Søvn

Det er mange som glemmer viktigheten av søvn.

Det er også mange som sover for mye eller for lite, ELLER som har søvnlidelser.

Det skal ikke være lett det her med søvn. For å sovne må man ha en viss ro i kropp og sinn, det er det ikke alle som har. Så har vi mareritt og dårlige drømmer. Som nevnt har også noen søvnlidelser. Noen har faktisk en sykdom som gjør at de enten sover for mye, eller for lite. Insomnia for eksempel. De har vanskeligheter med innsovning eller med å sove i det hele tatt. Deprimerte kan også sove for lite, men og alt for mye. Sover man for mye, blir man sliten og trøtt, dette gjelder også ved for lite søvn.

 

Jeg har selv en regel på at om jeg ikke sover minimum 6 timer på en natt- så får jeg ikke trene. Det er en regel jeg har. For har jeg ikke fått de 6 timene med søvn, så har kroppen min heller ikke noe utbytte av trening!

VISSTE DU?

Når vi sover, så jobber hjernen med å gå gjennom og prossesere hele dagen. 

TIPS TIL GOD SØVNHYGIENE:

  • Legg deg til samme tid hver dag
  • Se en film, les en bok. Eller gjør noe annet søvndyssende.
  • Om du tar medisiner, ta de til samme tid hver dag.
  • Stå opp til cirka samme tid hver dag, også på helg og fridager.
  • Ikke drikk koffein etter kl 17:00
  • Sett på lav, rolig musikk om du har tankekjør. Eller hør på podcast.
  • Spis kveldsmat
  • Ikke tren før du legger deg!

Håper noen av tipsene kan være til hjelp for deg!

 

Er det lurt å sove på dagen? 

Nei.

Selvfølgelig, er man veldig trøtt og sliten, eller har sovet lite/ingenting. Er det lov å ta seg en dubb. Men, du skal helst ikke sove på dagen. Gjør man det noen ganger på rad, lager kroppen det til en vane. Og man vil av det bli trøtt om dagen. Klarer man å slutte, vil man bli kvikkere igjen. Et tips er å slappe av dypt i 15 minutter. Det skal visst være veldig bra for å få energi og føle seg mer uthvilt, i følge forskning.

 

 

DE 4 forskjellige søvnfasene: 

  1. Du er rolig, og kjenner at du snart faller i søvn. Du er ikke våken, men du sover ikke heller
  2. Lett søvn. Du sover, men er lett å vekke.
  3. Dyp søvn. Du sover tungt, og er vanskelig å vekke.
  4. REM. Dette er når du som regel drømmer, og er lett å vekke. REM søvn er viktig.

MARERITT 

Du har nok opplevd det, jeg har opplevd de, og de rundt deg har nok opplevd det. Det finnes forskjellige grader av mareritt. Noen ganger husker man “bare” at man har hatt en dårlig drøm. Andre ganger våkner man plutselig og raskt, full av svette og med hjertebank. Det er ikke gøy. Man får lettere mareritt når man er stressa eller har det dårlig, opplevd noe vondt eller medisiner kan gi mareritt. Mareritt er dessverre ikke til å unngå, det er en naturlig ting av livet, dessverre.

 

Sovemedisiner 

Personer med søvnlidelser kan trenge sovemedisiner. Men dette skal høyst unngås. Da dette ofte er medisiner som går under benzodiazepiner. Som er svært avhengighetskapende.

Sov godt!

-M.M.M

 

 

 

 

 

Filosoferer

Jeg filosoferer

Jeg er urolig

Og kjenner på en slags frykt, en frykt jeg ikke vet kommer fra, eller hva det er jeg frykter. Jeg har en klump i magen, og et kaos i hodet. Panikken sniker seg på.

Alt i alt har dagen vært kjedelig, og jeg har vært både trøtt og slapp. Kvalm og varm. Men den barrieren bare falt, og nå er jeg her. Som sagt, urolig.

Jeg tenker over livet mitt.

Jeg lever på et rom med en seng, et skrivebord og et lite bad. Egentlig som en hybel. Jeg spiser mat når døren til matsalen låses opp. Det er ikke som et hjem, hvor man kan spise det man vil, når man vil. Her tar man det man får, når man får det.

Et psykiatrisk sykehus, mye bedre enn andre psykiatriske sykehus. Men, med forberederingspotensiale.

Jeg skulle ønske jeg ikke var redd. Og jeg skulle ønske jeg var hjemme i den fine leiligheten min. Men det er jeg ikke, og det er realiteten. Jeg må slutte å dagdrømme om et normalt liv.

Avdelingen har heldigvis et treningsrom. Jeg gjør alt for trening, jeg ofrer alt for trening. Fordi det er det jeg har, jeg har ingenting annet  å miste akkurat nå.

Blir jeg noen gang frisk? eller ikke?

 

Jeg har en drøm, og det er å bli frisk. Tellingen på hvor mange psykologspesialister som har fortalt meg at dette er noe jeg må “lære” meg å “leve med”. Det vil jeg ikke. Jeg vil ikke ha uro, angst… Et selvdestruktivt liv. Jeg vil ikke!

Dessverre har noen mennesker skadet meg og gjort meg syk. Jeg er egentlig skadet, akkurat som en brekt fot. Jeg var ikke syk før jeg ble skadet og skaden hemmet meg i livet. Skjønner du?

Vær så snill, livet. Gud, hjelp meg.

-M.M.M

 

 

Update

Hei kjære lesere.

Det har vært stille fra meg i det siste. Jeg har hatt det svært vanskelig. Jeg har hørt masse stemmer og hallusinert. Dette har gjort at det beste for meg var å ikke være på telefon eller data.

Noen ganger er det best slik.

Jeg har oppstartet ny medisin, Abilify. Og seponerer Seroquel Depo. Det har hjulpet meg mye.

Jeg har gått fra å gå 30 000 skritt i en liten og trang gang, av uro til å kunne sitte på ræva å blogge nå. Det er da endelig godt.

Jeg har tidligere gått på Abilify, jeg var ung. Men både jeg og mamma husker at jeg hadde god effekt av den.

Dessverre så har vi trappet opp Vivalen, men det trengs nå. Og det er ikke et nederlag, sel om det er det likevel. Vi må fokusere på å få meg på beina igjen nå. Jeg skal også flytte opp til en plass vi kaller Enga. Det er et hus et steinkast fra senteret. Jeg skal få eget personal der, og en mer normal hverdag. Det blir godt. Etter 18 måneder på en psykiatrisk avdeling blir man sliten og lei av å hele tiden måtte ta hensyn til andre.  Og den minste lyd gnir seg langt inni sjela mi. Det er likesom ikke plass til meg og mine følelser.

Ene politisaken (overgrepssak) ble henlagt av politiet, på grunn av mangel på bevis. Det synes jeg er urettferdig. Hvorfor skal ikke personen få straff for det vonde h*n har gjort andre?

Jeg har problemer og angst med å komme meg ut av bygget. Jeg er redd trær. Men håper Abilify’en tar det også etterhvert. Det er også vanskelig å dusje. Og jeg er urolig gjennom dagen, men etter økning av vival har det bedret seg betydelig. Jeg har også slitt med krampeanfall, og falt med en nykokt kopp kakao som ble het over meg i det jeg falt. Personalet fikk hindret alvorlig skade da de handlet raskt og påførte forskjellige brannlindrende midler.

Elles er jeg bare sliten, og prøver mitt beste når det gjelder alt.

Det er jo heller ikke gøy dette med Covid – 19. Vi blir vell alle satt på prøve der. Håper likevel at det går bra med dere.

Back on track!

Det blir snart en spørsmålsrunde.

-M.M.M

 

 

 

 

 

 

uro

Hei

Jeg har den siste tiden slitt ekstremt med uro. Jeg er på det stadiet at jeg ikke klarer å sitte stille eller hvile når jeg er sliten. Jeg har dissosiative anfall daglig, samt panikkanfall. Og j eg selvskader mye.

Jeg har fått angst for helt rare ting, jeg synes det er vanskelig å skrive om.

Jeg gråter mye, og vil egentlig bare sove til det går over.

Det er usikkert om jeg skal flytte i en leilighet med personal. Formen min er så dårlig at de anser det tryggest at jeg er på senteret.

Jeg er ekstremt urolig, men uroen vil ikke la meg hvile. Jeg er så sliten.

Beklager om dere hører lite fra meg.

Jeg er bare litt ute av meg for tiden.

-M.M.M

Bulimi


Jeg trodde aldri jeg skulle gå fra anoreksi til bulimi. Selv om det er normalt å svinge mellom de to spiseforstyrrelsene.
akkurat nå så overspier jeg, kaster det opp, trener og tar avføringspiller.
jeg er usikker på hva forskjellen mellom anoreksi og bulimi er når det gjelder hvordan det skader kroppen.
jeg har allerede syreskader på tennene mine etter 7 år med oppkast og fasting + mye brus.
jeg overspiste senest i sta, og vil allerede starte på en ny runde. Men, jeg har ikke mer mat.

handleliste for neste overspisings episode, er allerede skrevet.
det er noe «tilfredsstillende» med å dytte i seg mat for å så rense seg. Det gir meg en følelse av kontroll. Samtidig vet jeg at det ikke er et forhold til mat som er optimalt. Jeg lover, jeg prøver å spise normalt- og beholde det.
Men det lar seg ikke gjøre. Jeg har alt for mange vonde følelser til å ikke kontrollere maten. Mat er jo i bunn og grunn hele livet vårt. Og det er noe av det mest sårbare vi har.
å ha «kontroll» over det dekker over vonde følelser.
dessverre.
så gjør ikke korona situasjonen det noe bedre. Den gjør slik at jeg ikke har noe å se fram til, så hvorfor kjempe mot spiseforstyrrelsen?

-M.M.M

Korona

Hei, kjære lesere.

Jeg er som dere vet på et psykiatrisk behandlingssted. For noen uker siden trodde Norge at koronaviruset ikke kom til å bli så alvorlig som det er den dag i dag.

Tiden framover vil bli annerledes enn vi er vant til på avdelingen.

behandlings samtaler vil bli tatt over mobil, vi har fått beskjed om å ikke håndhilse og å ikke klemme. Være nøye med håndhygiene, og hygiene generelt. Sprite oss jevnlig og holde oss så langt unna som  vi kan fra hverandre.

Jeg har nedsatt immunforsvar på grunn av anoreksien. Og det føles litt skummelt. Jeg hadde tenkt meg hjem i slutten av Mars/starten på April. Men det må jeg nok vente med. Jeg har også en tatoveringstime som kommer til å utgå. Alt dette er kjipt. Fordi dette er ting jeg har gledet meg til, og det er ting som har holdt meg oppe.

Dessverre har anoreksien min forverret seg av de nyhetene jeg har fått. Og det er jo farlig for meg. Jeg får heller ikke tatt de ukentlige prøvene mine. ( blodprøver  og EKG ).

Men de på avdelingen, og behandler gjør så godt de kan.

 

Hele Norge er jo stort sett i karantene. Ta vare på dere selv, oppdateringer kommer!

-M.M.M

Hjerteavdelingen

Jeg har over uker slitt mer og mer med hjertet, etter jeg igjen fikk et tilbakefall og sluttet å spise.


i løpet av kort tid, ble det vanskelig å drikke også, da jeg var så slapp.
EKG prøvene mine ble dårligere og dårligere- ble så henvist til akutten på Ahus av legevakten.
det ble mange timer med venting, og ømye kaos. Jeg hadde migrene og en puls på 120 i liggende stilling. Jeg ble målt hele tiden.

Legene mente at det er seroquel og seroquel depo som jeg står på som gjør ag jeg har høy puls. Men det forklarer ikke hjerteproblemene mine. Og medisinene mine og hjertet har ikke en sammenheng tidsmessig.
så jeg er i tvil.
jeg prøver å spise, små mengder. Sakte men sikkert.
er tilbake på recoverysenteret.

Ikke mindre syk etter fylte 18 år

Jeg merket stor forskjell på ungdomspsykiatrisk vs voksenpsykiatrisk.
etter fylte 18 var mye mer mitt ansvar.
Selv om jeg bare var en dag myndig.

i noen settinger er det forståelse å få, og det blir sagt at man ikke kan styre sykdommen sin.
så kommer det andre settinger hvor «det er ditt ansvar», «du er voksen så dette må du klare»

Det mener jeg er feil. Man er like syk som myndig eller ikke myndig. Så klart har man et ansvar for eget liv. Men at man er myndig betyr ikke at man versegod skal klare seg selv, og alltid ta de rette valgene.
Alle trenger støtte og forståelse – uansett alder.

Spiseforstyrrelsen min for eksempel. Har tatt overhånd, og hjertet mitt sliter så det holder. Men jeg klarer ikke stoppe.
og jeg vil ikke innrømme at jeg trenger hjelp. Jeg skjønner heller ikke hvor farlig dette er for kroppen min nå. Enda jeg har fått det forklart.
Jeg er sliten.

Og håper at ingen ender opp som meg. Jeg er for glad i dere til det.
-M.M.M

Steg 7

I morgen begynner jeg på steg 7 i nedtrappingen. Det vil si at jeg er halvveis!

Abstinensene begynte å komme allerede på steg 4. Og har forverret seg.

NB! Noen dager er verre enn andre.

Jeg merker forandring når det gjelder hvor mye jeg klarer å sitte i fellesen her på institusjonen. Og hvor lenge jeg klarer å være i en butikk kontra når jeg gikk på mer benzodiazepiner. Jeg takler lyd, folk og bevegelse mye dårligere nå, enn før. Håper dette bedrer seg.

Det er snart 1 år siden jeg var hjemme på min forrige permisjon. Jeg har hjemlengsel. Og tenker å dra hjem en ukes tid om ikke så lenge. Jeg trenger en pause fra institusjonslivet jeg også.

Jeg har også merket at jeg plutselig blir redd randome ting. Som for eksempel  en lampe, eller ansiktsmaskene mine. Hvorfor det er sånn, vet jeg ikke.

Uansett hvor jævlig det er, så skal jeg fullføre nedtrappingen.

Det er ikke tvil om at jeg vil ha et bedre og mer funksjonelt liv enn det jeg har hatt og har nå.

Utenom nedtrappingen så sliter jeg som sagt med mat. Og det gjør ikke kroppen noen favør. Jeg er sliten og konstant trøtt.

Jeg er mye på rommet mitt. Og skulle ønske jeg fikk til mer enn det.

Mvh Milena.

 

Skuffende tilbakefall

  1. Hei

Det er ikke lenge siden jeg la ut innlegg om trening, og hvor godt det gjorde meg. Samt at jeg ville være en powerlifter.

Nå har jeg igjen fått tilbakefall når det gjelder spiseforstyrrelsen min. Men det er slik min spiseforstyrrelse er.

Jeg har hatt tilbakefall i 1 mnd’s tid.

Jeg skal forklare det for dere .

Jeg svinger mellom å trene veldig hardt, ha strenge regler for både mat, drikke og søvn. Det er ikke sunt det heller. På sikt blir jeg sliten av det, eller så er det vanskelige ting i livet mitt som dukker opp. Jeg faller da tilbake til anoreksien.
jeg har vært å tatt blodprøver og EKG i dag. Jeg har lav kalium og hjertet begynner å slite- igjen.
Etter mange år med vingling mellom trening og anoreksi. Vektoppgang og rask vektnedgang sier hjertet at det er nok og at hjertet synes dette er slitsomt. Men jeg er ikke så bekymret som jeg burde være.

Til familien min har jeg ikke fortalt om tilbakefallet mitt. Da jeg ikke vil skuffe dem.

Det blir tatt ukentlige blodprøver og regelmessige EKG prøver.

Jeg spiser ikke. Men misbruker avføringspiller så grenseløst. Og jeg kaster også opp. Det er ingen dans på roser. Men et rent helvete.
jeg skulle vell egentlig vært behandlet for spiseforstyrrelsen min, og det for lenge siden…. den tid den sorg.
håper dere har det bra.
-M.M.M

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top