En uke hjemme i ny leiligheten!

Hei!

Da har jeg vært en helt uke hjemme i ny leiligheten min. Jeg har kommet i det jeg synes er en fin rutine. Jeg står opp i 9 tiden, spiser og sykler til trening. Treningen gir meg mye energi og en ny boost for hver økt jeg fullfører. Etter jeg har trent stikker jeg på storsenteret og glaner litt på mamma som jobber, pluss ordner litt småting. Alt er ikke klart i leiligheten, men snart er alt på plass.

Jeg har to soverom i leiligheten, men det ene har jeg valgt skal bli et kontor, da jeg har tenkt til å bli Youtuber samtidig som jeg holder på med blogg og diverse.

Det kan bli litt kjedelig til tider, jeg som har vært omringet av folk døgnet rundt. Det er både godt og uvant å nå være helt alene. Bortsett fra når jeg er sammen med mamma og søsknene mine.

 

Jeg har fått time på poliklinikken 5.August.

Og skal førstkommende Fredag sette min andre injeksjon med Xolair, som er mot kronisk elveblest. Jeg har ikke merket noen virkning enda. Men, skal gi det litt tid. Har fortsatt ikke funnet ut hva jeg reagerer mot.

Jeg har også kontakt med Rus og Psykisk helse i kommunen. Så jeg kommer til å ha et godt team rundt meg.

Nå som jeg er hjemme blir det lettere å lage konkurranser og GiweAway’s! Så gled dere.

vi snakkes!

-M.M.M

Nei. jeg er IKKE gravid!

God morgen lesere!

Vi vet jo alle at det finnes folk der ute som liker å finne opp ting om andre, noe som kalles et falskt rykte.

Det er litt morsomt, men noen har bestukket lillesøstra mi. Hun skal nå få 100 kroner siden hun spurte meg om jeg har hatt sex, og om jeg er gravid. Denne personen har da kjedet seg så mye at han eller hun vil kaste bort 100 kroner på å spre et rykte.

Om ryktesprederen leser dette – hold deg unna familien min. Takk.

Et barn har ingenting med mitt sexliv å gjøre.

 

Det som er så lite gjennomtenkt med dette ryktet, som er ganske humoristisk. Det er jo at jeg har vært innlagt og under oppsyn døgnet rundt. Jeg hadde ikke klart å hatt sex for alt i verden. Og for å ikke snakke om P-sprøyta jeg går på.

Hehe. Så nei, jeg er ikke gravid. Har ikke tenkt til å bli gravid og vil ikke bli gravid.

Rart det der… må være morsomt å prøve å ødelegge for andre.

Flott at det er ganske komisk når det er så lite gjennomtenkt.

Vi får le av det!

Snakkes!

-M.M.M

 

På vei hjem, for godt!

God morgen!

Da har jeg endelig funnet plassen min på toget, og er på vei hjem. Det er en lang reisevei, og jeg kommer nok til å få litt angst innimellom, det har jeg allerede kjent på. Men vet du hva? det er så verdt det!

 

Tenk at nå skal jeg få irritere småsøsknene mine hver dag ( og litt mamma ). Jeg får muligheten til å se familien min som jeg er så glad i ,hver eneste dag. Og jeg slipper å tenke på at jeg skal tilbake til Recoverysenteret når jeg koser meg og trives så godt i den nye leiligheten min. Det er jo dette jeg har ventet på!.

Det blir på langt nær en rolig start hjemme, da jeg allerede i morgen har tusen ting på timeplanen. Jeg skal møte den nye fastlegen min for første gang, jeg må få tak i fryser og andre ting til leiligheten, jeg må kjøpe inn mat og jeg skal som sagt irritere søsknene mine… neida.

Ellers har jeg fått veldig mye hat på en app som heter TikTok. Jeg hadde glemt hvor ondskapsfulle noen mennesker kan være. Jeg har fått beskjed om å ta mitt eget liv, noen kommenterer at jeg har “Downs”, at Tourettes’en min er “FAKE FAKE FAKE”, at jeg faker tics fordi jeg vil ha oppmerksomhet osv.

I går hadde jeg time hos behandleren min på Recoverysenteret, jeg gråt og fortalte hva folk kommenterte. Han sa til meg at det ikke går an å fake tics i flere år, at det hadde vært for slitsomt for et menneske å “fake” de ticsene jeg har lengre enn 20 minutter. Og det er sant. Jeg tviler slettes ikke på at jeg har Tourettes, det vet alle som kjenner meg, det vet følgerne mine og det vet familien min… og vennene mine. Det var godt at behandler viste forståelse, det fikk meg til å drite litt i de som sier det er fake.

Hat kommentarer har jeg forventet lenge, men jeg var ikke forberedt akkurat nå. Jeg er klar over at jeg som offentlig person må tåle hat. Og noen sier at den som sprer hat har det verre enn det jeg har- der må jeg si meg uenig.

Min opplevelse av de som sprer hat er at de enten er sjalue eller at de skal tøffe seg. Klart, det er en del der ute som mobber fordi dem har det vondt med seg selv. Men det gjelder ikke alle. Det vil bare være å gi personer som nettmobber en unnskylding og godkjenning til å gjøre det vedkommende gjør.

 

Uansett! Vi snakkes snart. Har unnet med komfortplass siden jeg skal reise i ca 10 timer.

-M.M.M

 

 

TikTok

Jeg lastet ned den populære appen “TikTok i hovedsak for å se hva min søster la ut.

En dag prøvde jeg selv å lage en så kalt “lip sync” video. Etter det synes jeg det var stas å lage videoer på TikTok. Jeg bestemte meg for å prøve å skjule ticsene mine, da jeg var redd for å bli dømt. Helt til i går, jeg orket ikke bruke 1 time på å lage en video hvor det ser ut til at jeg er fri for tics ( Jeg er ikke fri fra tics i videoene mine, men har måter å skjule dem på ) Så jeg la ut en video hvor jeg hadde et sterkt Tourettes anfall. Det fikk mange flere seere enn forventet, og ble så lagt ned av TikTok. Jeg la så ut en ny video, som også ble lagt ned. Etter at noen kommenterte at jeg var gal, var jeg urolig og litt trist. Jeg la meg etter en stund til å sove. For å så våkne til at ene videoen min har gått “viral”, med nå over 20 000 visninger. Det hadde jeg aldri trodd skulle skje.

Det som facinerer meg er hvor mange som sprer hat for ingenting, og det er mange som har lett for å tro at jeg later som jeg har Tourettes. Fy f… for en god skuespiller jeg skulle vært for å fake de ticsene jeg har!

Jeg er også kjempe glad for hvor mange flere støttende personer det finnes og som har kommentert på videoene mine enn antall hatere.

Jeg håper jeg kan bruke TikTok til å spre budskapene mine videre, slik som her.

Og at jeg kan være en inspirasjon for alle de unge følgerne jeg har fått.

-M.M.M

 

planlegger hjemreise!

 

 

 

De siste 7-8 årene har jeg vært mer på institusjoner enn hjemme.

Her på Recoverysenteret skulle jeg kun være her i 4 måneder. Nå har jeg snart vært her i 8. Jeg er mildt sagt lei av livet som innlagt. Jeg har feiret mange bursdager og helligdager på psykiatriske sykehus, blant annet 18 års og 19 års dagen min. Jeg har dermed tenkt å feire 20 års dagen min ( i November ) hjemme . Man blir ikke friskere av å være for lenge på institusjon. Tilfriskningen kan faktisk stoppe opp, og/eller man kan bli sykere og mindre selvstendig. Det er ikke jeg interessert i!

 

Jeg drar hjem neste uke, jeg skriver meg nok ikke ut, men det er ønskelig fra min side at det blir en utskrivelsespermisjon. Jeg er jo også her frivillig- dermed er det jeg som bestemmer om jeg skal være her eller ikke, jeg kan reise når jeg vil. Jeg venter til neste uke med å dra hjem fordi jeg har noen gjøremål her denne uken jeg må bli ferdig med.

 

Traumebehandlingen EMDR har vi stoppet med fordi jeg ble veldig dårlig av behandlingen, og måtte dopes ned for å klare meg. Vi har også stoppet nedtrappingen av Benzodiazepiner grunnet abstinenser.

Jeg er lei av all friheten jeg mister av å være på en institusjon. Selv om jeg er syk er jeg også svært selvstendig. Jeg holder leiligheten min ryddig, jeg kan å lage mat, jeg trener og møter opp til avtaler.

 

Jeg ser nå ikke grunnen til å ha et rom i en lang gang hvor jeg kun tenker på livet der ute. Nå hopper jeg i det. Jeg gleder meg. Må bare komme meg gjennom togturen,  Det klarer jeg nok fint – ” Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves “

 

Behandleren min på Recoverysentert ringer rundt slik at jeg har et system hjemme som passer på meg. Tror allerede det er ringt til fastlege, DPS og Utetjenesten.

Har en følelse på at dette blir bra! Og jeg klarer ikke vente på å få se mamma og mine to småsøsken!

 

 

 

selvmordsrisiko og helsevesenet

Hei igjen!

Et tema som berører meg veldig er selvmordrisikoen hos mennesker, og hvordan de blir behandlet av helsevesenet. Tallet på selvmord i Norge er økende, men i andre land går tallet heller nedover. Hvorfor er det økende i Norge? Kan Norge lære av de landende som får tallet til å gå ned av antall mennesker som begår selvmord?

 

Man sier ofte ” ring en gang for ofte enn en gang for lite”

Noe jeg også synes skal gjelde om noen er så tillitsfull til helsevesenet at de forteller om sine indre tanker, om selvmordstanker, eller til og med en selvmordsplan. Men ofte blir de avvist. Ikke hørt. Istedenfor at helsevesenet  tar tak og hjelper personen, lytter, finner ut sammen med den suicidale hva som er rett for h*n. Om det så er en innleggelse, eller en innleggelse med fastvakt.

 

Hvorfor har mange IKKE den innstillingen at heller en “unødvendig” (men egentlig nødvendig) hjelp for mye enn en for lite. En gang for lite kan jo resultere i at det går galt! så hvorfor?

Hvorfor skal noen i helsesystemet dra det så langt at de suicidale mister tilliten til dem som lover å hjelpe og være tilstede i krise, slik at pasienten føler seg presset til å vise alvoret- og dermed prøver på selvmord- som i verste fall ender med at personen lykkes.

Får helsesystemet som ikke tok den døde på alvor dårlig samvittighet? Eller er det bare ” En del av jobben “?

ALLE tegn på at en person tenker på å ta sitt eget liv bør alltid taes på alvor- uansett! Ikke vent til det skjer en handling, det er jo det som skal unngås. Og det er nok det Norge må bli flinkere til.

Jeg har selv opplevd alt for mange ganger å ikke bli tatt på alvor, som har ført til alvorlige handlinger, og flere innleggelser på tvang som jeg kunne sluppet unna om noen var der, lyttet og hjalp meg med å finne en løsning fra alt det mørke.

 

Jeg skal ikke dra alle under en kam, det er mange i helsevesenet som tar alle mennesker på alvor, dessverre blir ofte de som bryr seg styrt av “høyere” makter, og de blir da dermed maktesløse til å hjelpe.

Gjerne filosofer med meg, og tenk på hva helsevesenet kan gjøre for en person som er suicidal.

-M.M.M

 

Savnet dere!

Hei!

Nå er det lenge siden jeg har skrevet et blogginnlegg. Så det var vell på tide nå.

Jeg har savnet å blogge, men har også hatt godt av en liten pause. Nå er jeg tilbake og klar til å fortsette å dele av mitt.

 

 

 

Resultat av øyedråper hos øyelege

Siden sist har jeg gjort en del, jeg har vært hos øyelege siden jeg fortsatt sliter veldig med tørre øyne og dårlig syn, til tross for øyedråper. Øyelegen sa det gikk an å sette inn noen tåreplugger i tårekanalen min, slik at væsken ikke forsvinner så fort fra øynene mine som de gjør nå. Ticsene mine i øynene som at jeg blinker mye og kniper øynene igjen gjør at det jeg drypper på øynene mine bare presses ut igjen, da vil tårepluggene hjelpe med å holde væsken i øyet.

Jeg fikk også nye øyedråper som er vanskeligere å knipe ut, og en kur jeg skal bruke i 20 dager.

Jeg har også gått til og går enda til en Homeopat som utfører akupunktur og gir naturmedisin. Jeg prøver det for elveblesten ingen leger eller hudleger finner ut av. Homeopaten er svært snill og jeg håper han finner noe som funker snart, da elveblesten ikke gir seg.

Jeg har nå to behandlingstimer i uken hos psykiater som utfører EMDR. Hver Onsdag og Fredag skal jeg til han. Jeg blir svært sliten av EMDR timene, men jeg tror det er verdt det til slutt. Jeg har også begynt å trene igjen, selv om jeg har blogget om at jeg ikke skulle gjøre det. Istedenfor fokus på kropp, som fitness har, så har jeg endret til at jeg skal fokusere på hvor tungt jeg løfter og etterhvert bli en styrkeløfter. Det handler ikke om kropp i det hele tatt, og det er en veldig god ting  å kjenne på – og gøy å prøve noe nytt.

 

Jeg kommer til å blogge hvert fall en gang i uken framover, og etterhvert øke til to ganger i uken.

Gleder meg til å ha dere med på reisen!

 

-M.M.M

EMDR – den vanskelige hjelpen

Jeg sitter i en stol med behandleren min ved siden av meg. Jeg får et headsett og to brikker å holde i. Headsettet gir svake prikkelyder i det ene øret, så i det andre. Brikkene jeg holder i lyser hver for seg og vibrerer. De skal stimulere meg til å klare meg bedre, holde fokus, ikke falle bort, tenke mer rasjonelt.

Behandler ber meg tenke på spesielle ting i hendelsen jeg har fortalt om, og han ber meg ta et godt åndedrag mellom hvert stopp.

Neste gang er det en ny hendelse som skal gåes gjennom, og jeg vet akkurat hvilken hendelse jeg trenger å gå gjennom nå.

 

Jeg har vært borti mange traumebehandlinger tidligere, og ingen av dem har vært til så stor hjelp. Det jeg merker med EMDR behandlingen er at den går så mye dypere enn de andre traumebehandlingene jeg har vært gjennom. I timene med EMDR sitter jeg og svetter og skjelver av vonde følelser. Jeg må til og med av og til spørre meg selv om jeg klarer dette her, men selvfølgelig må jeg det.

Jeg er veldig glad for at jeg har den behandleren jeg har, han er en god mann som allerede har vært til stor hjelp for meg. Han har lært meg mye. Og jeg vet jeg kan stole på han. Noe som er en god ting å føle på  hos en behandler!

 

Til nå er det dette jeg kan skrive om EMDR. Men kan selvfølgelig skrive et innlegg til når jeg har kommet mer inn i det.

Jeg håper jeg klarer hele prosessen, men av og til blir jeg usikker når jeg føler på hvor vanskelig det er når jeg står i det.

 

 

 

  • M.M.M

 

 

Hva er jeg uten trening?

Det er vanskelig for meg å se for meg et liv helt uten trening. Selv om jeg har kommet fram til at trening ikke er så bra for meg, da den er så tvangspreget. Jeg har vinglet mellom fitness og anoreksi i mange år nå, denne gangen klarte kroppen så vidt å henge med, og jeg var nær å forsvinne.

Jeg liker å bake og lage mat, og tenker å starte en liten hobby med det når jeg kommer hjem. Men så tenker hodet mitt !!!!TRENING!!!!

Jeg tror jeg må lære meg å bli glad i meg selv. Jeg er bra nok, jeg er fin nok, selv om jeg ikke har svære muskler eller er sykelig undervektig

Jeg har sagt til meg selv at jeg kan spille litt fotball når jeg har lyst, det var jo hele livet mitt ( fotball ) før jeg ble sendt på barnevernsinstitusjon. Jeg mistet plassen min på kretslaget i Molde. Og mistet dermed meg selv og begynte med fitness som erstatning for fotballen. Fotball er ikke tvangspreget for meg, det er gøy. Men tenker også i andre baner… Kanskje jeg skal bli powerlifter? syklist? danser? Så kommer jeg på at det er den tvangsprega siden som kommer fram.

Jeg vil kjenne på hvordan det er å være glad i seg selv, ha selvtillit og god selvfølelse. For det mangler hos meg, selv om det kanskje ikke virker sånn.

Jeg er nå veldig klar for et nytt liv, jeg skal gi jernet og bli ferdig her på recoverysenteret for å så komme meg hjem og leve livet slik jeg er ment å gjøre. Jeg har en familie som venter på meg.

Jeg har så smått begynt å spise fast føde istedenfor å få sondemat, jeg er på god vei.

Jeg er nødt til å finne meg selv igjen. Hva liker jeg? Jo jeg har min “egen” klesstil, men har i det siste ikke brydd meg så mye om hva jeg har hatt på meg da jeg har vært så utenfor. Jeg liker å danse, bake, og spille fotball. Jeg liker å jobbe med mennesker. Jeg liker å gi omsorg og spre glede og humor. Og jeg liker reptiler.

Ja, jeg er på vei til å finne meg selv igjen.

 

 

Håper dere har det fint, og husk… Du ER BRA NOK.

 

-M.M.M

 

Tvang i psykiatrien

Når er det ok å bruke tvang som legging i belteseng, dramatisk holding og en sprøyte i rumpa uten ens vilje?

Noen sier “aldri”, andre sier “når pasienten er til fare for seg selv eller andre”

Det gikk 5 minutter.

Sistenevnte er per dags dato regelen for om slik tvangsbruk kan brukes. Men har de tenkt på traumatiseringen dette fører med? spesielt om pasienten husker alt som har skjedd under tvangsepisoden?

Og tror du tvangsbruk noen gang blir brukt fordi personalet ikke orker eller er lei en pasients’s “utagering”? sånn at det bare er lettere å dope ned pasienten eller legge dem i belter. Svaret er ja.

Jeg har selv opplevd å bli lagt i transportbelter, belteseng, jeg har blitt holdt av mannfolk som satt seg over meg, jeg har blitt holdt nede av 6 personer i sengen mens en overlege dro  av meg buksa og satte en sprøyte. Hvor mange ganger har dette har skjedd? Lurer du sikkert på… Jeg har mistet tellingen.  Men, merket fort at personalet fikk en vane med å bruke tvang. Så fort jeg fikk angst, så fort jeg dissosierte, så fort jeg ikke var meg selv. Da var tvangsbruk løsningen. Den dag i dag er jeg traumatisert av dette.

Jeg vet at det brukes for mye tvang på akutt psykiatriske avdelinger. Jeg er ikke enig i unødvendig bruk av tvang. Om det er en reell fare for at en pasient holder på å ta livet eller skade noen skikkelig, eller seg selv og at det er 100% sikkert – kan jeg muligens gå med på det. Men minst mulig dramatisk.

Jeg merker også godt holdningen noen av de på ungdoms psykiatrien hadde der jeg lå i belter. De følte meg makt fulle og såg veldig ned på meg. Det var ingen god følelse der jeg lå uten muligheter for å bevege meg. Ikke tok de bort beltene fra sengen min heller. De måtte jeg sove på.

Om det brukes for mye tvang? JA. Er det forskjell på stedene? JA. Kontrollkommisjonen må dessverre gjøre en bedre jobb, og vi må skrike høyest av de alle.