En av mange episoder

Jeg gikk i 8.klasse. Jeg kom hjem etter å ha vært innlagt på sykehuset, der fikk jeg motgift, etter en overdose. Jeg og min daværende bestevenninne ville feire og ha det litt gøy, til tross for det vonde livet jeg levde, som bestevenninnen min var mye vitne til.
Hele ungdomstrinnet hadde blitt godt informert om hva jeg har opplevd av min onkel og en annen mann, jeg satt på en stol foran klassen med 2 fra barnevernet, som kort fortalte min overgreps historie. Vi hadde planlagt at jeg skulle ha på meg en kort vest slik at alle arrene og de nye kuttene vistes. For å få klassen til å forstå at mobbingen de påførte meg gjorde vondt. Noen trakk det til seg og sa jeg var modig, da jeg var på vei hjem.
Men, hvem var der for meg når jeg skulle prøve å føle på det positive på en Fredagsklubb jeg ellers aldri ville deltatt i.

Fredagsklubben endte dramatisk. Ei jente som gikk i 9.klasse ville ha meg med på en gåtur rundt skolen, alene- uten mine 4 venner. Som advarte meg mot å gå med henne. Jeg ble uansett med, jeg ville ikke vise at jeg var redd. Første runden rundt skolen gikk til at jeg såg ned i bakken mens vi gikk og hun sa ting som ” har du vært på galehus nå da?”, ” du vil bare ha oppmerksomhet du” , ” moren din er ikke glad i deg, du ødelegger familien din ” , ” kan du ikke bare drepe deg selv” “fuck deg!” Jeg hørte bare på, men merket at vennene mine fulgte med når vi var på andre runde rundt skolen. Når vi nesten kom til enden sto den større jenta klar med knyttneven. “skal du slå meg?” nei, sa hun. Men det tok ikke lang tid før jeg låg i bakken.
Jeg bestemte meg for å bli igjen på Fredagsklubben, ville igjen ikke vise at jeg var redd eller “svak”. da kom det flere klassetrinn mot meg og mine 4 måtte stå som en murvegg slik at de ikke skulle skade meg, jeg sto bak “murveggen”. “hore”, “hater deg” , ” din oppmerksomhetssyke unge!”, “jeg skal ta deg, hore!” , “ingen liker deg!” , ” drep deg selv!”

Fredagsklubben var over og jeg ventet til alle var dratt. Jeg og min venninne gikk så til mamma, hvor jeg begynte å le. “mamma, jeg har blitt slått!” Hun trodde meg ikke fordi jeg lo sånn, men hun skjønte til slutt alvoret.
Venninna mi ble med meg hjem slik at mamma kunne skrive ned hele historien for å ta det opp med rektor og politiet. uten hell. Rektor la på telefonen da Besten ringte for å fortelle om saken.
Etter episoden var jeg en uke hjemme fra skolen før jeg prøvde meg igjen. Da lo guttene over blåmerket mitt på øyet, jeg ville bare hjem. Skolen hjalp aldri til, de tok det ikke på alvor uansett hvor mange bevis vi gidde.

Mobberne har fått meg til å prøve å begå selvmord, de har utnyttet meg til det ytterste, de har flere ganger sunket meg til bunn for å så bare gå. De lever jo sine gode liv nå, jeg er igjen innlagt.

Er det noe jeg vil ha stopp på så er det overgrep og mobbing.
Mobberne har aldri sagt unnskyld. Bare en. Jeg er veldig glad for at jeg har fått et unnskyld, det betyr ufattelig mye for en jente som meg.
Jeg er enda redd mobberne, jeg husker alt de gjorde. Dette var bare en kort forklart episode. Flere episoder skal jeg blogge om.

opplever du noe lignende er det viktig at du snakker om det til en voksen du er trygg på, for ingen fortjener å få fortalt at de vil ha deg død, at du ikke er verdt noen ting eller at du er udugelig. “du ødelegger familien din” er vell den som sitter mest igjen hos meg.
-M.M.M

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg