Det urettferdige arbeidslivet

Før noen blir å klikke av dette innlegget vil jeg bare at dere skal vite at dette kun er ett av mange synspunkter.

Jeg er selv 100% ung uføre, og kommer til å være det en stund, med et mål om å bli så frisk at jeg takler å være i arbeid. Jeg har ingen utdanning, men tenker at det finnes noe for meg der ute likevel. Til tross for å være 100% ung ufør har jeg prøvd meg på frivillig arbeid på et sykehjem, noe jeg synes var givende, men jeg merket at om jeg hadde hatt en fast stilling der som ansatt, hvor jeg hadde måttet forholde meg til at jeg må på jobb da og da ikke hadde gått. Det gikk greit å være der frivillig, siden jeg kunne dra når det passet meg og komme tilbake når det passet meg.

Det dette innlegget egentlig skulle handler om, er at på et synspunkt synes jeg lønnen til de forskjellige jobbene er urettferdig. Man får en lav lønn av å jobbe på en matbutikk kontra å jobbe med båtmotorer eller å ha en høy stilling på et kontor. Jeg vet om et eksempel. En dame som jobber fra klokken 08:00 til 17:00 hver dag utenom på Søndag, da er hun “kun der i noen timer” for å gjøre klart til uken som kommer. Hver måned teller hun absolutt alle varene hun har i butikken sin. Samt så planlegger hun mye av jobben hun skal gjøre hjemme. Dette er en dame som har en jobb som krever at man til en hver tid er hyggelig og yter god service til tross for at noen kunder gir utrykk for at de er sure. Og til tross for at denne damen har den høyeste stillingen i butikken er det hun som jobber mest, gjør ting klart og det er hun som har verkende føtter siden hun ikke får muligheten til å sette seg ned i 5 minutter, utenom da hun kan skyndte seg på do visst det ser ut til å være lite kunder. Hun er en perfeksjonist på godt og vondt, noe som gjør at kundene er fornøyde med innsatsen hennes, selv om de garantert ikke vet halvparten av hvor mye hun gir av seg selv for å gi kundene god service. Men jeg vet.
Denne damen får ufortjent lite penger, jeg synes helt ærlig at mennesker som dette burde få høyere lønning.

Mennesker som jobber på matbutikker, klesbutikker, personlige trenere og så videre. Jeg vil nok si at de jobber MINST like hardt som de som har en kontorjobb med hektiske møter og telefoner de må rekke ( De får i det minste sitte, og de har som regel tid til å drikke kaffe mens de sender mailer )
misforstå meg rett, selvfølgelig skjønner jeg at ambulansearbeidere, leger, psykiatere, psykologer, politimenn og advokater får høy lønn. Men hvorfor må det være så himla stor forskjell? Hvorfor er en jobb “status” mens en annen er flau å snakke om?

Takk til dere som står i kassa og selger meg mat og drikke.
Takk til dere som er imøtekommende når jeg kommer inn i klesbutikken.
Takk til dere som smiler og lager mat til meg på BigBite.
Takk alle sammen for at dere jobber.

Og bare for å nevne, det er ikke alle som er like heldige med å klare å utdanne seg. Dette er selvfølgelig av ulike grunner. For meg tok de psykiske sykdommene mine fra meg det å utdanne meg. Jeg har siden barneskolen mistet mye av basis tingene de andre elevene lærte siden jeg var hos politiet i avhør for overgrepene min onkel utsatte meg for, i tillegg til en annen mann.
Det trenger selvfølgelig ikke være psykiske lidelser eller plager som “tar bort” sjansen til utdanning. Det kan være graviditet, dårlig konsentrasjon, at man ikke passer inn slik skolesystemet funker. Og det skal også nevnes at de med psykiske lidelser også oftest klarer seg gjennom skolen! Noe som er fantastisk og beundringsverdig. Jeg prøvde meg på tilrettelagt skole på videregående i 3 år, det gikk ikke dessverre.

– M.M.M

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg