorde susen. Jeg skal få hjelp til å spise og bygge opp magen min igjen. Denne julen skal jeg kose meg med julekakene Beste har laget til meg. Jeg skal spise av sjokoladekalenderen jeg fikk av fadderen min, og jeg skal spise middag både på juleaften og nyttårsaften.

Jeg skal ha på meg kjolen som IKKE er i barnestørrelse.

Dette blir bra, for nå er jeg lei. Lei av alle de negative sidene som er med anoreksi. Slapphet, kort lunte, dårlig konsentrasjon, hjerteproblemer og kalium mangel…… lista er lengre.

Jeg skal ha en sunn kropp som jeg skal være glad i.

Ferdig snakka!

-M.M.M

 

20 år

I dag fylte jeg 20 år.

Det ble feiret med at min mor og min bestemor var her på besøk. Jeg fikk masse fine gaver jeg setter stor pris på. Mange i familien har sendt ned gaver til meg også, så det skal ikke stå på det.

I går (27.22.2019) var mamma og bestemor også her, da hadde vi et møte om helsen min og hvor behandler forklarte anfallene mine. Det resulterte i mange tårer og en del anfall. Jeg klarte ikke ha besøk så lenge, og ble lei meg for å måtte avbryte besøket begge dagene. Jeg hadde så lyst til å henge med mamma, siden vi har så mye tapt tid å ta igjen. Og det samme gjelder bestemor.

Jeg er veldig sliten, og har fått et kraftig utbrudd av elveblest nå på kveldingen. Dette trolig av stress.

Elveblesten klør veldig mye, og kløstillende funker ikke. Ansiktet mitt ser ikke ut.

hele familien min er egentlig i en vanskelig situasjon på grunn av at ene onkelen min har utsatt meg for det han har utsatt meg for. Vi alle sliter med det på hver vår måte. Jeg med Kompleks PTSD, Bestemor med skyldfølelse, mamma kobler av og andre er sinte.

Dette har skapt splittelser i familien.

 

Men, alle la det til sides nå og gidde meg en flott bursdag. Nå er jeg faktisk 20, og det er utrolig hvor mye mer voksen jeg føler meg nå kontra når jeg var 19 år for ett døgn siden.

Jeg har også fått god hjelp av ansatt her på Recoverysenteret. Hun har hjulpet meg ved anfall og når jeg har vært sliten under besøket. Hun har rett og slett vært et veldig god støttespiller og en veldig stor trygghet, tusen takk- om du leser dette.

I morgen er det blodprøvetaking. Det skulle egentlig gjøres forrige uke, men ble ikke noe av.

Jeg har på nytt tilbakefall når det gjelder anoreksien min. så blir nok nøye fulgt opp framover.

Men nå! er det kveld, vi snakkes.og takk for alle gratulasjoner

-M.M.M

Underbevisstheten

Det er ikke lenge til det tikker inn med høytider den ene etter den andre. For mange kan høytider og starten før høytider være vanskeligere enn andre tider på året ( hvor det ikke er høytider )

Jeg kjenner selv på smerten bak høytider som jul og nyttår. Jeg skal nok en gang feire som innlagt. Jeg har også bursdag 28.Nov, men da kommer mamma og Beste på besøk, noe som hjelper på. Selv om jeg er spent.

Det som for mange, inkludert meg selv synes er vanskelig med høytider som jul. Er at på reklamer og snaps fra andre venner virker det så fantastisk koselig, og det skal være en familiekveld. For mange er ikke familie enkelt, av forskjellige grunner. Noen opplever splittelser i familien, noen skilte foreldre, noen blir misbrukt og andre er syke eller er pårørende til en syk,

Min familie synes nok det er vanskelig å være pårørende. Samme som jeg synes det er vanskelig å være syk og måtte være borte fra mamma og søsknene mine i jula. Det skal også sies at det er mitt valg, da jeg er for syk til å reise helt hjem og tilbake på kort tid.

Har du det vanskelig?

Snakk/skriv ut til Kirkenssos! Google dem:)

Noen har også en spiseforstyrrelse, og høytider handler mye om mat og kos. Dette er ikke lett å takle, inklusivt meg selv. Enda jeg prøver mitt beste.

Tiltak man kan gjøre for å få en bedre jul:

  1. Lage en egen juletradisjon
  2. Snakke eller skrive ut om tanker/følelser til noen du er trygg på. Eller på et nettforum som Kirkens sos.
  3. Lage kostplan ( til dere som sliter med spiseforstyrrelser )
  4. Planlegge å gjøre koselige ting i juletiden, som spasertur, vennekveld eller lignende
  5. Kjøpe en julegave til deg selv!

Det er sikkert mye mer man kan gjøre for å selv gjøre juletiden sin bedre. Men dette var de forslagene jeg kom på.

Jeg vet av erfaring at det hjelper å skrive ned tanker og følelser, dette i en dagbok eller til kirkens sos, der er jeg på begge plasser anonym og kan derfor skrive uten å tenke at noen kommer til å sladre eller finne ut hvem jeg er.

Ønsker alle en fin høytid!

-M.M.M

UPDATE PÅ MIN FORM

Jeg har det ikke så veldig bra for tiden. Da mye presser på, som høytider. Jeg har selvskadet mye, og føler jeg ikke har blitt tatt på alvor. Føler meg ikke sett. Føler meg alene og lite viktig.

Heldigvis kommer det mennesker jeg er glad i snart, det vil hjelpe mye på den følelsen av å være ensom. Som sagt har det vært en vanskelig tid. De anorektiske tankene er påtrengende, men jeg har vunnet over den så langt. Jeg SKAL spise kake på bursdagen min. Og mer. Hehe.

Det er dog viktig at personal tar pasienter på alvor uansett problematikk.

Å ikke snakke, ikke spørre hvordan det går, ikke være tilstede ved angstanfall, ikke se et menneske. Er dårlig gjort når det nettopp er jobben de har.

Men men. Vi snakkes da!

 

 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top