15.09.2018

Akutt psykiatriske døgnposter hiver ut folk som kommer inn frivillig

” Det er til det beste for deg om du legger deg selv inn frivillig” sier legene på legevakta når jeg ikke vil innlegges. 

Men er de egentlig klar over at de psykiatriske institusjonene har mye lavere toleranse for utagering, selvskading og selvmordsforsøk når man kommer inn frivillig? Jeg har hørt miljøarbeidere si til en pasient “du er her frivillig så om du skal lage bråk hiver vi deg ut!”. 

Det er ikke sånn det skal være. Når jeg legger meg inn frivillig er det fordi jeg enten vil unngå tvang slik at jeg har mer kontroll, eller fordi jeg innser at jeg trenger hjelp. Men, det vil IKKE si at jeg klarer å samarbeide, være rolig eller rasjonell til alle tider. Det er så trist at legevaktene for det meste er imøtekommende, man får et inntrykk av at det rette er å legge seg inn. Men, jeg har erfart at det kan av og til gjøre meg verre ( på grunn av behandlingen ). 

Kommer man inn på tvang derimot, da er det som oftest en kamp å komme seg ut. Ved frivillige innleggelser føler jeg at jeg er et problem og at jeg ikke trenger hjelp siden jeg er så “oppegående” at jeg legger meg inn frivillig. Nå om dagen prøver jeg på død og liv å unngå innleggelser. Jeg synes det er synd hvordan psykiatrien er nå om dagen, det er mangel på kompetanse og lite omsorg.  Mennesker i krise trenger omsorg og en skulder å støtte seg på. Akkurat slik som at noen med en brekt fot må ha krykker å støtte seg på for å ikke falle. Siterer støtte seg på for å ikke falle.!

Om jeg er suicidal og går med på en frivillig innleggelse er jeg fortsatt suicidal og trenger hjelp! Jeg hadde ikke vært innlagt til å starte med om alt var greit. 

Så kjære psykiatri, ikke straff oss for å prøve for å så klage over at vi ikke prøver. 

– M.M.M

 

 

 

14.09.2018

BRUKER MANGE TUSEN KRONER PÅ ERNÆRINGSDRIKKER

 

I psykiatrien omtales Anoreksi til å være dødelig i de fleste tilfeller. Det er jo ikke rart når mat og drikke er et nødvendig supplement for kropp og hjerne. 
Når jeg opp til flere ganger har vært innlagt for min anoreksi har ernæringsdrikker eller sondeernæring vært nødvendig. Ernæringsdrikker ble tatt i bruk om jeg ikke fullførte måltidet mitt eller om jeg nektet å spise. 
Sist jeg var innlagt gidde de meg sukkerfrie/kalorifrie drikker og de lot meg sulte som nevnt i et tidligere innlegg. 
Jeg hadde en farlig lav BMI/KMI og etter eget initiativ ba jeg min fastlege om å sende søknad til Helfo om å få ernæringsdrikker på blå resept, han prøvde alt han kunne. 
Men det fikk jeg altså ikke, det var kun for kreftpasienter eller eldre som ikke klarte å få i seg noe – fikk vi beskjed om fra Helfo. Så, hva med denne dødelige sykdommen som også gjør at den som er rammet ikke får i seg noe? Tar de seriøst ikke psykiske lidelser på alvor? Er det den ” ja, men det er jo psykisk så hun kan bare skjerpe seg” holdingen? 
Jeg bruker over 1000 kroner i uken på ernæringsdrikker og jeg blir hver gang spurt om jeg har det på resept… 
Jeg var senest i dag og kjøpte 4 pakker. ” ta vare på kvitteringene” sa hun i tilfelle jeg får kjempet meg fram til å få det innvilget. 
Jeg har dessuten hatt det på resept før og vet om flere som har lik problematikk som meg som har dem på resept. Så, kanskje det er alt ettersom hvem som er på jobb?…. hmm.
 
– M.M.M
 
 

13.09.2018

Gikk opp i vekt UTEN innleggelse!

Jeg synes faktisk at jeg har kommet langt når det gjelder min spiseforstyrrelse.

ja greit… Jeg lever for tiden på ernæringsdrikker. Men hey! Jeg prøver, og det er det viktigste. Dessuten er det ikke bare spiseforstyrrelsen som gjør at jeg ikke klarer å spise fast føde, mye annet har innspill også. Som søvn. OG jeg er nå normalvektig!! (høyre side av bildet)

Jeg har slitt med anoreksi siden jeg var 13 år, men ble ikke hørt før for et halvt år siden. Til og med etter flere episoder med sonde og tvangsinnleggelser fordi jeg var så undervektig og underernært bagatelliserte psykiatrien det. Jeg ville bare bli sett fordi jeg innerst inne visste at jeg hadde og har et problem med mat. Dermed gikk det nesten galt for noen måneder siden. Pulsen min ble lavere og lavere, blodprøvene dårlige, jeg hadde brystsmerter men klarte ikke stoppe. Jeg ble innlagt på psykiatrisk, men skrev meg ut dagen etter fordi de ikke ville tilby meg hjelp for spiseforstyrrelsen og de lot meg sulte. Da var jeg på mitt tynneste og hadde ikke spist eller drukket på  2 døgn.

” Jeg trodde aldri jeg skulle nå min laveste vekt på ungdomspsykiatrisk” siterte jeg på bildet over. 

” Mat deg selv!!” sa de på voksenpsykiatrisk. Lite visste jeg om reernæringssyndrom. Så tusen takk til dem for ekstreme magesmerter av at jeg matet meg selv gjennom sonden, for fort og for mye. 

Jeg skal jobbe med alt jeg har for å holde en normal vekt, jeg skal ikke veie meg med mindre det er stor grunn til det (medisinsk). Jeg vurderer faktisk å hive vektene mine. Jeg og vi trenger dem ikke! Tallet på vekta skal ikke ha noe å si, det burde hvert fall ikke det. Jeg prøver å jobbe med meg selv og akseptere kroppen min, men visst f…. vil jeg veie meg og visst f…. kommer også spiseforstyrrelsen snikende. Men da må jeg gi meg selv en peptalk. Er det verdt å høre på spiseforstyrrelsen? Nei.

I en spiseforstyrra verden er det ikke fred å få, det er også viktig å huske på at man ikke trenger å være enten under eller overvektig for å ha en spiseforstyrrelse! Og man burde bli tatt seriøst av systemet med en gang når man enten oppsøker lege, psykolog, helsesøster, mor eller bestemor og forteller at man føler man har et problem med mat. En spiseforstyrrelse må ta’s fort tak i. 

Det burde ikke gå flere år slik som med meg. Jeg klarte heldigvis å gå opp i vekt hjemme da psykiatrien var lite hjelpsomme. De første bitene var vanskeligst, de første måltidene! Men så gikk det gradvis bedre. 

Jeg vet også at mange “ønsker” seg en spiseforstyrrelse, så rart som det er, så mener jeg at man da allerede er på vei til å få en. Og det vil man ikke- det kan jeg garantere. 

Kan skrive mer om spiseforstyrrelsen min og den manglende og dårlige behandlingen jeg har fått i et senere innlegg! 

– M.M.M

 

 

 

11.09.2018

EGENOMSORG!

Er man frisk. Eller syk, enten fysisk eller psykisk så er det veldig viktig at man setter av tid til seg selv, prøve å slappe av. 

Man kan både føle at man ikke fortjener omsorg, , at man ikke klarer eller bare ikke orker fordi hvorfor? ja… hvorfor? Fordi DU fortjener å ta vare på deg selv, JEG fortjener å ta vare på meg selv, noe jeg ikke egentlig er så flink til, jeg har skadet min egen kropp i mange år nå. Men man kan prøve å tenke på kropp og sjel som to forskjellige ting selv om de på veldig mange måter henger sammen. Tenk at sjelen, er deg og det du sliter med, dine tanker og følelser. Så har du kroppen din, ansiktet ditt og håret ditt som er maskinen din, som hjelper deg til å komme deg til steder, som hjelper deg å kommunisere og hjelper deg med å kunne gjøre ting du setter pris på. Om du ikke skjønner poenget mitt skal jeg si det kort og direkte: ikke straff maskinen din som kun er på DITT lag, som alltid vil være der for deg, ta vare på den. Sånn som jeg har gjort i dag. Farget hår og tatt ansiktsmaske. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Venstre: før        Høyre: NÅ! 

 

Ta vare på deg selv, og om du ikke ser grunn til det så gir jeg deg en grunn nå : Som øverst nevnt…Fordi DU fortjener det!. – M.M.M

11.09.2018

” Du kommer til å dø snart ” – Spesialist

 

Etter et halvt år innlagt på akuttpsykiatrisk, ble jeg flyttet til Spesialpost 3, langt hjemmenfra. Denne plassen skulle være greia for meg og jeg var veldig positiv til plassen, første møte med behandler og de ansatte. 

Brått snudde det med at jeg fikk beskjed av min tildelte behandler om at visst jeg ikke får skikk på følelsene mine så kommer jeg til å dø i nærmeste framtid. Og at flesteparten med en av de 5 diagnosene jeg har “dør som regel av selvmord i 30 års alderen fordi de blir gitt opp av systemet”.

Jeg hadde skadet meg og ble sydd, jeg kom til samtale som vanlig og fortalte om tunge tanker og at jeg hadde konstante tanker om å ta mitt liv. ” Jeg velger å tro at du ikke vil dø, men visst jeg er så uheldig å ta feil så er det ditt valg!”. Det var ikke særlig hjelpsomt eller motiverende. Kort tid etter tok jeg en overdose og havnet på sykehus med motgift i 22 timer. Når jeg skulle tilbake gidde spesialpost 3 beskjed om at jeg skulle ta taxi tilbake- alene. Sykepleieren på sykehuset fikk hakeslepp og anså ikke det som forsvarlig og ordnet ambulanse hvor jeg hadde panikk fordi jeg ble kjørt til en plass de ikke behandlet meg bra.  

Jeg tørr å påstå at det eneste som er bra med den plassen etter min erfaring er noen av nattevaktene- de som turte å vise omsorg. 

De hadde ingen rutine på medisinering og jeg fikk ofte medisinene mine opp til 2 timer for sent. ” jeg såg tv”, ” kan ikke nå, spiller kort”.

Jeg ble også tvunget til å høre på en epikrise jeg ikke ville høre fordi den rippet opp i ting jeg hadde klart å glemme. ” i en alder av 11 prøvde hun å drukne seg selv” Jeg sprang ut, ville ikke høre mer. Men, fikk beskjed om å sette meg ned å lytte til de var ferdige. Jeg måtte ha en 2 timers pause og medisiner før jeg klarte å høre resten som heldigvis er fortrengt i mitt minne. 

og nei, jeg skal ikke dø i nærmeste framtid, der tar du feil “spesialist”……!

– M.M.M

10.09.2018

” LOVLIG PILLENARKOMAN”

Jeg er dessverre det folk anser som en “lovlig pillenarkoman”. Det er noe jeg ikke er stolt av, selv om det ikke er min feil. 

Det startet allerede når jeg var 13 år, jeg fikk min første medisin- antipsykotika. Siden har jeg vært et eksperiment og mistet tellingen over hva jeg har gått på og hvor mye. Det eneste jeg vet, er at jeg de siste årene har gått på doser til en hest, doser som burde slått meg ut, men som ikke gjør det fordi toleransen min for medisiner har blitt så ekstremt høy. 

Nå er jeg sterkt avhengig av medisiner som tollen ville tatt som narkotika men som jeg må ha for å kunne fungere og som jeg får på blå resept. Jeg har ingen andre å skylde på enn de psykiatriske institusjonene jeg har vært innlagt på. Likevel skylder jeg ofte på meg selv. Min fastlege har heller INGEN skyld i dette og det står stor respekt av hvor mye han prøver å hjelpe meg, om du ser dette fastlege- tusen takk. 

 

  • Hva om jeg klarte å holde meg rolig?
  • Hva om jeg ikke lot meg påvirke av det jeg har opplevd?
  • Hva om jeg ikke hadde vært så svak?

Dette er tanker som dukker opp. 

Det er vanskelig når man har gått så lenge på medisiner og den eneste løsningen for å få samme effekt er å øke dosen eller få en sterkere medisin… som også etterhvert må økes. Benzopreparater er vell mitt største problem. Jeg lurer på om det er sykdommene som gjør meg dårlig eller om jeg har abstinenser og bivirkninger som forsterker det ene og det andre. Det er det jo bare en måte å finne ut av- avrusning. Noe som er svært vanskelig når medisiner har vært en løsning i så mange år og man ikke er sikker på om det er det eller sykdommene som er roten til problemene i hverdagen. 

Jeg tar så mye som 14-15 piller i døgnet og er frustrert og sint over hva jeg må gå gjennom når jeg skal på avrusning for dette. 

– MMM

09.09.2018

Er du klar?

Er du klar for et innblikk i et komplekst sykdomsbilde, både negativt og positivt? 

Er du klar for å se den harde realiteten for mange? 

Er du klar for å se hvordan pasienter ( slik som meg ) blir behandlet i HelseNorge, spesifikt i psykiatrien? 

Er du klar for å få et inntrykk i hvor mye en diagnose har å si for hvordan man blir behandlet i psykiatrien? Og samfunnet..? 

Men mest av alt, tørr du å være med på fortellingen av min historie? 

Om du er, er du hjertelig velkommen! 

Denne bloggen er ment til å være alvorlig men med ofte glimt av positivitet og hjelpemidler til den som måtte trenge det. 

– MMM

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top