29.Juni!

Etter snart 2 hele år, etter flere hundre samtaler med psykiater, og mange, mange måneder med samme personal. Så skal jeg hjem.

29.Juni skal jeg hjem.

Til min egen leilighet, i nærheten av min familie og på mitt sted som jeg kaller hjem.

Ikke på institusjon, ikke i en kommunal bolig, ingenting sånt. Men MIN leilighet.

Det er så stort for meg det, det er så stort. Og så godt å tenke på at jeg endelig skal hjem. Hjem og klemme mamma, og henge med søsknene mine.

Jeg har tenkt litt på om disse to årene har vært bortkasta, men har de det? Det sies av behandler at jeg har blitt verre og ikke bedre. Men alt kan ikke være forgjeves? Jeg må da ha lært noe, etter så lang tid uten familie og sånt? Vet ikke helt hva jeg skal tenke.

Men for meg er det slik at når jeg har store ting i vente, så får jeg mye og regelmessig angst. Til dette får jeg medisiner, men jeg har ikke utnyttet den dosen jeg egentlig har blitt satt på. Altså 400 mg Seroquel på en gang to ganger daglig. Jeg brukte det i dag, og det hjalp. Jeg sovna og har mindre angst. Da ble det og blir det forhåpentligvis ikke som i går, da jeg fikk et kraftig angstanfall.

I påvente av hjemreise, venter jeg også på telefon fra Ullevål sykehus, som skal operere øyet mitt. Jeg går for tiden med «øyelapp»

 

Det er rart å si hade til personalet, men det er godt for meg og endelig være ferdig her. Enda et ferdig kapittel.

 

 

 

Zeldox

Lenge siden sist, følgere!

Jeg har hatt det, og har det veldig vanskelig. Jeg faller ut og inn av en psykose, noe som jeg håper er over nå etter oppstart av ny medisin, Zeldox. Zeldox får jeg hver morgen og det er en antipsykotisk medisin. Jeg hadde ikke hørt om medisinen før behandler nevnte den. Jeg ville ikke begynne med Zyprexa eller Risperdal( som også var nevnt ) da jeg fikk masse bivirkninger.

Jeg håper virkelig den nye medisinen funker. For nå orker jeg ikke mer psykose.

På grunn av psykosen min, har jeg også vært redd for å ta sovemedisinen min Apodorm, men i går klarte jeg det.

Jeg vil ikke gå så mye inn i psykosen min nå, da det er vanskelig å skrive om.

Ellers har jeg fått enda dårlige øyner, og vært hos øyelege og etter det må jeg på ny optiker time for  synet har forverret  seg. Så jeg ser bare på et øye så og si. OG da blir det andre øyet slitent så ser jeg blurry hele tiden, eller nesten ingenting.

Beklager lite posting, det skal  bli bedre framover!

-MMM

 

Hodet til en anorektiker

tynn nok?
det finnes ikke.
HODET TIL EN ANOREKTIKER

»Milena, nå har du ikke spist på mange døgn. Ta deg en næringsdrikk»

– men næringsdrikken er 300 kalorier! Jeg kan ikke drikke den. Da legger jeg på meg. Og jeg er feit nok fra før. Gå vekk!
Hodet til en anorektiker…

Leve på blåbær og lettbrus. Trene og få dårlig hjerte, pusteproblemer og beinskjørhet. Men, tynn. Jeg må bli tynn. Ingenting av fysiske problemer kan stoppe meg. Svimer jeg av, reiser jeg meg opp igjen. Ingen unnskyldinger!
hodet til en anorektiker.
verden går under om jeg spiser. Alt vil gå til helvete, og jeg vil miste kontroll.
jeg må lyve «ja jeg har spist!» , «jeg føler meg bra», «det går bra» , «vil ikke veies!», « vil ikke ta blodprøver! Føler meg helt fin. Det er ikke nødvendig.»

hjelp?
nei! Jeg trenger ikke hjelp. Ingenting feiler meg.

«men Milena, du kan dø. Hjertet ditt kan stoppe når som helst»

– nei! Det gjør det ikke…. og jeg fortsetter

når skal det ta stopp?

 

.

Ikke si dette!

Dere lurer sikkert fælt på hvilket innlegg dette er. Men, jeg fikk plutselig en ide om å skrive hvordan man burde snakke til en person som har det vanskelig, eller mer spesifikt- hvordan stille spørsmål for å få mest svar. Og mest ærlige svar.

IKKE SI

“Har du det bra?” Dette er et spørsmål som inviterer til at man sier “ja, duda?” og man svarer selv ” jo, har det bra jeg”. Kjenner du deg igjen?

Si heller:

” Hvordan har du det?” Det er et mer undrende spørsmål, hvor det er vanskeligere å svare enkelt “ja”. Man må komme med en setning. Som ” joda, sliter litt med familien, men ellers greit”  Eller noe i den duren.

IKKE SI 

“Men det er vell ikke slik at du er suicidal?” Dette er igjen et spørsmål som tvinger personen til å svare “nei”. I svært få tilfeller svarer personen “ja” på et slikt stilt spørsmål.

Si heller:

“Er du suicidal?” En person som er suicidal, trenger et direkte spørsmål. Hvor det er vanskelig å lyve. Derfor er det viktig å være litt bestemt men omsorgsfull, og som sagt, spørre direkte.

 

IKKE SI 

«Du har spist, sant?» 

Dette er igjen et spørsmål som inviterer personen til å lyve, å si «ja, spiste i sta»

si heller

«har du spist?»

det er et mye mer direkte spørsmål. Og vanskeligere å lyve på.

 

IKKE SI 

«du har vell ikke skadet deg i det siste?» 

igjen, invitasjon til lyving!

skjønner du greia? Det er hvordan man formulerer spørsmålene  som er viktig. For å få mest mulig riktig informasjon.

 


 

Dissosiative krampeanfall

Hei!

Det er mange som har etterspurt innlegg om dissosiasjon. Så da tenkte jeg å fortelle om mine  dissosiative krampeanfall og anfall generelt. Husk at alle som dissosierer, dissosierer forskjellig. Noen har mye kramper, noen faller bort, noen bytter personligheter. Jeg gjør alle sammen, og har noe som heter Dissosiativ identitetsforstyrrelse, samt blandet dissosiativ lidelse.

Når jeg får krampeanfall, kan jeg kjenne en vond klump i magen. Men det kan også komme ut av det blå. Jeg kan falle uten forvarsel. Som om jeg besvimer, bare at kroppen er helt stiv, og i kramper.

Varigheten på krampene er forskjellig fra gang til gang, også alvorlighetsgraden. Varer det over 7 minutter sammenhengende skal det ringes til 113, om man ikke får kontakt med meg. Da kan det være tegn på for eksempel Epilelpsi. Jeg har vært testet for Epilepsi tidligere, og har fått bekreftet at jeg ikke har det. Noe som er veldig bra! Uansett om jeg er testet negativt på epilepsi, skal det ringes til 113 om varigheten på krampene er for lange.

Dissosiative starter gjerne med at man blir fjern, til at man detter bort og “svimer av” og ligger meg kramper. Når man våkner kan det føles ut som man er lam i beina, eller man kan ha låste bein etter krampene, som trenger hjelp til å låse seg opp igjen, av en profesjonell. Det er også vanlig å være fjern når man er ferdig med krampene og har våknet til igjen. Noen snakker også under anfallene, og etterpå. Noe personen ikke klarer å huske i etterkant av anfallet.

Anfallene er ikke farlige, det kan virke som personen med krampeanfallet sliter med å puste- men personen vil før eller siden trekke pusten uansett! Det som er farlig er visst anfallet kommer i en trapp eller i andre farlige situasjoner.

Ved anfall er det viktig at personene rundt ikke blir redd, men trygger den som har anfall. Slike anfall er egentlig en forsvarsmekanisme etter brutale traumer. Så personen med anfallet trenger trygging. Men, pass på å ikke ta på personen for mye, da det kan trigge. !MEN LEGG PERSONEN ALLTID I STABILT SIDELEIE!

 

 

Er du usikker på om noen har et dissosiativt anfall eller et epileptisk anfall, ring 113.

  • -M.M.M

Søvn

Det er mange som glemmer viktigheten av søvn.

Det er også mange som sover for mye eller for lite, ELLER som har søvnlidelser.

Det skal ikke være lett det her med søvn. For å sovne må man ha en viss ro i kropp og sinn, det er det ikke alle som har. Så har vi mareritt og dårlige drømmer. Som nevnt har også noen søvnlidelser. Noen har faktisk en sykdom som gjør at de enten sover for mye, eller for lite. Insomnia for eksempel. De har vanskeligheter med innsovning eller med å sove i det hele tatt. Deprimerte kan også sove for lite, men og alt for mye. Sover man for mye, blir man sliten og trøtt, dette gjelder også ved for lite søvn.

 

Jeg har selv en regel på at om jeg ikke sover minimum 6 timer på en natt- så får jeg ikke trene. Det er en regel jeg har. For har jeg ikke fått de 6 timene med søvn, så har kroppen min heller ikke noe utbytte av trening!

VISSTE DU?

Når vi sover, så jobber hjernen med å gå gjennom og prossesere hele dagen. 

TIPS TIL GOD SØVNHYGIENE:

  • Legg deg til samme tid hver dag
  • Se en film, les en bok. Eller gjør noe annet søvndyssende.
  • Om du tar medisiner, ta de til samme tid hver dag.
  • Stå opp til cirka samme tid hver dag, også på helg og fridager.
  • Ikke drikk koffein etter kl 17:00
  • Sett på lav, rolig musikk om du har tankekjør. Eller hør på podcast.
  • Spis kveldsmat
  • Ikke tren før du legger deg!

Håper noen av tipsene kan være til hjelp for deg!

 

Er det lurt å sove på dagen? 

Nei.

Selvfølgelig, er man veldig trøtt og sliten, eller har sovet lite/ingenting. Er det lov å ta seg en dubb. Men, du skal helst ikke sove på dagen. Gjør man det noen ganger på rad, lager kroppen det til en vane. Og man vil av det bli trøtt om dagen. Klarer man å slutte, vil man bli kvikkere igjen. Et tips er å slappe av dypt i 15 minutter. Det skal visst være veldig bra for å få energi og føle seg mer uthvilt, i følge forskning.

 

 

DE 4 forskjellige søvnfasene: 

  1. Du er rolig, og kjenner at du snart faller i søvn. Du er ikke våken, men du sover ikke heller
  2. Lett søvn. Du sover, men er lett å vekke.
  3. Dyp søvn. Du sover tungt, og er vanskelig å vekke.
  4. REM. Dette er når du som regel drømmer, og er lett å vekke. REM søvn er viktig.

MARERITT 

Du har nok opplevd det, jeg har opplevd de, og de rundt deg har nok opplevd det. Det finnes forskjellige grader av mareritt. Noen ganger husker man “bare” at man har hatt en dårlig drøm. Andre ganger våkner man plutselig og raskt, full av svette og med hjertebank. Det er ikke gøy. Man får lettere mareritt når man er stressa eller har det dårlig, opplevd noe vondt eller medisiner kan gi mareritt. Mareritt er dessverre ikke til å unngå, det er en naturlig ting av livet, dessverre.

 

Sovemedisiner 

Personer med søvnlidelser kan trenge sovemedisiner. Men dette skal høyst unngås. Da dette ofte er medisiner som går under benzodiazepiner. Som er svært avhengighetskapende.

Sov godt!

-M.M.M

 

 

 

 

 

Filosoferer

Jeg filosoferer

Jeg er urolig

Og kjenner på en slags frykt, en frykt jeg ikke vet kommer fra, eller hva det er jeg frykter. Jeg har en klump i magen, og et kaos i hodet. Panikken sniker seg på.

Alt i alt har dagen vært kjedelig, og jeg har vært både trøtt og slapp. Kvalm og varm. Men den barrieren bare falt, og nå er jeg her. Som sagt, urolig.

Jeg tenker over livet mitt.

Jeg lever på et rom med en seng, et skrivebord og et lite bad. Egentlig som en hybel. Jeg spiser mat når døren til matsalen låses opp. Det er ikke som et hjem, hvor man kan spise det man vil, når man vil. Her tar man det man får, når man får det.

Et psykiatrisk sykehus, mye bedre enn andre psykiatriske sykehus. Men, med forberederingspotensiale.

Jeg skulle ønske jeg ikke var redd. Og jeg skulle ønske jeg var hjemme i den fine leiligheten min. Men det er jeg ikke, og det er realiteten. Jeg må slutte å dagdrømme om et normalt liv.

Avdelingen har heldigvis et treningsrom. Jeg gjør alt for trening, jeg ofrer alt for trening. Fordi det er det jeg har, jeg har ingenting annet  å miste akkurat nå.

Blir jeg noen gang frisk? eller ikke?

 

Jeg har en drøm, og det er å bli frisk. Tellingen på hvor mange psykologspesialister som har fortalt meg at dette er noe jeg må “lære” meg å “leve med”. Det vil jeg ikke. Jeg vil ikke ha uro, angst… Et selvdestruktivt liv. Jeg vil ikke!

Dessverre har noen mennesker skadet meg og gjort meg syk. Jeg er egentlig skadet, akkurat som en brekt fot. Jeg var ikke syk før jeg ble skadet og skaden hemmet meg i livet. Skjønner du?

Vær så snill, livet. Gud, hjelp meg.

-M.M.M

 

 

Update

Hei kjære lesere.

Det har vært stille fra meg i det siste. Jeg har hatt det svært vanskelig. Jeg har hørt masse stemmer og hallusinert. Dette har gjort at det beste for meg var å ikke være på telefon eller data.

Noen ganger er det best slik.

Jeg har oppstartet ny medisin, Abilify. Og seponerer Seroquel Depo. Det har hjulpet meg mye.

Jeg har gått fra å gå 30 000 skritt i en liten og trang gang, av uro til å kunne sitte på ræva å blogge nå. Det er da endelig godt.

Jeg har tidligere gått på Abilify, jeg var ung. Men både jeg og mamma husker at jeg hadde god effekt av den.

Dessverre så har vi trappet opp Vivalen, men det trengs nå. Og det er ikke et nederlag, sel om det er det likevel. Vi må fokusere på å få meg på beina igjen nå. Jeg skal også flytte opp til en plass vi kaller Enga. Det er et hus et steinkast fra senteret. Jeg skal få eget personal der, og en mer normal hverdag. Det blir godt. Etter 18 måneder på en psykiatrisk avdeling blir man sliten og lei av å hele tiden måtte ta hensyn til andre.  Og den minste lyd gnir seg langt inni sjela mi. Det er likesom ikke plass til meg og mine følelser.

Ene politisaken (overgrepssak) ble henlagt av politiet, på grunn av mangel på bevis. Det synes jeg er urettferdig. Hvorfor skal ikke personen få straff for det vonde h*n har gjort andre?

Jeg har problemer og angst med å komme meg ut av bygget. Jeg er redd trær. Men håper Abilify’en tar det også etterhvert. Det er også vanskelig å dusje. Og jeg er urolig gjennom dagen, men etter økning av vival har det bedret seg betydelig. Jeg har også slitt med krampeanfall, og falt med en nykokt kopp kakao som ble het over meg i det jeg falt. Personalet fikk hindret alvorlig skade da de handlet raskt og påførte forskjellige brannlindrende midler.

Elles er jeg bare sliten, og prøver mitt beste når det gjelder alt.

Det er jo heller ikke gøy dette med Covid – 19. Vi blir vell alle satt på prøve der. Håper likevel at det går bra med dere.

Back on track!

Det blir snart en spørsmålsrunde.

-M.M.M

 

 

 

 

 

 

uro

Hei

Jeg har den siste tiden slitt ekstremt med uro. Jeg er på det stadiet at jeg ikke klarer å sitte stille eller hvile når jeg er sliten. Jeg har dissosiative anfall daglig, samt panikkanfall. Og j eg selvskader mye.

Jeg har fått angst for helt rare ting, jeg synes det er vanskelig å skrive om.

Jeg gråter mye, og vil egentlig bare sove til det går over.

Det er usikkert om jeg skal flytte i en leilighet med personal. Formen min er så dårlig at de anser det tryggest at jeg er på senteret.

Jeg er ekstremt urolig, men uroen vil ikke la meg hvile. Jeg er så sliten.

Beklager om dere hører lite fra meg.

Jeg er bare litt ute av meg for tiden.

-M.M.M

Bulimi


Jeg trodde aldri jeg skulle gå fra anoreksi til bulimi. Selv om det er normalt å svinge mellom de to spiseforstyrrelsene.
akkurat nå så overspier jeg, kaster det opp, trener og tar avføringspiller.
jeg er usikker på hva forskjellen mellom anoreksi og bulimi er når det gjelder hvordan det skader kroppen.
jeg har allerede syreskader på tennene mine etter 7 år med oppkast og fasting + mye brus.
jeg overspiste senest i sta, og vil allerede starte på en ny runde. Men, jeg har ikke mer mat.

handleliste for neste overspisings episode, er allerede skrevet.
det er noe «tilfredsstillende» med å dytte i seg mat for å så rense seg. Det gir meg en følelse av kontroll. Samtidig vet jeg at det ikke er et forhold til mat som er optimalt. Jeg lover, jeg prøver å spise normalt- og beholde det.
Men det lar seg ikke gjøre. Jeg har alt for mange vonde følelser til å ikke kontrollere maten. Mat er jo i bunn og grunn hele livet vårt. Og det er noe av det mest sårbare vi har.
å ha «kontroll» over det dekker over vonde følelser.
dessverre.
så gjør ikke korona situasjonen det noe bedre. Den gjør slik at jeg ikke har noe å se fram til, så hvorfor kjempe mot spiseforstyrrelsen?

-M.M.M

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top