Komplikasjoner etter Botox injeksjon

Som dere vet så har jeg Tourette syndrome, det forårsaker blant annet mye tics i ansiktet.

For ticksene i ansiktet har jeg begynt å ta botox, det gjorde jeg for andre gang i dag. 10.01.2020 etter forrige injeksjon som hjalp meg veldig

Men denne gangen tok jeg også i Venstre del av øyemuskulaturen jeg får tics i.Og ikke bare på høyre side.

Etter stikkene så hadde jeg vanskeligheter med å se tallet på veggen da jeg skulle vente på tur for å betale egenandel. Nå sitter jeg med briller men har mistet mye av synet mitt på venstre øye.

Beste ( min bestemor ) Ringte avdelingen jeg var på, og det har kommet fram at de ikke har spurt etter, eller fått informasjon om alle mine lidelser, heller ikke  medisinene jeg tar, og ikke om synet og øyesykdommen min. Sykepleieren beste snakket med sa at det mest sannsynlig er komplikasjoner på grunn av for lite informasjon. Jeg lurer på hvor i systemet denne svikten kommer fra. Og om det er min feil… Om legen skulle tatt forhåndsregler og spurt meg spørsmål om min bakgrunn. Jeg vet ikke. Jeg venter nå på at en lege fra sykehuset skal ringe meg. Når jeg skal skrive må jeg holde hendene mine foran venstre øye da det ikke klarer å fokusere. Jeg er veldig redd for øynene mine fra før, og dette gjør det ikke noe bedre. Håper de finner ut av det, og at det ikke er varig.

 

Nå har vi lappet ene øyet da det ble for vanskelig å skrive med venstre øye i frie tøyler.

Telefonsamtale med øyelege:

Øyelegen trodde ikke det var injeksjonen som gjorde det, jeg er uenig. Men, ble uansett tatt på alvor. Jeg fikk beskjed om å ringe tilbake om det skulle oppstå rødhet, smerter eller at øyelokket mitt faller ned. Om synet mitt ikke er bedre i morgen skal jeg også ringe opp igjen for videre vurdering.

Da får vi se hvordan det går. Oppdatering kommer.

-M.M.M

 

 

 

Noe ansatte burde tenke på ( psykiatriske sykehus )

Som vanlig, så tenker jeg. Og jeg overtenker gjerne.

Å være 20 år, eller voksen. Og det å være myndig og oppegående… Men samtidig bli tatt fra friheten til å bare gå inn på et vaskerom for å vaske klærne mine, miste friheten til å lage mat når jeg har lyst, det å ikke vite hva jeg får til middag, det å være avhengig av folk som tjener penger på meg, avhengig av  demmers nøkkel som gir dem adgang til rom som er helt nødvendig for meg å bruke!

Det er veldig vanskelig, For eksempel som nå nettopp. Jeg måtte spørre en ansatt om en støvsuger. Men h*n kunne ikke låse opp for meg siden h*n var den eneste ansatte i fellesmiljøet.

Det er altså dårlig bemanning, og kanskje litt feilprioriteringer. Det er lov, og ingen av de som jobber her sin feil. Men de alle burde ha i bakhodet at jeg og vi er helt avhengig av dem. Det er IKKE gøy å mase om å få gå ned på vaskerommet, det er IKKe gøy å mase om butikkturer, støvsuger, medisiner, mat o.l. Hør igjen, det er IKKE morsomt!

Jeg har en helt nyoppusset leilighet hjemme, jeg er fult kapabel til ivareta min egen hygiene, mine egne klær, lage min egen mat, min egen leilighet. Men jeg har ikke muligheten.

Hva med når jeg kjenner på angst? Jeg har et rom jeg kan føle meg ” trygg ” på, Men jeg har ikke familien  min i nærheten, jeg har generelt veldig lite som kan hjelpe på angsten. Utenom medisiner.

Jeg har kjøpt inn engangskluter, vaskemidler og alt jeg trenger for å vaske rommet når jeg selv ønsker. Men å kjøpe en støvsuger vil være å gå litt langt. Jeg har invistert i bedre søppelbøtter og klesdunk på rommet, fordi det som var, var for skrøpelig.

 

De ansatte er her i en uke, så får de hjem til sin frihet. Jeg blir igjen.

Tenk på det.

-M.M.M

Øvelser som er angstforebyggende

Hei lesere!

Etter jeg startet å trene, har jeg tenkt litt.

Jeg har tenkt på hvilke øvelser som er med på å redusere angsten min mest. Det jeg har funnet ut er at de øvelsene som krever at jeg fokuserer eller bruker hele kroppen, fungerer best. Og, det er jo kanskje logisk? For eksempel om jeg skal ta en biceps curl kontra et markløft – krever markløften betydelig mer fokus enn biceps curle’n. Og jeg glemmer på en måte angsten.

Trening utløser også lykkehormonet vårt ( endorfiner )

Her har du en oversikt over øvelsene jeg føler hjelper: 

 

Markløft. En øvelse som krever at du bruker hele kroppen og har rett fokus.

 

snatch. En øvelse som krever både markløft og teknikk til å få vekten opp og over hodet. Noen går også ned i en knebøy.
Fostertsilling. en øvelse som er beroligende ved angstanfall eller høyt stressnivå.
Bøy og tøy! En fin variant av tøying som er beroligende og som også redusere faren for treningsskader.

 

Knebøy er også en øvelse jeg anbefaler, men dataen min ville ikke legge til bilde av øvelsen. Dessverre. Google it!

Håper du ønsker å prøve en ( eller flere ) av øvelsene!

Ha en fortsatt god uke!

-M.M.M

 

 

Angsten ingen ser ut til å forstå

Øynene åpne

Hjertet dunkende

Magefølelsen vond

Pusten kort

Foten ristende

Hodet kaos

Tankene raske

Øynene igjen

Bilder

Videoer

Som kalles flashbacks

Hjertet hopper over et dunk

Pusten stopper opp

Å slappe av er ikke et alternativ

Selvskading eller raserianfall

Er det jeg prøver å unngå

Men samtidig det jeg har i vente.

planer for året 2020

Hei og godt nyttår!

2020 har endelig kommet og jeg som alle andre har satt meg noen nyttårsforsett.

Mine nyttårsforsett:

  • Ikke få tilbakefall på anoreksien
  • Klare å trappe bort Benzodiazepiner
  • Slutte med selvskading

Jeg har bestemt meg for at året 2020 skal bli mitt år. Året jeg klarer å få orden på livet mitt, året jeg klarer å bearbeide traumer, bo i leiligheten min, året jeg får meg en reptil eller en hund, and so on.

 

Jeg vil være mindre redd, jeg vil få orden på øynene mine, jeg vil ha mindre angst, og jeg vil bli mindre impulsiv + unngå innleggelser.

Jeg og min behandler har satt en dato på når jeg skal begynne nedtrappingen av medisiner. 13 Januar. For hver gang jeg trapper ned på Benzodiazepiner – skal jeg trappe opp på Seroquel. Det i et håp om at nedtrappingen skal bli lettere, Seroquel skal også være min hovedmedisin.

” er du motivert “

JA! det er jeg.

Jeg har også begynt med styrketrening ( Powerlifting som gren ), og skal ha det som noe å fokusere på når ting blir vanskelig ved nedtrappingen. Jeg trener også fordi jeg synes det er gøy.

Jeg sitter F.eks nå med angst, ikke langt i fra et angstanfall. Men prøver å endre fokus med å blogge. Dere må vite at dere er til stor hjelp for meg. Både i gode og vonde tider.

Jeg skal snart hjem igjen, og jeg gleder meg sånn.

Jeg må igjennom et helvete med nedtrappingen. Men jeg får en større bonus enn jeg kan tenke meg, så det er verdt det.

Stay strong

-M.M.M

 

Jul på psykiatrisk sykehus

(Bildeserie)

God jul!

I år feirer jeg nok en jul på psykiatrisk. Og mange lurer nok på hvordan det er.

De fleste har dratt hjem til familiene sine, og det er noen ganger tungt å høre på at de ansatte som skal hjem å feire jul. De som blir igjen på sykehuset har gjerne ikke så mange  kontakter rundt seg, og det vil f.eks si mindre gaver. Jeg er en person som får mye gaver av den lille familien jeg har. Og vil ikke at det skal komme ut til de andre pasientene, da jeg ikke vil skape tristhet hos dem om dem føler på at de ikke får så mange gaver som det jeg får.

Har derfor et lite juletre med gavene mine på soverommet.

Vi har juletre i avdelingen, men det er ikke slik som hjemme at det er fylt med gaver. Under juletreet er det tomt. Men det er pyntet fint og vi får veldig god mat.

Vi har også støtten i hverandre.

Grunnen til at jeg ikke er hjemme å feire jul er mest fordi det er så langt og fordi det er mørketid. Jeg skulle gjerne vært hjemme, julen med mamma er alltid så fin, hun lager det så koselig. Så jeg prøver å holde tradisjonene våre her også, selv om vi er langt unna hverandre .

Det er greit å feire på psykiatrisk, men selvfølgelig kjenner jeg på at det er trist.

Håper du får en god jul og at du likte bildeserien.

 

-M.M.M

Treningsglede

Jeg vet jeg vingler fælt mellom trening og ikke trening.

Men jeg har nå lagt på meg nesten 15 kg og det er lenge siden jeg har følt meg så fornøyd med min egen kropp.

Jeg har trent hele livet

Jeg startet så smått med å tøye ut for noen dager siden, jeg har som mål å kunne gå i spagaten.

I dag gikk jeg til treningsrommet for å tøye ut, og jeg kjente da på hvor mye jeg savner å trene.

Jeg laget meg en treningsplan, hvor jeg strekker ut hver dag og trener styrkeløft 3 ganger i uken. Jeg gleder meg til progresjon. Det er også veldig greit å ha noe å holde på med når jeg skal trappe ned på medisinene mine. Og jeg har jo alltid elsket å trene.

Grunnen til at jeg velger styrkeløft foran Fitness er på grunn av min Anoreksi. Jeg vil ha mindre fokus på kropp og mer fokus på hva og hvor mye jeg klarer å løfte.

 

Jeg er glad for at jeg har funnet motivasjonen igjen, jeg vil virkelig få orden på livet mitt nå.

Jeg vil bli meg selv igjen.

Jeg gir IKKE opp.

-M.M.M

 

Opptrapping – nedtrapping

Hei!

Det har vært noen tøffe dager, da jeg i tillegg til faste og andre eventuelle medisiner kom opp i 190 mg Truxal døgnet, ( en dag 240 mg). Jeg var både sløv og til tider “mentalt høy”. Jeg har også som bivirkning hatt flere krampeanfall.

Jeg snakket med behandleren min i dag, og vi var begge enige om at vi tar bort det ekstra jeg har fått av Truxalen, men lar det jeg står på til vanlig ( 90 mg ) være der. Som erstatning får jeg Serouel Depo 50 mg x 3 døgnet, dette i tillegg til de 700 mg jeg går på fast.

Jeg og behandler snakker mye og planlegger nedtrapping av medisiner, da spesielt Benzodiazepiner. Vi satser på å få bort alt av benzoen. Vi er enige om at Seroquel skal bli min hovedmedisin, og at jeg skal ha 1 eller 2 medisiner som eventuelt om jeg skulle trenge. Jeg skal ta blodprøver for å se hvor fort jeg bryter ned Seroquel. Men den skal økes opp til 1200 mg døgnet. Dosen avhenger av hvor fort jeg bryter ned Seroquel, som vi får svar på ved blodprøvene. Vi  begynner opptrappingen og nedtrappingen i Januar.

Det hadde vært så godt å kunne være så medisinfri at det å ta seg en øl med mamma på verandaen om sommeren, eller en rusbrus på en kveld hjemme alene foran tv’en ikke er et problem, og at jeg slipper å være redd for at det er skadelig med medisiner.

Det hadde vært godt å ikke være avhengig av å hele tiden ha med seg dosetter, hele tiden passe på klokkeslettene jeg skal ta medisinene mine.

SLIPPE ABSTINENSER!

Slippe å legge medisiner, hente medisiner på apoteket, diskutere medisiner med fastlegen.

Jeg håper jeg greier det.

Det er godt at jeg og behandler er så enige som vi er.

snakkes! -M,M.M

Mål for 2020

Da er vi snart i 2020!

Er det året vi skal vokse oss større og sterkere? Det skal hvert fall jeg!

Her er noen mål jeg har for 2020: 

  • Trappe ned på Benzodiazepiner, eller slutte helt med de
  • Bli trygg på å ta fly eller annen felles transport
  • Lære å leve med anoreksi
  • Ikke bli innlagt på psykiatrisk sykehus
  • Bli Youtuber
  • Eie et kjæledyr
  • Klare å stå for mine meninger og klare å si fra når jeg mener noen gjør meg galt
  • Få en bedre mental helse
  • Bli mindre redd mørket
  • Bli mer sosial

Jeg anbefaler deg å sette deg noen mål for 2020. Spesielt om du har det vanskelig. Da er det viktig å ha ting å jobbe mot og ting å se fram til.

Husk at ingen mål eller drømmer er for store eller urealistiske. Gå inn i deg selv og spør hva det er du har lyst til å oppnå i 2020. Du kan også sette deg mer langsiktige mål, som at “jeg i løpet av 10 år skal ha en fast jobb”

(Det blir snart en konkurranse/GiweAway igjen!)

Har du noen ønsker til hva jeg kan gi i konkurransen/GW? Gjerne kommenter. 

Jeg er selv veldig klar til å få startet livet jeg har fått. Jeg har på en måte aldri fått leve, og det synes jeg er på tide at jeg får lov til. Men da må jeg jobbe hardt, mye og konstant. Er jeg villig til det? Jepp. Ingenting kan knuse meg, ingenting skal få ødelegge meg. Selv om jeg ofte tenker at jeg både er patetisk og ødelagt.

Heldigvis kommer fornuften og snakker til meg… Jeg er ikke ødelagt, det har aldri vært min feil det som har skjedd, det vil gå bra, jeg greier dette.

Den styrken ser jeg i alle dere også. Jeg vet DU klarer dette.

 

Vi snakkes!

-M.M.M

 

Panikkangst

En helt vanlig dag, med helt normale følelser.

Jeg står opp, spiser frokost, tar meg en Battery mens jeg slapper av.  Så  vasker jeg litt klær, eller rom. Eller ett eller annet jeg kan pusle med.

Timene går og så sniker det seg en ekkel, grå og bevegende følelse i magen, opp i halsen og til slutt blir alt kaotisk. Hodet som kropp.

Jeg prøver så å holde meg i fellesmiljøet, avlede, avlede og avlede.

En trang til å komme unna alt bråk fra de andre menneskene rundt meg kommer plutselig, den minste lyd blir høy. Jeg går fort til rommet, jeg setter meg på sengekanten og ser i veggen, så kommer jeg med et stort sukk. Det føles bedre- i noen sekunder.

Gråten kommer og jeg hikster, jeg begynner å hyperventilere, og å snakke blir vanskelig.  Det å gå ut å hente et personal, enda vanskeligere. Innerst inne vet jeg at jeg trenger hjelp til å komme ut av det. Men angsten gjør det vanskelig å gå, stå, bevege kroppen… Jeg føler meg fanget.

Fanget i hodet, fanget i kroppen, fanget på et rom- alene med panikken.

Skal jeg rope? Nei… Men gråten blir så høy at noen kommer til slutt likevel. Uten at det var min intensjon.

Når jeg har disse anfallene og er lenge alene blir jeg svært impulsiv, og i dag skadet jeg ansiktet mitt.

Hvorfor er jeg sånn egentlig? Hva har jeg gjort for å fortjene dette?

Jeg har mye jeg ikke har fått jobbet meg gjennom enda, det sitter i kroppen sider de.

Det er nok sant, men det skal bli bedre.

-M.M.M

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top