Jul på psykiatrisk sykehus

(Bildeserie)

God jul!

I år feirer jeg nok en jul på psykiatrisk. Og mange lurer nok på hvordan det er.

De fleste har dratt hjem til familiene sine, og det er noen ganger tungt å høre på at de ansatte som skal hjem å feire jul. De som blir igjen på sykehuset har gjerne ikke så mange  kontakter rundt seg, og det vil f.eks si mindre gaver. Jeg er en person som får mye gaver av den lille familien jeg har. Og vil ikke at det skal komme ut til de andre pasientene, da jeg ikke vil skape tristhet hos dem om dem føler på at de ikke får så mange gaver som det jeg får.

Har derfor et lite juletre med gavene mine på soverommet.

Vi har juletre i avdelingen, men det er ikke slik som hjemme at det er fylt med gaver. Under juletreet er det tomt. Men det er pyntet fint og vi får veldig god mat.

Vi har også støtten i hverandre.

Grunnen til at jeg ikke er hjemme å feire jul er mest fordi det er så langt og fordi det er mørketid. Jeg skulle gjerne vært hjemme, julen med mamma er alltid så fin, hun lager det så koselig. Så jeg prøver å holde tradisjonene våre her også, selv om vi er langt unna hverandre .

Det er greit å feire på psykiatrisk, men selvfølgelig kjenner jeg på at det er trist.

Håper du får en god jul og at du likte bildeserien.

 

-M.M.M

Treningsglede

Jeg vet jeg vingler fælt mellom trening og ikke trening.

Men jeg har nå lagt på meg nesten 15 kg og det er lenge siden jeg har følt meg så fornøyd med min egen kropp.

Jeg har trent hele livet

Jeg startet så smått med å tøye ut for noen dager siden, jeg har som mål å kunne gå i spagaten.

I dag gikk jeg til treningsrommet for å tøye ut, og jeg kjente da på hvor mye jeg savner å trene.

Jeg laget meg en treningsplan, hvor jeg strekker ut hver dag og trener styrkeløft 3 ganger i uken. Jeg gleder meg til progresjon. Det er også veldig greit å ha noe å holde på med når jeg skal trappe ned på medisinene mine. Og jeg har jo alltid elsket å trene.

Grunnen til at jeg velger styrkeløft foran Fitness er på grunn av min Anoreksi. Jeg vil ha mindre fokus på kropp og mer fokus på hva og hvor mye jeg klarer å løfte.

 

Jeg er glad for at jeg har funnet motivasjonen igjen, jeg vil virkelig få orden på livet mitt nå.

Jeg vil bli meg selv igjen.

Jeg gir IKKE opp.

-M.M.M

 

Opptrapping – nedtrapping

Hei!

Det har vært noen tøffe dager, da jeg i tillegg til faste og andre eventuelle medisiner kom opp i 190 mg Truxal døgnet, ( en dag 240 mg). Jeg var både sløv og til tider “mentalt høy”. Jeg har også som bivirkning hatt flere krampeanfall.

Jeg snakket med behandleren min i dag, og vi var begge enige om at vi tar bort det ekstra jeg har fått av Truxalen, men lar det jeg står på til vanlig ( 90 mg ) være der. Som erstatning får jeg Serouel Depo 50 mg x 3 døgnet, dette i tillegg til de 700 mg jeg går på fast.

Jeg og behandler snakker mye og planlegger nedtrapping av medisiner, da spesielt Benzodiazepiner. Vi satser på å få bort alt av benzoen. Vi er enige om at Seroquel skal bli min hovedmedisin, og at jeg skal ha 1 eller 2 medisiner som eventuelt om jeg skulle trenge. Jeg skal ta blodprøver for å se hvor fort jeg bryter ned Seroquel. Men den skal økes opp til 1200 mg døgnet. Dosen avhenger av hvor fort jeg bryter ned Seroquel, som vi får svar på ved blodprøvene. Vi  begynner opptrappingen og nedtrappingen i Januar.

Det hadde vært så godt å kunne være så medisinfri at det å ta seg en øl med mamma på verandaen om sommeren, eller en rusbrus på en kveld hjemme alene foran tv’en ikke er et problem, og at jeg slipper å være redd for at det er skadelig med medisiner.

Det hadde vært godt å ikke være avhengig av å hele tiden ha med seg dosetter, hele tiden passe på klokkeslettene jeg skal ta medisinene mine.

SLIPPE ABSTINENSER!

Slippe å legge medisiner, hente medisiner på apoteket, diskutere medisiner med fastlegen.

Jeg håper jeg greier det.

Det er godt at jeg og behandler er så enige som vi er.

snakkes! -M,M.M

Mål for 2020

Da er vi snart i 2020!

Er det året vi skal vokse oss større og sterkere? Det skal hvert fall jeg!

Her er noen mål jeg har for 2020: 

  • Trappe ned på Benzodiazepiner, eller slutte helt med de
  • Bli trygg på å ta fly eller annen felles transport
  • Lære å leve med anoreksi
  • Ikke bli innlagt på psykiatrisk sykehus
  • Bli Youtuber
  • Eie et kjæledyr
  • Klare å stå for mine meninger og klare å si fra når jeg mener noen gjør meg galt
  • Få en bedre mental helse
  • Bli mindre redd mørket
  • Bli mer sosial

Jeg anbefaler deg å sette deg noen mål for 2020. Spesielt om du har det vanskelig. Da er det viktig å ha ting å jobbe mot og ting å se fram til.

Husk at ingen mål eller drømmer er for store eller urealistiske. Gå inn i deg selv og spør hva det er du har lyst til å oppnå i 2020. Du kan også sette deg mer langsiktige mål, som at “jeg i løpet av 10 år skal ha en fast jobb”

(Det blir snart en konkurranse/GiweAway igjen!)

Har du noen ønsker til hva jeg kan gi i konkurransen/GW? Gjerne kommenter. 

Jeg er selv veldig klar til å få startet livet jeg har fått. Jeg har på en måte aldri fått leve, og det synes jeg er på tide at jeg får lov til. Men da må jeg jobbe hardt, mye og konstant. Er jeg villig til det? Jepp. Ingenting kan knuse meg, ingenting skal få ødelegge meg. Selv om jeg ofte tenker at jeg både er patetisk og ødelagt.

Heldigvis kommer fornuften og snakker til meg… Jeg er ikke ødelagt, det har aldri vært min feil det som har skjedd, det vil gå bra, jeg greier dette.

Den styrken ser jeg i alle dere også. Jeg vet DU klarer dette.

 

Vi snakkes!

-M.M.M

 

Panikkangst

En helt vanlig dag, med helt normale følelser.

Jeg står opp, spiser frokost, tar meg en Battery mens jeg slapper av.  Så  vasker jeg litt klær, eller rom. Eller ett eller annet jeg kan pusle med.

Timene går og så sniker det seg en ekkel, grå og bevegende følelse i magen, opp i halsen og til slutt blir alt kaotisk. Hodet som kropp.

Jeg prøver så å holde meg i fellesmiljøet, avlede, avlede og avlede.

En trang til å komme unna alt bråk fra de andre menneskene rundt meg kommer plutselig, den minste lyd blir høy. Jeg går fort til rommet, jeg setter meg på sengekanten og ser i veggen, så kommer jeg med et stort sukk. Det føles bedre- i noen sekunder.

Gråten kommer og jeg hikster, jeg begynner å hyperventilere, og å snakke blir vanskelig.  Det å gå ut å hente et personal, enda vanskeligere. Innerst inne vet jeg at jeg trenger hjelp til å komme ut av det. Men angsten gjør det vanskelig å gå, stå, bevege kroppen… Jeg føler meg fanget.

Fanget i hodet, fanget i kroppen, fanget på et rom- alene med panikken.

Skal jeg rope? Nei… Men gråten blir så høy at noen kommer til slutt likevel. Uten at det var min intensjon.

Når jeg har disse anfallene og er lenge alene blir jeg svært impulsiv, og i dag skadet jeg ansiktet mitt.

Hvorfor er jeg sånn egentlig? Hva har jeg gjort for å fortjene dette?

Jeg har mye jeg ikke har fått jobbet meg gjennom enda, det sitter i kroppen sider de.

Det er nok sant, men det skal bli bedre.

-M.M.M

 

Et siste forsøk- Benzodiazepiner

“Benzo” eller som jeg liker å kalle det- helvetesmedisinene.

Jeg har flere ganger under oppholdet her på Recoverysenteret prøvd å trappe ned på Benzodiazepiner som Vival og Sobril. Dette har alle gangene endt med at jeg har blitt satt på den samme dosen jeg hadde til å begynne med. Abstinensene både mentalt og fysisk har vært for alvorlige til at vi har turt å fortsette nedtrappingen.

Jeg har søkt erstatning for min ufrivillige avhengighet av sterke medisiner. Som jeg kanskje må gå på livet ut. Og det med økte sjanser for tidlig demens.

Jeg er sint på alle de legene som ikke tok meg av disse medisinene i tide. Og jeg synes synd på de legene, og alle i helsevesenet som  må hanskes med meg under en nedtrapping.

Men, har likevel “lyst” til å prøve en siste gang før utskrivelse om ca 6 måneder. Jeg har bestemt at jeg vil prøve etter romjula. Jeg vil ikke komme hjem å føle på at jeg ikke har prøvd mitt beste, at jeg ikke har prøvd nok eller at jeg ikke har gjort mitt beste, når jeg hadde sjansen. Så, jeg skal frivillig prøve å gå gjennom et helvete jeg så sårt ønsker å klare å komme meg gjennom. Slik at jeg slipper å være avhengig av noen hvite piller som kun gir angst istedenfor å dempe den grunnet langtidsbruk.

Det står også spørsmål om Recoverysenteret er den rette plassen for meg når det kommer til behandling. Jeg føler meg kanskje litt gitt opp og ikke tatt på alvor. Jeg gjemmer mye av følelsene mine i frykt for å bli tvangsinnlagt på lukka, da de ikke håndterer suicidale og utagerende problematikk på Recoverysenteret. Jeg regnes som kronisk suicidal og det er derfor ofte vanskelig å holde impulskontrollen min i sjakk- noe som resulterer i selvskading i form av å overleve et vondt liv. Dette spesifikt når jeg har mennesker rundt meg jeg er usikker på. Man kan så klart ikke komme overens med alle, men det er forskjell på det og feilbehandle et menneske.

Skal snakke med behandler om det.

Ønsk meg lykke til med nedtrappignen! oppdateringer kommer.

-M.M.M

 

Ikke FAEN!

Ikke faen om anoreksien skal få ødelegge julen min. Ikke faen!

Jeg har slitt lenge med mat nå, men en samtale med en fantastisk ansatt gjorde susen. Jeg skal få hjelp til å spise og bygge opp magen min igjen. Denne julen skal jeg kose meg med julekakene Beste har laget til meg. Jeg skal spise av sjokoladekalenderen jeg fikk av fadderen min, og jeg skal spise middag både på juleaften og nyttårsaften.

Jeg skal ha på meg kjolen som IKKE er i barnestørrelse.

Dette blir bra, for nå er jeg lei. Lei av alle de negative sidene som er med anoreksi. Slapphet, kort lunte, dårlig konsentrasjon, hjerteproblemer og kalium mangel…… lista er lengre.

Jeg skal ha en sunn kropp som jeg skal være glad i.

Ferdig snakka!

-M.M.M

 

20 år

I dag fylte jeg 20 år.

Det ble feiret med at min mor og min bestemor var her på besøk. Jeg fikk masse fine gaver jeg setter stor pris på. Mange i familien har sendt ned gaver til meg også, så det skal ikke stå på det.

I går (27.22.2019) var mamma og bestemor også her, da hadde vi et møte om helsen min og hvor behandler forklarte anfallene mine. Det resulterte i mange tårer og en del anfall. Jeg klarte ikke ha besøk så lenge, og ble lei meg for å måtte avbryte besøket begge dagene. Jeg hadde så lyst til å henge med mamma, siden vi har så mye tapt tid å ta igjen. Og det samme gjelder bestemor.

Jeg er veldig sliten, og har fått et kraftig utbrudd av elveblest nå på kveldingen. Dette trolig av stress.

Elveblesten klør veldig mye, og kløstillende funker ikke. Ansiktet mitt ser ikke ut.

hele familien min er egentlig i en vanskelig situasjon på grunn av at ene onkelen min har utsatt meg for det han har utsatt meg for. Vi alle sliter med det på hver vår måte. Jeg med Kompleks PTSD, Bestemor med skyldfølelse, mamma kobler av og andre er sinte.

Dette har skapt splittelser i familien.

 

Men, alle la det til sides nå og gidde meg en flott bursdag. Nå er jeg faktisk 20, og det er utrolig hvor mye mer voksen jeg føler meg nå kontra når jeg var 19 år for ett døgn siden.

Jeg har også fått god hjelp av ansatt her på Recoverysenteret. Hun har hjulpet meg ved anfall og når jeg har vært sliten under besøket. Hun har rett og slett vært et veldig god støttespiller og en veldig stor trygghet, tusen takk- om du leser dette.

I morgen er det blodprøvetaking. Det skulle egentlig gjøres forrige uke, men ble ikke noe av.

Jeg har på nytt tilbakefall når det gjelder anoreksien min. så blir nok nøye fulgt opp framover.

Men nå! er det kveld, vi snakkes.og takk for alle gratulasjoner

-M.M.M

Underbevisstheten

Det er ikke lenge til det tikker inn med høytider den ene etter den andre. For mange kan høytider og starten før høytider være vanskeligere enn andre tider på året ( hvor det ikke er høytider )

Jeg kjenner selv på smerten bak høytider som jul og nyttår. Jeg skal nok en gang feire som innlagt. Jeg har også bursdag 28.Nov, men da kommer mamma og Beste på besøk, noe som hjelper på. Selv om jeg er spent.

Det som for mange, inkludert meg selv synes er vanskelig med høytider som jul. Er at på reklamer og snaps fra andre venner virker det så fantastisk koselig, og det skal være en familiekveld. For mange er ikke familie enkelt, av forskjellige grunner. Noen opplever splittelser i familien, noen skilte foreldre, noen blir misbrukt og andre er syke eller er pårørende til en syk,

Min familie synes nok det er vanskelig å være pårørende. Samme som jeg synes det er vanskelig å være syk og måtte være borte fra mamma og søsknene mine i jula. Det skal også sies at det er mitt valg, da jeg er for syk til å reise helt hjem og tilbake på kort tid.

Har du det vanskelig?

Snakk/skriv ut til Kirkenssos! Google dem:)

Noen har også en spiseforstyrrelse, og høytider handler mye om mat og kos. Dette er ikke lett å takle, inklusivt meg selv. Enda jeg prøver mitt beste.

Tiltak man kan gjøre for å få en bedre jul:

  1. Lage en egen juletradisjon
  2. Snakke eller skrive ut om tanker/følelser til noen du er trygg på. Eller på et nettforum som Kirkens sos.
  3. Lage kostplan ( til dere som sliter med spiseforstyrrelser )
  4. Planlegge å gjøre koselige ting i juletiden, som spasertur, vennekveld eller lignende
  5. Kjøpe en julegave til deg selv!

Det er sikkert mye mer man kan gjøre for å selv gjøre juletiden sin bedre. Men dette var de forslagene jeg kom på.

Jeg vet av erfaring at det hjelper å skrive ned tanker og følelser, dette i en dagbok eller til kirkens sos, der er jeg på begge plasser anonym og kan derfor skrive uten å tenke at noen kommer til å sladre eller finne ut hvem jeg er.

Ønsker alle en fin høytid!

-M.M.M

UPDATE PÅ MIN FORM

Jeg har det ikke så veldig bra for tiden. Da mye presser på, som høytider. Jeg har selvskadet mye, og føler jeg ikke har blitt tatt på alvor. Føler meg ikke sett. Føler meg alene og lite viktig.

Heldigvis kommer det mennesker jeg er glad i snart, det vil hjelpe mye på den følelsen av å være ensom. Som sagt har det vært en vanskelig tid. De anorektiske tankene er påtrengende, men jeg har vunnet over den så langt. Jeg SKAL spise kake på bursdagen min. Og mer. Hehe.

Det er dog viktig at personal tar pasienter på alvor uansett problematikk.

Å ikke snakke, ikke spørre hvordan det går, ikke være tilstede ved angstanfall, ikke se et menneske. Er dårlig gjort når det nettopp er jobben de har.

Men men. Vi snakkes da!

 

 

 

Er du slik passer du ikke til jobb i psykiatrien.

Hei!

Endelig går det bedre med anoreksien, og jeg tar til meg smått med mat igjen. Jeg har et mål om at det nå skal bli min tur til å komme meg videre, med forventninger om fortsatt opp og nedturer.

Men! i alle mine år i psykiatrien har jeg møtt forskjellige type mennesker som jeg har vært demmers ansvar til. De har hatt mitt liv i demmers hender. Noen tok godt vare på meg, men mange har også vært ufine og arrogante.

 

Eksempler på det er :

  • Dradd meg etter gulvet ved dissosative krampeanfall
  • Tydelig ignorert meg etter vanskelige hendelser eller ved “oppførsel” de har ment er “fake” eller ikke “tillatt”
  • Kjeft
  • Psykisk vold
  • Misbruk av makt

Er du en slik person, kan du drite i å søke jobb i psykiatrien. For da passer du ikke til jobb med skjøre mennesker.

!!!

Er du dermed hjertegod, liker å gi klemmer og omsorg, har humor og er morsom, pluss har tålmodighete. Kan du gjerne søke jobb hvor du må forholde deg til mennesker, som jeg igjen kaller “skjøre”. Du skjønner det at- jeg har også møtt denne type menneske, og ingenting er bedre. Eller verre når slike mennesker jobber på plasser i psykiatrien hvor de må snik klemme pasientene fordi det ikke er “profesjonelt” å gi klem. ( Dummeste jeg har hørt) Skjønner at psykiatrien ikke skal være noen slags klemmeklubb med fare for smitte, men det er jo ikke de det er snakk om. heh.

Skjønner du poenget mitt, så leave en like, eller en kommentar! så snakkes vi.

-M.M.M

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top