Nedtrapping og EMDR


Det ble ikke min siste gang her på Recoverysenteret. Nå skal jeg prøve igjen. Jeg skal prøve å seponere de medisinene jeg er så avhengig av, Sobril og Vival.
Jeg skal også fortsette på traumebehandlingen EMDR. Så dette blir mildt sagt en svært krevende periode for meg, og det gjelder å holde fast i de tingene som gir meg pusterom i hverdagene.
Jeg starter nedtrapping av medisinene 1.Mai og starter traumebehandling 8.Mai.
Jeg både gleder og gruer meg. Jeg gruer meg til abstinensene jeg vil få og jeg gruer meg til å fortelle åpent og detaljert om traumene jeg har opplevd. Men har en følelse på at det skal gå bra denne gangen.

Når det gjelder seponering av benzodiazepiner jeg går på, må jeg finne strategier som gjør at jeg klarer å både holde ut min nåværende angst og abstinensene som følger med nedtrappingen. Jeg har et lite bilde på hva jeg kan gjøre. Jeg elsker jo å ta ansiktsmasker, shoppe meg noe lite på nettet, rydde og vaske og gjøre andre en tjeneste. Det er ting som får meg til å føle meg bra.
Jeg skulle gjerne hatt et familiemedlem midt oppi dette her, men skjønner at de har sine liv de må fortsette, til motsetning av meg så har de en jobb å forholde seg til, samt barn og andre oppgaver jeg slipper å tenke så mye på. Men skal ærlig si at jeg føler på at jeg skal gjennom noe tungt nå, så om jeg kunne krypt i fanget til mor når ting blir som verst, hadde vært godt. Samtidig ønsker jeg ikke at mamma skal se meg dårlig. Det skal nok gå bra, vi lever heldigvis i 2019, så det finnes både chatting og facetime.

Traumebehandlingen har jeg veldig todelte følelser hos, jeg gruer meg. Men endelig skal jeg få fortelle det jeg bærer på helt alene, noen skal lytte til meg, hjelpe meg til å finne strategier slik at det blir lettere å leve med traumene. Traumene vil aldri forsvinne, men det vil bli bedre med behandling. Og det er det jeg gleder meg til, at det blir bedre. Kanskje jeg slipper dissosiative anfall, angstanfall, mareritt hver natt, kanskje jeg på ordentlig får hvilt meg litt. Kanskje kroppen ikke lengre hele tiden er i beredskap.
Det er veldig mange traumer å ta tak i, noe jeg er spent på hvordan vi skal gjøre når det kommer til det , da det er så veldig mange traumer jeg har opplevd.
Det er normalt å bli psykisk ustabil når man går gjennom en traumebehandling, hvert fall i tillegg til benzo seponering.
Kan likevel ikke ha noen annen innstilling enn at det går bra. Jeg har jo erfarne og omsorgsfulle mennesker rundt meg som er her for å være mine “krykker” i den kommende vanskelige perioden.

Ønsk meg lykke til!

1 kommentar

Siste innlegg