Et siste forsøk- Benzodiazepiner

“Benzo” eller som jeg liker å kalle det- helvetesmedisinene.

Jeg har flere ganger under oppholdet her på Recoverysenteret prøvd å trappe ned på Benzodiazepiner som Vival og Sobril. Dette har alle gangene endt med at jeg har blitt satt på den samme dosen jeg hadde til å begynne med. Abstinensene både mentalt og fysisk har vært for alvorlige til at vi har turt å fortsette nedtrappingen.

Jeg har søkt erstatning for min ufrivillige avhengighet av sterke medisiner. Som jeg kanskje må gå på livet ut. Og det med økte sjanser for tidlig demens.

Jeg er sint på alle de legene som ikke tok meg av disse medisinene i tide. Og jeg synes synd på de legene, og alle i helsevesenet som  må hanskes med meg under en nedtrapping.

Men, har likevel “lyst” til å prøve en siste gang før utskrivelse om ca 6 måneder. Jeg har bestemt at jeg vil prøve etter romjula. Jeg vil ikke komme hjem å føle på at jeg ikke har prøvd mitt beste, at jeg ikke har prøvd nok eller at jeg ikke har gjort mitt beste, når jeg hadde sjansen. Så, jeg skal frivillig prøve å gå gjennom et helvete jeg så sårt ønsker å klare å komme meg gjennom. Slik at jeg slipper å være avhengig av noen hvite piller som kun gir angst istedenfor å dempe den grunnet langtidsbruk.

Det står også spørsmål om Recoverysenteret er den rette plassen for meg når det kommer til behandling. Jeg føler meg kanskje litt gitt opp og ikke tatt på alvor. Jeg gjemmer mye av følelsene mine i frykt for å bli tvangsinnlagt på lukka, da de ikke håndterer suicidale og utagerende problematikk på Recoverysenteret. Jeg regnes som kronisk suicidal og det er derfor ofte vanskelig å holde impulskontrollen min i sjakk- noe som resulterer i selvskading i form av å overleve et vondt liv. Dette spesifikt når jeg har mennesker rundt meg jeg er usikker på. Man kan så klart ikke komme overens med alle, men det er forskjell på det og feilbehandle et menneske.

Skal snakke med behandler om det.

Ønsk meg lykke til med nedtrappignen! oppdateringer kommer.

-M.M.M

 

Ikke FAEN!

Ikke faen om anoreksien skal få ødelegge julen min. Ikke faen!

Jeg har slitt lenge med mat nå, men en samtale med en fantastisk ansatt gjorde susen. Jeg skal få hjelp til å spise og bygge opp magen min igjen. Denne julen skal jeg kose meg med julekakene Beste har laget til meg. Jeg skal spise av sjokoladekalenderen jeg fikk av fadderen min, og jeg skal spise middag både på juleaften og nyttårsaften.

Jeg skal ha på meg kjolen som IKKE er i barnestørrelse.

Dette blir bra, for nå er jeg lei. Lei av alle de negative sidene som er med anoreksi. Slapphet, kort lunte, dårlig konsentrasjon, hjerteproblemer og kalium mangel…… lista er lengre.

Jeg skal ha en sunn kropp som jeg skal være glad i.

Ferdig snakka!

-M.M.M

 

20 år

I dag fylte jeg 20 år.

Det ble feiret med at min mor og min bestemor var her på besøk. Jeg fikk masse fine gaver jeg setter stor pris på. Mange i familien har sendt ned gaver til meg også, så det skal ikke stå på det.

I går (27.22.2019) var mamma og bestemor også her, da hadde vi et møte om helsen min og hvor behandler forklarte anfallene mine. Det resulterte i mange tårer og en del anfall. Jeg klarte ikke ha besøk så lenge, og ble lei meg for å måtte avbryte besøket begge dagene. Jeg hadde så lyst til å henge med mamma, siden vi har så mye tapt tid å ta igjen. Og det samme gjelder bestemor.

Jeg er veldig sliten, og har fått et kraftig utbrudd av elveblest nå på kveldingen. Dette trolig av stress.

Elveblesten klør veldig mye, og kløstillende funker ikke. Ansiktet mitt ser ikke ut.

hele familien min er egentlig i en vanskelig situasjon på grunn av at ene onkelen min har utsatt meg for det han har utsatt meg for. Vi alle sliter med det på hver vår måte. Jeg med Kompleks PTSD, Bestemor med skyldfølelse, mamma kobler av og andre er sinte.

Dette har skapt splittelser i familien.

 

Men, alle la det til sides nå og gidde meg en flott bursdag. Nå er jeg faktisk 20, og det er utrolig hvor mye mer voksen jeg føler meg nå kontra når jeg var 19 år for ett døgn siden.

Jeg har også fått god hjelp av ansatt her på Recoverysenteret. Hun har hjulpet meg ved anfall og når jeg har vært sliten under besøket. Hun har rett og slett vært et veldig god støttespiller og en veldig stor trygghet, tusen takk- om du leser dette.

I morgen er det blodprøvetaking. Det skulle egentlig gjøres forrige uke, men ble ikke noe av.

Jeg har på nytt tilbakefall når det gjelder anoreksien min. så blir nok nøye fulgt opp framover.

Men nå! er det kveld, vi snakkes.og takk for alle gratulasjoner

-M.M.M

Underbevisstheten

Det er ikke lenge til det tikker inn med høytider den ene etter den andre. For mange kan høytider og starten før høytider være vanskeligere enn andre tider på året ( hvor det ikke er høytider )

Jeg kjenner selv på smerten bak høytider som jul og nyttår. Jeg skal nok en gang feire som innlagt. Jeg har også bursdag 28.Nov, men da kommer mamma og Beste på besøk, noe som hjelper på. Selv om jeg er spent.

Det som for mange, inkludert meg selv synes er vanskelig med høytider som jul. Er at på reklamer og snaps fra andre venner virker det så fantastisk koselig, og det skal være en familiekveld. For mange er ikke familie enkelt, av forskjellige grunner. Noen opplever splittelser i familien, noen skilte foreldre, noen blir misbrukt og andre er syke eller er pårørende til en syk,

Min familie synes nok det er vanskelig å være pårørende. Samme som jeg synes det er vanskelig å være syk og måtte være borte fra mamma og søsknene mine i jula. Det skal også sies at det er mitt valg, da jeg er for syk til å reise helt hjem og tilbake på kort tid.

Har du det vanskelig?

Snakk/skriv ut til Kirkenssos! Google dem:)

Noen har også en spiseforstyrrelse, og høytider handler mye om mat og kos. Dette er ikke lett å takle, inklusivt meg selv. Enda jeg prøver mitt beste.

Tiltak man kan gjøre for å få en bedre jul:

  1. Lage en egen juletradisjon
  2. Snakke eller skrive ut om tanker/følelser til noen du er trygg på. Eller på et nettforum som Kirkens sos.
  3. Lage kostplan ( til dere som sliter med spiseforstyrrelser )
  4. Planlegge å gjøre koselige ting i juletiden, som spasertur, vennekveld eller lignende
  5. Kjøpe en julegave til deg selv!

Det er sikkert mye mer man kan gjøre for å selv gjøre juletiden sin bedre. Men dette var de forslagene jeg kom på.

Jeg vet av erfaring at det hjelper å skrive ned tanker og følelser, dette i en dagbok eller til kirkens sos, der er jeg på begge plasser anonym og kan derfor skrive uten å tenke at noen kommer til å sladre eller finne ut hvem jeg er.

Ønsker alle en fin høytid!

-M.M.M

UPDATE PÅ MIN FORM

Jeg har det ikke så veldig bra for tiden. Da mye presser på, som høytider. Jeg har selvskadet mye, og føler jeg ikke har blitt tatt på alvor. Føler meg ikke sett. Føler meg alene og lite viktig.

Heldigvis kommer det mennesker jeg er glad i snart, det vil hjelpe mye på den følelsen av å være ensom. Som sagt har det vært en vanskelig tid. De anorektiske tankene er påtrengende, men jeg har vunnet over den så langt. Jeg SKAL spise kake på bursdagen min. Og mer. Hehe.

Det er dog viktig at personal tar pasienter på alvor uansett problematikk.

Å ikke snakke, ikke spørre hvordan det går, ikke være tilstede ved angstanfall, ikke se et menneske. Er dårlig gjort når det nettopp er jobben de har.

Men men. Vi snakkes da!

 

 

 

Er du slik passer du ikke til jobb i psykiatrien.

Hei!

Endelig går det bedre med anoreksien, og jeg tar til meg smått med mat igjen. Jeg har et mål om at det nå skal bli min tur til å komme meg videre, med forventninger om fortsatt opp og nedturer.

Men! i alle mine år i psykiatrien har jeg møtt forskjellige type mennesker som jeg har vært demmers ansvar til. De har hatt mitt liv i demmers hender. Noen tok godt vare på meg, men mange har også vært ufine og arrogante.

 

Eksempler på det er :

  • Dradd meg etter gulvet ved dissosative krampeanfall
  • Tydelig ignorert meg etter vanskelige hendelser eller ved “oppførsel” de har ment er “fake” eller ikke “tillatt”
  • Kjeft
  • Psykisk vold
  • Misbruk av makt

Er du en slik person, kan du drite i å søke jobb i psykiatrien. For da passer du ikke til jobb med skjøre mennesker.

!!!

Er du dermed hjertegod, liker å gi klemmer og omsorg, har humor og er morsom, pluss har tålmodighete. Kan du gjerne søke jobb hvor du må forholde deg til mennesker, som jeg igjen kaller “skjøre”. Du skjønner det at- jeg har også møtt denne type menneske, og ingenting er bedre. Eller verre når slike mennesker jobber på plasser i psykiatrien hvor de må snik klemme pasientene fordi det ikke er “profesjonelt” å gi klem. ( Dummeste jeg har hørt) Skjønner at psykiatrien ikke skal være noen slags klemmeklubb med fare for smitte, men det er jo ikke de det er snakk om. heh.

Skjønner du poenget mitt, så leave en like, eller en kommentar! så snakkes vi.

-M.M.M

Jula er snart her!

Er du en person som gruer deg til julen?

Jeg skal feire min første jul borte fra familien. Jeg gruer meg til å pakke opp pakkene alene, uten å få gitt en klem til f.eks mamma.

Men jeg har skjønt at jula kan være mye verre for andre. Det er jo folk der ute som verken har tak over hodet eller god julemat. Jeg har derfor gitt et bidrag til kirkens bymisjon.

Jeg synes at i et land som vi bor i, at alle i Norge til slutt har en tilhørighet. Og at alle ikke blir satt i bås på grunn av det ene og det andre.

Det jeg vil si til alle er, prøv å kos deg! gjør det DU synes er koselig. Så håper jeg alle får en fin jul

  • M.M.M

 

Kjære anoreksi

Kjære anoreksi.
du er min aller beste venn, men også min verste fiende.
du tillater meg ikke næring, verken gjennom mat eller drikke.

Du har satt strenge regler for hvordan jeg skal være i løpet av en dag.
folk rundt meg holder matfatet foran meg, tilbyr og tilbyr…. jeg vil ha men du sier strengt nei, og påpeker hvor stygg jeg er, for at jeg skal tenke meg godt om.
Uansett hvor mye jeg besvimer, eller hvor vondt kroppen min har det står du på ditt.
Det er greit sier en tanke, for det skal ta bort alt annet som er vondt.
tynn= et bedre liv. I følge deg.

jeg skulle ønske systemet tok tak i deg for lenge siden, for nå vil du ikke gå bort.
i Mai 2019 hadde hjertet mitt det så vanskelig etter å ha gått ned 16 kg på 4 uker. Det var fare for hjertesvikt og jeg fikk dermed sondeernæring.
Er det en seier for deg?
vil du virkelig ofre meg?
ja… svarer du.

samtidig hjelper du meg med å takle følelser og andre vonde ting i livet.
du har en regel på at jeg skal prøve å være aktiv i løpet av dagen som går, det gjør jeg.
gjør jeg noe feil får jeg straff. Slikt som ekstra dager uten mat.
Jeg er avhengig av deg, og du av meg.
-M.M.M

Bak raserianfall

Hva ligger egentlig bak raserianfall?
Sinne?
redsel?
fortvilelse?

hmm…

 

bak mine raserianfall ligger det alltid fortvilelse til grunne. Og jeg husker som regel ikke hva jeg har gjort før jeg kommer til meg selv.
veldig mange ser på barn eller unge med raserianfall som noen jævla drittunger, eller som noen  «problembarn»

Der er jeg sterkt uenig da jeg har andre erfaringer.
Etter min mening ligger det mye smerte bak noen som går løs på sitt eget rom. Eller ting man har fått som man er glad i…

 

hva mener du?

Ny tatovering!

(IKKE SPONS!)

I dag har kjøpte jeg en bursdagsgave til meg selv, siden jeg har bursdag i slutten av November.

Jeg har vært å tatovert meg!

Jeg har ventet en god stund på å få fortsette på sleeven jeg begynte på i 2018. Heldigvis var det et hjemmekoselig tatoveringsstudio ikke så alt for langt unna hvor jeg holder til. ( Vida Vida tattoo )

Jeg ble tatovert av en som heter Jarle, sjekk ut tatoveringene hans på Instagram “jarletattoos” Han var en rolig og flink tatovør.

Jeg er super fornøyd med tatoveringen, og vi har allerede planer om flere tatoveringer. Gledes!

Her har du noen bilder.

-M.M.M

øyesykdom

Er det noe som er skjørt hos oss alle, så er det øyene våre. Man kjenner den minste ting på øynene. Som et hårstrå eller bare et støvkorn.

Jeg har vært uheldig.

Jeg har dårlig syn, samt en øyesykdom som gjør slik at jeg har sår på øynene mine, press, smerter og tørre øye grunnet nedsatt tårefunksjon.

Per dags dato bruker jeg 6 forskjellige øyedråper, samt antibiotika dråper, og lokalbedøvelse på øynene når det blir for ille.

Jeg håper dette er en tilstand jeg skal slippe å måtte leve med i hele mitt liv. Det kjenner jeg at jeg har lite lyst til.

Jeg har time på sykehuset i November, og håper de har en løsning som enten kan minske problematikken, eller fjerne den.

Det er absolutt ikke holdbart å gå slik som dette.

Liten forklaring

Jeg går mye og er redd på grunn av problematikken med øynene mine. Min største frykt er å bli blind. Men vet heldigvis at sjansene for det er små. Skulle ønske det fantes en kjapp kur som fikset dette, men det er mer komplekst enn som så. Jeg unner ikke min verste fiende dette.

I tillegg gjør ticsene mine det verre ved at jeg konstant bruker musklene rundt øynene.

Visste du at et symptom på tørre øyne er mye tåreproduksjon?

Jeg har også en skadet hornhinne, det skyldes og av at øynene mine er for tørre.

Øyelegen jeg går til ( som jeg er svært fornøyd med ) prøver å hjelpe meg så godt hun kan. Men det er vanskelig da medisinene jeg har fått til nå kun kan brukes i kort tid pga bivirkninger. Det samme med bedøvelsen jeg bruker, den kan skade øynene. Så vi har “avtalt” at det er jeg som risikerer å få en skadet synsnerve… Men hadde noen fått følt på hva jeg føler på øynene i våken tilstand hadde de nok gjort det samme som meg, og tatt sjansen. Jeg bruker bedøvelsen så lite som mulig. Øyelegen har et ønske om at jeg kun bruker bedøvelsen 1 gang i uken, men det går ikke med de smertene og det presset jeg har. Så jeg prøver å holde meg til 3 ganger.

Øynene mine hemmer meg jo i alle gjøremål om dagene. Det er vanskelig og skummelt å hele tiden kjenne at det er noe feil med øynene mine. Jeg blir ofte redd.

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top