08.10.2018

Hva hadde du gjort om det var ditt barn, lege?

Alle dere leger jeg har vært borti på grunn av mine utslett, kuler, hevelser og diverse. Hva hadde dere gjort om det var ditt barn? Hva hadde du gjort og følt om legene bare gidde forskjellige råd som ikke funker, om legene hadde brukt ungen din som forsøkskanin og gitt deg som mor eller far en beskjed og det er ” så lenge det ikke handler om liv kan du vente”. 

Jeg har i 4 uker nå slitt med dette og har de siste døgnene vært i kontakt med legevakt på grunn av at det blir verre og verre. Jeg fikk Prednisolon Alternova av fastlege ( 10 mg døgnet )Legevakten som for noen dager siden sendte meg hjem når jeg ikke klarte å gå, hadde utslett over hele kroppen og hovne, lilla fingre. Legevakten som  jeg til slutt ringte opp igjen- fikk samme svar så ringte h*n opp igjen og hadde prøvd å få meg inn på medisinsk da jeg bare ble verre. H*n hadde sagt at jeg muligens reagerer på Prednisolonen. Men at jeg skulle nå ta 40 mg døgnet i tillegg til 3 zyrtec, noe de ville gjort på medisinsk om jeg hadde kommet dit. Fastlege har høstferie.

Medisinen har bivirkninger som hevelser, uro, angst, søvnløshet og oppstemthet. Jeg har ikke sovet på over 2 døgn. Og ringte i dag nok en gang til legevakten, men de ville ikke gi meg den eneste ledige akutt timen de hadde i tilfelle noe viktigere skulle forekomme hos noen andre. Så jeg har ringt medi3 og bestilt time. Men er da avhengig av beroligende da jeg har angst for å sitte i bil, og er jeg garantert hjelp der? 

Jeg fikk forskrevet Telfast for noen uker siden men sluttet med den da den gidde bivirkninger som hevelser i leppe og jeg sov 2 døgn i strekk. Dro til legevakt Ørskog og fikk Kortison i tablett form som jeg skulle ta i 3 dager ( 1 tablett døgnet ) og jeg fikk beskjed om at jeg kunne ta opp til 4 tabletter Telfast i døgnet ( 180 mg tabletten ). Men at jeg kunne begynne med å ta 2 i døgnet, var i følge legevakten ikke nøye når jeg tok dem, kunne ta begge samtidig i følge legen.

Det er jo rett og slett helt på trynet hvor syk man må bli før man får hjelp og at man selv må betalte tusenvis av kroner i et håp om hjelp da de styrt av staten ikke er særlig behjelpelige og virker ikke til at de kan sakene sine heller. Tror fastlege gjør sitt beste, men han er en opptatt lege og legene i Vestnes kommune er ikke tilgjengelige på helg eller etter 3-4 tiden på ukedagene. 

Siden legene så og si ikke tar dette seriøst prøver jeg så godt jeg kan å finne ut av det selv. Bruker ikke noe med parfyme og sov i natt i en stol da jeg skulle sjekke om jeg reagerte på sofaen jeg sover i ( pga traumene er det vanskelig å sove i seng ). Men, det gjør jeg da altså ikke da jeg en time etter ha sovna i 7 tiden i morges våknet til at jeg var gjennomvåt av svette og utslett, samt hevelse i ansiktet, begynnende hevelser under beina og ekstrem kløe som jeg forresten er utslitt av. 

Har fått tilbud av legevakt å bli innlagt på psykiatrisk, noe jeg ikke kan begripe. Hva har dette med psykiatri å gjøre? de har med egne øyne både sett hevelser og utslett. 

Jeg er fortvila og redd, samt sint over hvor dårlig denne kommunen er på helsehjelp. Hvorfor skal det koste oss skjorta å få nødvendig helsehjelp? Hvorfor må det stå om liv før de tar oss seriøst og hvorfor er de så hima usympatiske? Hva lærte de egentlig på skolen og hva er retningslinjene deres?

Medisiner jeg står på utenom fast : 

– Seroquel 700 mg døgnet

– Stesolid 20 mg døgnet 

– Vallergan 30 mg døgnet

– 5 mg Mogadon opptil 2 ganger i uken 

– 10-20 mg Sobril 

 

– Frustrert M.M.M

 

05.10.2018

Barn og ord

Jeg har med erfaring fra da de første voldtektene startet da jeg var i 6-7 års alderen – lært at barn ikke har et like stort spekter av ord, og forståelse av ord som vi voksne har. Det burde egentlig si seg selv? Barn har levd i kort tid og verden for dem handler om å være med venner, være i barnehagen eller barneskolen og det handler om å få omsorg og oppmerksomhet av mor og/eller far, og også mennesker rundt. 

Jeg visste ikke at det onkel ( og han utenom familien ) gjorde var galt, jeg trodde det var normalt. Helt til det hadde gått noen år hvor det var en stor sak om  en jente som hadde blitt voldtatt på nyhetene. Av en eller annen grunn ble jeg nysgjerrig på den saken. Og spurte venninna mi hva en voldtekt var. Hun forklarte og jeg ble nesten glad. ” det har jo jeg også opplevd!” Endelig skulle det stoppe, endelig skulle den ekle magefølelsen forsvinne. 

Der tok jeg feil. Jeg sitter i dag etter mange år med seksuelle overgrep i ryggsekken, og ikke snakker jeg om det til noen. Jeg har en drøm om å skrive bøker, men hvem vil lese om voldtektene som er en så stor del av hvorfor jeg sliter den dag i dag? JEG skammer meg. JEG føler skyld. Og jeg tåler ikke nyheter verken på tv, nettet eller på radioen. 

Men, det jeg skulle fram til. Er at barn bruker oppførsel som ord. Slik som nyfødte gråter når de trenger noe. Det kan være utagering, dårlig oppførsel, raserianfall, trass, behov for mye oppmerksomhet. De barna på skolen som er  “bråkemakere” og som ikke klarer å følge med, som kanskje til og med ber læreren om å holde kjeft… de barna og de ungdommene er IKKE “Problembarn”. De har det vanskelig inni seg. 

Det burde alle ha mer i bakhodet. 

 

Jeg har troen på at omsorg kurerer mye smerte, vær et medmenneske! 

Oldemors hånd <3 strekk ut en hånd til noen som trenger det du også. 

Du vil gjøre noen andre trygg og du vil på en veldig positiv måte få igjen for det. 

 

 OMSORG mot alt vondt..

– M.M.M

02.10.2018

Respekt til deg i rullestol! 

Jeg hadde for noen år siden en periode hvor jeg var avhengig av rullestol. Jeg hadde ikke tenkt på det før, men det gikk opp for meg hvor vanskelig det var å snu og komme seg til høyre og venstre i en stol man ikke er vandt med, og det å bare skulle styre stolen ved bruk av hendene. Jeg kunne ikke gå da jeg ofte slo hodet når jeg fikk dissosiative krampeanfall og falt både stående i trapper og diverse. 

video:video-1538485110


STOR respekt til alle dere der ute som kommer seg gjennom alle de hinderne og problemstillingene bare ved å ta seg en tur ut i en rullestol. Det er både kanter, humper og diverse… egentlig over alt. Jeg vil bare si at jeg ser dere, tenker på dere og dere har min fulle støtte. Også dere som ikke sitter i rullestol. 

OMSORG er min første prioritet her i livet.

Dissosiativ(e) lidelser er svært vanskelig å leve med og det er få som vet hva det er. Dette er jo egentlig de verste som kan skje med oss som sliter med slike dissosiative anfall. At vi faller der vi absolutt ikke burde falle. Vi blir også beskyldt for å late som og fake at vi får anfall, da blir jeg rett sint. Dette har også blitt sagt av sjefen av et psykiatrisk sykehus jeg var innlagt på alt for mange ganger, da sier jeg- IKKE kom med påstander når du ikke har peiling og ikke har opplevd det selv. PUNKTUM. 

Ha en fin dag videre da folkens! 

– M.M.M

30.09.2018

“JÆVLA NAVERE!”

 

Begrepet ” Navere ” er noe jeg ofte hører blir slengt ut av enkelte. Jeg har selv vært vitne til å sitte ved et middagsbord med noen som jeg tidligere hadde kontakt med. Der ble det snakket ned om de som fikk penger av NAV, “Naverne” var og er i følge dem mennesker som tydeligvis har veldig høy IQ og klarer å snylte staten for penger, grunnet latskap- fordi “Navere” ikke orker å jobbe. Da gikk jeg på arbeidsavklaringspenger og følte meg veldig liten, de var klar over at jeg var en så kalt “naver”, men tok ikke hensyn til dette. Jeg ble fylt med triste følelser og sinne.

  

Jeg er nå, 100% ung ufør.

For noen dager siden såg jeg serien “Alle i arbeid” på tv2sumo, der var det en ung jente som ønsket seg jobb fordi hun ville unngå å bli ufør fordi hun da følte på  og mente at hun ikke bidrar i samfunnet, noe jeg må si meg uenig i. Man trenger faktisk ikke en jobb for å bidra.  Altså, for å sette det på spissen så bidrar man med å redde verden ved å sortere søpla si. Og jeg må også si til alle dere som sier at slike som meg snylter staten for penger at Ja… Det var nok mye lettere å lure NAV for 10 år siden, og det er sikkert noen som greier det i dag også. Men ikke dra alle under en kam. Jeg prøver mitt beste med å bidra, jeg drar på sykehjemmet i kommunen frivillig for å holde de eldre med selskap eller hva de måtte ønske når jeg er i form til det. I det siste har det ikke gått så bra da jeg er i en krevende periode. Men å studere har jeg prøvd og det gikk ikke ( spesialskole til og med) så en jobb?, det hadde jag aldri klart og det har gått LANG tid å bli ufør, jeg har også i flere år gått i usikkerheten om jeg noen gang vil få en fast inntekt om jeg ikke klarer å jobbe. Jeg tenker på langt nær at jeg skal være ufør hele livet, jeg vil få meg jobb. Men, realiteten er at jeg akkurat nå er for syk. Det er realiteten for mange. Og jeg kjenner meg forbanna når uføretrygda voksne blir hakka på i juletidene når de legger ut bilder av at de har klart å bake pepperkake av ferdig deig kjøpt på butikken fordi  “hvis du kan bake kan du jobbe også”. 

Det er IKKE gøy for meg som 18 åring å bli spurt om jeg vil være med ut på fest ( eller få snapper av at vennene mine er ute ), om jeg var russ når det var russetid, om hva jeg studerer eller om jeg har jobb… Det er ikke gøy når  jeg ikke har noe å komme med. Jeg føler en trang til å lyve for å ikke bli sett ned på eller bli kutta ut, men er ikke spesielt fan av å lyve så det ender stadig med halvt om halvt. litt løgn og litt sannhet. Men sånn…NÅ vet du som leser dette at jeg er UFØR, jeg kan ikke feste, jeg er ikke i stand til å jobbe, jeg har ikke fullført tiende klasse, jeg klarte ikke videregående på spesialskole og jeg har aldri vært russ.  Selv hvor lite akseptert det er å være uføretrygda i samfunnet velger jeg å være ærlig om det. Mennesker som kommer med så kalte “naver” utsagn har bare veldig lite kunnskap om hvor nedsatt en funksjonsevne til et menneske kan bli ved psykisk og/eller fysisk sykdom. 

som resultat av at jeg på skolen ble satt på et rom uten lærer når jeg bodde på institusjon i Trønderlag.

 

– M.M-M

 

28.09.2018

Små ting til store gleder

 

Du har garantert hørt det før, og du er kanskje dritt lei og lite motivert til å gjøre noe som helst i en tung og stressende hverdag. Kanskje du er trøtt og sliten, trist, sint, kanskje du har kjærlighetssorg, føler at du ikke presterer så bra som samfunnet vil ha deg til eller kanskje du er lei av den samme gamle rutinen i livet ditt? Det trenger heller ikke å være noe sånt, kanskje du bare har lyst til å finne en ny glede i livet? en ny følelse av mestring? Hmm, jeg skal gi dere en bildeserie av små ting jeg har gjort og som man kan gjøre for å skape ny  glede, litt latter og mestringsfølelse.

Stikk ut å prøv å stå på hodet!! Ta med deg noen som kan holde beina dine til å begynne med. 

Bestill pizza på døra!

Gå til speilet og smil til deg selv 🙂 

Sett av tid til deg selv! 

Ansiktsmaske

kremer

nappe bryn 

kure håret

Om du liker å sminke deg, smink deg selv om du så ikke skal en dritt! smink deg fordi DU liker det og synes det er gøy, fordi det gir deg glede og en boost. 

Ha på deg klær DU føler deg bra i, eller bare ha på deg skikkelig med daffeklær og gi litt faen, hva så om det er Mandag? Onsdag? eller Søndag? Daff når du vil. Presset fra samfunnet kan hysje!.. 

Liker du frukt? Skal jeg gi deg et tips? Skjær frukten opp i biter og legg den i en skål, da blir det mye koseligere og friskere å spise, av en eller annen grunn. Eple med kanel er forresten alltid en vinner! 

Er du glad i dyr? Gjør noe sammen med dyret. Bad i sjøen, lek med ball, stell dyret. 

Har du vansker med konsentrasjon, velg å spille ting som ikke krever mye tenkning. Kast og ta i mot! 

prøv å bak noe du aldri har bakt før! 

Stor klem fra Meg – M.M.M

25.09.2018

UTEN BEHANDLER

Det er natt, det er jo sjeldent jeg sover- så da får jeg ofte kribling i fingrene til å skrive. Denne gangen om i går da jeg var på et møte angående den manglende behandlingen jeg har fått etter fylte 18 år. Jeg begynte på BUP da jeg var 9 år gammel, jeg fikk da diagnosen kompleks PTSD og sak mot min onkel og bror av venninne som misbrukte meg seksuelt  pågikk og de ble dømt. Onkel fikk 3 år men på grunn av strafferabatter slapp han ut over et år for tidlig, han andre fikk 1 år.   Jeg vet at dette er tungt for familie å lese om, til dere : Beklager, men dette er min historie som jeg trenger å få ut. De valgene som ble tatt av misbrukerne mine og av familiemedlemmer som bor sammen med onkel, og at jeg måtte skygge unna min oldemor’s begravelse fordi onkel skulle få være der istedenfor meg. Er noe jeg trenger å få ut… Denne tausheten er ødeleggende.

Kommer aldri til å legge ut navn. 

 

På møtet sa jeg fra meg behandler etter mye styr. Så går per dags dato uten en behandler å snakke med. Det er veldig dumt siden det er mye som foregår for tiden og det er en skummel og nervepirrende dag i morgen. Jeg kan ikke skrive hva det er jeg skal, enda. Men etterhvert kan jeg være åpen om det også! Føler det er bedre å ikke gå til en behandler når timene gjør meg verre og mer fortvila enn før timen, så.. 

Det ble også tatt opp at jeg må snarest innlegges for seponering av medisinene psykiatrien har putta meg på, min fastlege støtter ikke at jeg går på så mye forskjellig vanedannende og så veldig høye doser. Men at antidepressiva kan være nyttig for meg. 

Jobbes også med at jeg ikke skal innlegges på Hjelset psykiatrisk, da de har pådratt meg enda flere traumer enn jeg hadde til å begynne med. Fylkesmannen gransker saken, både tvangen med belteseng, holding, medisinering osv.  Men, det er en evig kamp å få tilbud en annen plass når jeg tilhører Hjelset. Så er hele tiden redd for å bli så akutt dårlig at det blir Hjelset. Det står så mye på papiret om at jeg som pasient har mange rettigheter som  for eksempel fritt sykehusvalg ved frivillige innleggelser. Men realiteten er at de fleste overleger, spesialister, psykologer og/eller leger oftest spiller etter sine egne regler.

– M.M.M 

 

 

21.09.2018

Kjære overgripere og mobbere!

Kjære overgripere og kjære mobbere… 

ser dere ikke hva dere har gjort? eller synes det ikke der jeg går med hodet hevet, tatoveringer og med lilla hår?- ser dere ikke at jeg stadig går utenfor toleransevinduet mitt? flykt modus? At jeg er redd og sliten? Du som slo meg ned og dere som høvlet hånden min på skolen. 

Du som begynte med overgep når jeg var 6 år gammel og du som fortsatte etter han og dere som fortsatte etter der igjen. Hvordan klarer du å leve livet ditt med god samvittighet? Vet du ikke at jeg ikke har kommet meg videre? At jeg står fast og har fysiske og psykiske smerter døgnet rundt, også når jeg sover. Jo, du og dere fikk strafferabatter mens jeg fikk en livsdom. Dere som sa jeg skulle ta livet av meg, dere som lo og pekte på meg mens jeg lå på båren på vei i en ambulanse etter selvmordsforsøk på skolen. Jeg har ikke fått et unnskyld. Jeg ser bare og blir stadig mint på at dere har et liv og er ute og fester, er på jentekvelder og noen av dere har til og med kjæreste. Jeg er for syk til det, jeg går på medisiner som gjør at jeg ikke kan- noe som ikke hadde skjedd om alle som har gjort meg vondt tok et annet valg og var snille. 

Kjære du som ba meg hoppe foran en trailer siden jeg ikke lyktes med bilen og kjære dere som kalte meg “hore” til tross for at dere visste om overgrepene. Dere som sendte barnebilde av meg og siterte “æsj”. Du som sa at du skulle begi hele livet ditt på å ødelegge mitt fordi jeg i følge deg og dere var “syk i hodet”. 

Alle dere… kan ikke vinne. For dere tapte den dagen dere valgte å være så slemme selv om det er jeg som nå lider- tror jeg på noe som heter karma. 

– M.M.M

21.09.2018

Spørsmålsrunde!

 

Jeg må si dere var litt beskjedne! Men det var flest hyggelige og omsorgsfulle spørsmål. Det første spørsmålet gikk igjen, så ble ikke 10 spørsmål å svare på. Kanskje neste gang! 

1) Hvordan har du det? 

– Det er vanskelig for meg å beskrive, helt ærlig så går det ikke så bra som det virker på sosiale medier. Jeg prøver å være så positiv jeg bare kan, når jeg kan. Men hverdagen består av mange utfordringer og jeg er ikke frisk nok til å gjøre ting jeg har lyst til å gjøre. Jeg hadde dessverre for noen dager siden en glipp i selvskadingen, jeg brukte fornuften og dro til legevakten for å få det sydd, bare for  å vri det om til noe litt mer positivt! Det er vanskelig for meg å dra til legevakten etter selvskading. Så, det var en seier. Takk til dere som spurte om akkurat dette, det betyr at dere bryr dere! 

2 ) Hva synes du om helsenorge? 

Jeg synes det er alt for mye som burde forbedres i helsenorge. Vi kan jo bare tenke på hvor dårlig tid hjemmesykepleierene har til brukerne sine, hvor lite omsorg som blir vist på psykiatriske avdelinger, hvor vanskelig det er å få rett og god hjelp til rett tid, og for å ikke snakke om at alt stopper opp i høytidene. Sykdommer tar jo ikke ferie… Så hva med at alle ikke tar ferie samtidig, helsenorge?

3 ) Er du glad i meg? 

Jeg setter pris på alle mine følgere og lesere på alle mine sosiale medier.

– M.M.M

18.09.2018

12-13 år gammel  og innlagt på psykiatrisk

Jeg husker det godt, etter mitt andre selvmordsforsøk i en så ung alder ble jeg innlagt på psykiatrisk. Jeg husker godt hvor vondt det var at ukjente skulle bestemme og ta vare på meg. Jeg hadde med meg en bamse, men synes det meste var skummelt og utrygt likevel. Friheten ble tatt fra meg, ting som gjorde meg tryggere innvendig ble tatt vekk. Som kontakt med familie ved at de tok bort alt som mobiler og pc’er til  faste tider i døgnet, og husker jeg fikk straff for noe så da fikk jeg ikke ha mobil eller pc på dagtid heller. Så, ikke rart jeg ble frustrert der inne. 

Fra min første innleggelse ble jeg innlagt i gjennomsnitt 1 eller 2 ganger i måneden. 

Etter langt over 40  innleggelser på ungdomspsykiatrisk ser jeg tilbake og jeg begynner å tenke på de barna jeg har sett vært innlagt der, det er snakk om 12-13 åringer som sliter fælt. Så… går det opp for meg at jeg har vært en av dem selv. 

når jeg var så ung skjønte jeg ikke helt konseptet, det var mangel på omsorg hos personal og behandlere, og de trodde jeg slet mye mindre enn jeg gjorde siden jeg alltid var smilende når jeg var der. Det endret seg med årene.. for hver innleggelse som gikk kom følelsene til utrykk utenpå også. Jeg begynte å utagere, ikke mot personal men mot meg selv og veggene. Jeg ble mer og mer urolig, fordi jeg havnet der om igjen og om igjen, uten framgang. 

omsorg er så mye viktigere enn man tror. Men så er det den der hva er profesjonelt og ikke profesjonelt å gjøre? Det er så stort press på de som jobber på slike institusjoner om at de må holde seg profesjonelle at det går utover den pasientgruppen som ikke får omsorg ellers i livet og som trenger noen å støtte seg på – spesielt i kriser som ved en akuttinnleggelse. 

17.09.2018

Dårlig samvittighet!

Alle kan føle på dårlig samvittighet. Man kan jo uvisst gjøre noe som sårer andre og man kan ofte få vite det i ettertid. Man får dårlig samvittighet og unnskylder seg, kanskje man ber den man har dårlig samvittighet ovenfor om å ha en filmkveld eller om man kan få spandere noe mat for å gjøre opp for seg. Det er riktig å si unnskyld når man har såret noen andre. 

Men når man lever med dårlig samvittighet i mange år fordi man godt vet at det man gjør ødelegger for et annet menneske, og i tillegg  ikke gjør noe med det- men stadig handler som at det bare er et engangstilfelle. En gave her og litt penger der, ut av det blå.. hele tiden. Det kalles å prøve å kjøpe seg tilbake. Dette er noe jeg opplever. At noen prøver å kjøpe min tilgivelse, kjøpe min godkjennelse for at personen kan få fortsette å gjøre det som er urett og det som sårer. 

Gaver kan aldri kjøpe meg tilbake. Ja, det er veldig fint å få gaver – bare ikke når man er fult klar over at man får dem fordi personen man får dem av gjør det av dårlig samvittighet. Jeg ønsker handling mot den rette veien slik at vi alle lettere kan gå videre. 

Jeg vil fortelle litt om historien min i et senere innlegg. 

– M.M.M