Jeg har begynt å spise igjen!

Både venner, familie og de som jobber på Recoverysenteret har vært og er fortsatt redd og forvtila over situasjonen min. Det gikk nesten 2 måneder uten noe fast føde. Til slutt klarte jeg ikke få i meg noe og ble av det sengeliggende. Jeg gråt etter hjelp og fikk valget av å ta en Colagen shot eller bli innlagt på sykehus som sist. Jeg valgte shotten, selv om det tok over 1 time før jeg klarte å få den ned. Nå tar jeg den 3 ganger daglig.

Meg som skriver til dere:)

 

Men, jeg er hvert fall på rett vei nå, og har i dag klart å spise litt pizza.

Jeg går også på næringsdrikker om dagen.

Jeg er i følge de rundt meg tynn, jeg skjønner ikke helt det. Men når jeg tenker tilbake på at jeg måtte til barneavdelingen på Cubus for å kjøpe meg bukser for noen dager siden blir jeg litt tankefull. Er jeg sant det de sier?

Jeg er uansett redd, redd for å gå opp i vekt og ikke lengre være tynn, redd for at ingen skal se hvor vondt jeg har det om jeg ikke er alvorlig  undervektig, tanker, tanker, tanker!

Jeg har fortsatt ikke fått hjelp til å bearbeide anoreksien min, så jeg er redd den enten ikke vil gi slipp eller at den kommer tilbake. For avsluttet er den ikke… Det gjør meg litt redd, det er forferdelig å ha anoreksi, og å være vitne til noen som har det. Har jeg skjønt på de rundt meg.

De ble så glade når jeg spiste litt igjen og at jeg slapp sykehus.

Det eneste positive med å dra på sykehus er at jeg får sonde. Men alle de kjedelige, tunge timene er vanskelige, så jeg får heller jobbe litt hardere sammen med folk jeg kjenner. På sykehuset er det kun ukjente og de bruker lang tid med å gi meg fastmedisinene mine o.l

Jeg må klare dette.

Og husk GW!

-M.M.M

Bo og omsorg

Hello followers!

Jeg har en liten nyhet til dere.

EGENPLEIE ER VIKTIG

Jeg har nå vært innlagt under spesialhelsetjenesten i nesten et år i strekk. Uten noen som helst forbedring både sett fra min side og min behandler’s side.

Vi snakker derfor litt om å gi meg et tilbud om et annet type opphold. Mer som et hjem. Dette er ikke fastslått enda, siden det er en lang prossess og det er mange som må godkjenne tiltaket, derfor er vi kun i tenkeboksen enda.

Jeg er litt skeptisk siden forrige gang jeg var på et lignende tiltak, ble jeg svært dårlig behandla.

Men dette føles til å være noe bedre, og jeg kan alltid dra til leiligheten min.

Jeg vet ikke hva det tenkes angående hvordan tilbudet skal være, men det oppdaterer jeg om.

Det er hvert fall godt å ha en behandler som ser det samme som meg på de fleste plattformer. Vi kommer alltid til enighet, og det er betryggende. Behandleren min stoler jeg på, og det er ikke mange jeg stoler på.

Det var synd at det som skulle være 4 måneder for nedtrapping av medisiner har blitt til et mye lengre opphold uten forbedring. MEN, jeg har trappet ned en del av Vivalen. Så kun negativt er det ikke. Jeg er også kjent med personalet her og føler meg trygge på de fleste.

Nå gjelder det å få på plass framtiden, så jeg ikke står på stedet hvil.

Jeg prøver å bruke tiden min på å gjøre ting som er bra for meg. Som ansiktsmaske og en god dusj. Dessverre får jeg ikke i meg noe mat, så får ikke trent. Anoreksien er fortsatt veldig påtrengende.

HAR DU FORSLAG TIL BLOGG-TEMA?

Går det ikke bra, så går det over.

 

-M.M.M

Når anoreksien har kontrollen

Jeg har ikke helt vært ærlig med dere. Dette på grunn av at jeg ville skjerme familien min fra mer sykdom, jeg ville være så lite plagsom som mulig, selv om de sier jeg ikke er plagsom.

 

Anoreksien har tatt tak i meg igjen.  Og jeg har tilbake følelsen av at ingen helt forstår hva dette innebærer for meg. ” bare spis en frukt”, ” drikk litt brus” , “næringsdrikk”?

Et drops gjør meg redd, pepsi max gjør meg redd, tyggis gjør meg redd, alt gjør meg redd. Er det vanskelig å forstå? kanskje…

Jeg tar blodtrykk og puls hver morgen og hver kveld

Jeg tar blodsukker når jeg føler meg ekstra sliten

Jeg veies 2 ganger i uken

Jeg tar jevnlige blodprøver

Pulsen min er konstant høy, og blodtrykket begynner å bli dårligere og dårligere på morgenen.

Jeg prøver så godt jeg kan, å få i meg ett eller annet. En halv næringsdrikk, eller noe annet som jeg vet hvor mange kalorier inneholder. Men når de rundt meg tenker at jeg må ta ansvar selv, og ikke nevner næringsdrikk eller har tid til å sitte med meg under den ekstra vanskelige tiden under inntak av næring- så lurer anoreksien seg til å slippe og jeg tørr ikke nevne det selv, fordi jeg får kun straff, straff fra meg selv- men samtidig noen andre, anoreksien.

Jeg ser det ikke selv, at jeg ser syk ut. Brillene skjuler det godt.

Jeg går fram og tilbake i en kjedelig gang, jeg ser føttene mine ta sine steg, uansett. Til og med når jeg ikke har lyst så går jeg tusener av skritt hver eneste dag og natt. Jeg er veldig sliten, og skulle ønske anoreksien hadde hviledager, men det har den ikke.

OCD min har også forverret seg betydelig. Alt må være rent og ryddig. Det betyr mer bevegelse. Og jeg må også pleie meg selv hele dagene.

Jeg tørr ikke veie meg om jeg ikke har dusjet dagen før, siden jeg føler at om jeg ikke har gjort det vil fettet i håret mitt bety mye for hva vekten vil si. Jeg har en trang til å klippe av meg det lange håret mitt, bare for å veie litt mindre.

Vær så snill å forstå at jeg ikke velger dette…

Jeg har ALDRI fått behandling for anoreksien. Kun blitt tvangsforet ved alt for lav vekt, men det er kun behandling av kropp og ikke selve sykdommen.

 

Takk for at du leste.

-M.M.M

 

Hva er jeg uten trening?

Det er vanskelig for meg å se for meg et liv helt uten trening. Selv om jeg har kommet fram til at trening ikke er så bra for meg, da den er så tvangspreget. Jeg har vinglet mellom fitness og anoreksi i mange år nå, denne gangen klarte kroppen så vidt å henge med, og jeg var nær å forsvinne.

Jeg liker å bake og lage mat, og tenker å starte en liten hobby med det når jeg kommer hjem. Men så tenker hodet mitt !!!!TRENING!!!!

Jeg tror jeg må lære meg å bli glad i meg selv. Jeg er bra nok, jeg er fin nok, selv om jeg ikke har svære muskler eller er sykelig undervektig

Jeg har sagt til meg selv at jeg kan spille litt fotball når jeg har lyst, det var jo hele livet mitt ( fotball ) før jeg ble sendt på barnevernsinstitusjon. Jeg mistet plassen min på kretslaget i Molde. Og mistet dermed meg selv og begynte med fitness som erstatning for fotballen. Fotball er ikke tvangspreget for meg, det er gøy. Men tenker også i andre baner… Kanskje jeg skal bli powerlifter? syklist? danser? Så kommer jeg på at det er den tvangsprega siden som kommer fram.

Jeg vil kjenne på hvordan det er å være glad i seg selv, ha selvtillit og god selvfølelse. For det mangler hos meg, selv om det kanskje ikke virker sånn.

Jeg er nå veldig klar for et nytt liv, jeg skal gi jernet og bli ferdig her på recoverysenteret for å så komme meg hjem og leve livet slik jeg er ment å gjøre. Jeg har en familie som venter på meg.

Jeg har så smått begynt å spise fast føde istedenfor å få sondemat, jeg er på god vei.

Jeg er nødt til å finne meg selv igjen. Hva liker jeg? Jo jeg har min “egen” klesstil, men har i det siste ikke brydd meg så mye om hva jeg har hatt på meg da jeg har vært så utenfor. Jeg liker å danse, bake, og spille fotball. Jeg liker å jobbe med mennesker. Jeg liker å gi omsorg og spre glede og humor. Og jeg liker reptiler.

Ja, jeg er på vei til å finne meg selv igjen.

 

 

Håper dere har det fint, og husk… Du ER BRA NOK.

 

-M.M.M

 

Besten er best

Når man ligger på sykehus og familien ikke er i nærheten nok til å komme på besøk, blir fort dagene lange. Hvert fall når man må sitte/ligge i ro 30 minutter etter hvert sondemåltid, samt ha fastvakt og restriksjoner om å bevege seg.

Jeg skal være ærlig å si at de siste døgnene har vært tunge, og jeg har brukt mange timer på å gråte og trygle om å få dra hjem. Men så snakket jeg med Besten over mobil, og han får meg alltid i humør. Jeg og besten har en trend. Nemlig å spise softis på alle plasser de selger softis, for å se hvor den er best. Det savner jeg.

 

Besten og meg

Så, vi lagde en avtale. Når jeg kommer hjem, så skal vi spise hamburger og softis- han spanderer. Han sa også at jeg må prøve å være litt mer optimist når det kommer til å være innlagt på sykehus nå, og det gidde meg en tankevekker. For tenk da, de tar meg og spiseforstyrrelsen min på alvor, jeg bor i et land og er innlagt på et sykehus med god hygiene og fine rom, jeg har enerom- noe ikke alle får. Og personalet er kjempe snille!

Så ja, jeg må være mer optimist.

Besten gir meg klem

Det jeg vet av hele mitt hjerte, er at Besten er glad i meg, og vil mitt beste. Jeg må bli friskere slik at jeg kan ut å finne på ting med han igjen, ut å utforske verden, tulle og le med Besten.

 

Besten og Beste

Gleder meg til disse to kommer på besøk igjen og jeg kan bake. For det er faktisk noe jeg liker å gjøre, bake og lage mat. Akkurat som Beste og Besten liker å gjøre. Har det vell kanskje fra dem.

Men, jeg vil bake og kunne klare å spise sammen med dem, ikke bare servere.

Så det er målet mitt.

Mål:

  • Komme meg ut fra sykehus og tilbake til recoverysenteret
  • Fullføre nedtrappingen av medisiner
  • komme meg hjem
  • vente på Beste og Besten
  • bake og lage mat til meg selv og andre
  • bli friskere

Får en telefon fra Besten i dag også, heldigvis! snakkes folkens.

-M.M.M

“steg 1”

Hm, hvem skulle tro at jeg faktisk endte på sykehus. ” Det skjer aldri meg” tenkte jeg.

Jeg har også gått med på å ha et team rundt meg i hvert fall en uke, hvor en ernæringsfysiolog skal lage kostplan til meg, hvor jeg har fastvakt og restriksjoner når det gjelder bevegelse. Altså jeg får ikke lov til å trene eller bevege meg så mye.

Dette gjøres også på sykehus, siden jeg hadde kommet til å få reernæringsyndrom om jeg plutselig hadde spist et måltid igjen, så de tar det sakte men sikkert. Legen sa det kommer til å se ut som mye mat for meg men at det egentlig ikke er det.

Etter at jeg ikke en gang klarte 80 ml med næringsdrikk såg vi ikke en annen utvei enn å legge inn en sonde. Det har jeg gjort før så det går “bra”. Sykepleierne her er veldig snille, det setter jeg veldig stor pris på. Jeg sa ja til sonde da det er lettere for meg å ikke fysisk spise, eller drikke noe.

Dagene går mest ut på å sove og hvile, da jeg ikke har så mye krefter igjen. Men prøver å holde meg våken av og til i det minste.

Planen er nå sånn at jeg skal få sondemat og at vi forholder oss til det, også etter utskrivelse fra sykehus til Recoverysenteret. Slik at om jeg skulle falle i gamle spor er det bare å bruke sonden.  Om jeg har forstått planen godt nok så tar vi dette så rolig som det går an, derfor bruker vi kun sonden. Vi vil ikke ha noe tilbakefall, nå en blodprøvene mine fine. Det kan fort snu seg men den tid den sorg.

Så gikk det bra denne gangen også.

Tusen takk for all støtte jeg har fått, dere er bare herlige, hver og en av dere.

 

Tilbakefall med fare for hjertesvikt

Hei dere!

Jeg har jo flere hemmeligheter jeg etterhvert skal dele med dere.

Det ene jeg har holdt hemmelig både for familie og venner er at jeg har et tilbakefall når det gjelder min spiseforstyrrelse. Grunnen til at jeg ikke har blogget noe om dette er nettopp fordi jeg ønsket å holde det skjult. Men vet nå at mamma allerede vet, så da kan jeg like så godt blogge om det også – som er terapeutisk for meg.

Spiseforstyrrelsen er så sterk nå at det er fare for hjertesvikt.

Jeg visste ikke at jeg skulle få tilbakefall. Jeg var så bestemt på å bygge muskler og til slutt konkurrere i fitness. Men plutselig falt håpet bort og hodet mitt fikk et helt annet fokus. Selv om mye av treningen jeg drev med før tilbakefallet var tvangspreget, var det en mye sunnere livsstil enn den jeg lever nå.

Jeg har mistet mye av muskelmassen min og klærne mine er for store. Behandler følger med ,og jeg har tatt blodprøver og EKG. Både han og jeg vil komme oss gjennom dette, behandler vil ikke at det skal bli slik som sist. En KMI på 15. Det er skummelt å tenke på at jeg hadde en så lav KMI.

En spiseforstyrrelse er som å ha to stemmer i hodet som hele tiden krangler, den ene vil ikke ha mat mens den friske delen jobber mot spiseforstyrrelsen og prøver å spise. Spiseforstyrrelsen er for meg nå større og sterkere enn meg selv, så jeg klarer ikke spise så mye.

Kanskje litt rart men, det har vært litt vanskelig med Instagram. Når jeg drev med fitness var det lett å legge ut bilder, men nå som jeg ikke har noe målretta jeg jobber mot blir det litt usammenhengende innlegg. Jeg kan, men vil ikke legge ut om min anoreksi. Kanskje det kommer et innlegg om hvordan det går om 3 måneder, men jeg kommer ikke til å legge ut hvor mye jeg veier eller hva BMI/KMI’en min er. Så nei, det er ikke vits å spørre om det heller.

 

Det jeg kan fortelle er at en spiseforstyrrelse ikke bare handler om å bli tynn, men også om å ha kontroll over noe. Jeg har et stort kontrollbehov, da jeg ikke har hatt kontroll på noe gjennom hele livet mitt, det har vært overgripere og mobbere som har styrt skuta. Helt til nå.

Jeg skulle ønske jeg ikke følte så mye på dette med at jeg skuffer andre for ting jeg ikke kan noe for, da spesielt min nærmeste familie. For eksempel dette tilbakefallet da, det var ikke planlagt. Enda sitter jeg med en følelse av skam jeg ønsker å få  avkrefta. Jeg tror nok ikke familien min er glad for at jeg er hvor jeg er nå i sykdomsbildet mitt, men tror heller ikke de er sinte.

Det skal være et møte med mamma og Beste snart, hvor de skal få forklart hvordan mine sykdommer påvirker meg og hva de kan og ikke burde gjøre. Det blir bra at de får litt informasjon. Det trengs en liten oppfriskning for oss alle tror jeg.

 

Ha en fin dag -M.M.M