21.12.2018

Utskrevet av sykehus!

På tur tilbake til recoverysenteret smiler jeg fra øre til øre da jeg vet at jeg kommer meg hjem i morgen. Jeg skulle egentlig hjem i dag men har besluttet det slik at jeg trenger å hvile litt før en 6 timers biltur. Jeg må også vaske klær og pakke. 

De fant ikke noen årsak til smertene men har blod i avføringen som bør følges opp. 

Jeg er både glad og litt irritert over at de ikke fant noe, da de smertene jeg hadde er noe jeg aldri har kjent på før. det var så vondt!  Hadde de funnet en årsak kunne de behandlet det, men nå henger ting liksom litt i løse lufta hvor jeg håper at smertene ikke kommer tilbake. Om det så skulle skje må jeg til lege igjen. 

Sjekket forresten nesten opp anestesi legen ved narkose ” rus “, heldigvis husker jeg ikke dette selv, heh.

SÅ, da betyr det vell at jeg i løpet av noen dager kan trene IGJEN! Jeg har seriøst et så stor treningssug at jeg blir sur når jeg ser folk trener…… 

Ha en fin dag videre folkens, så oppdaterer jeg videre de neste dagene. 

klem – M.M.M

 

19.12.2018

legevakt nektet å henvise videre

 

I fire døgn har jeg hatt smerter som bare har eskalert til det sterkere. To ganger var jeg hos legevakten, første gangen tok en kvinnelig lege overfladiske prøver men rådet meg til å drikke søtt og spise salt da jeg var dehydrert. Jeg fulgte rådet, som også førte til at alt ble verre. Igjen ble jeg sendt til legevakten noen timer senere, dette med henvisning fra psykiater. 

Jeg lå i gangen på fanget til en ansatt som jobber på avdelingen jeg er innlagt på, legevakten sa jeg skulle bli prioritert, noe jeg følte jeg ikke ble. Etter lang ventetid ble jeg hentet inn av en energisk sykepleier som var flink og god med det han gjorde. ” Pulsen din viser smerte ” sa han. Etter igjen overfladiske prøver kom en nokså “kald” overlege inn og sa jeg skulle få en injeksjon. Men da jeg og ansatte fra avdelingen sa at psykiateren og Ahus ville ha meg innlagt på sykehus om de ikke fant noe. Fikk jeg verken injeksjonen eller videre henvisning.

Overlegen ble streng i stemmen og sa at han ikke kan bruke tiden sin på friske pasienter som meg. 

” se ut i gangen, ser du alle pasientene, dette har jeg ikke tid til!!! ” 

Jeg begynte å gråte. 

Når jeg kom tilbake til avdelingen kom smertene tilbake og jeg klarte ikke snakke eller svare på spørsmål. 

AMK ble ringt. 

Jeg fikk 2 sprøyter med morfin samt kvalmestillende inn via kanylen jeg fortsatt har på armen. 

I mange timer lå jeg på akuttmottaket. De kunne heller ikke hjelpe og hadde tenkt til å sende meg hjem. Jeg gidde uttrykk for at det ikke går i og med at smertene gjør slik at jeg verken får i meg mat eller veske. Ble så etter mange timer flyttet til en annen avdeling hvor jeg nå er. 

Dette er grunnen til at jeg har vært lite aktiv.

Jeg klarer så smått å få i meg næring nå, etter 4 døgn uten. Men må faste fra klokken 00:00 da jeg skal i narkose i morgen å sjekke magen. 

Ønsk meg lykke til! 

Fortsettelse følger! 

– M.M.M

13.12.2018

Abstinenser…

 

2 døgn uten Vival og jeg ble satt tilbake på den ( 20 mg ). Også til tross for at jeg istedenfor Vival fikk 100 mg sobril døgnet, tok ikke hele den dosen da jeg ikke følte meg komfortabel med det. Går nå ikke på 100 mg Sobril, men har 20 mg som eventuelt i tillegg til 700 mg Seroquel ( fast )og 30 mg Vallergan ( fast )  samt Mogadon som kan ta’s ved behov.

Jeg vet det virker som jeg har det veldig bra, kanskje også litt ironisk at jeg da legger ut et bilde hvor jeg smiler når jeg hinter til at det går dårlig.  Men, jeg har en ting jeg gleder meg til, noe jeg ikke har fått gjort på mange år- feire jul med mamma og søsknene mine. 

Det føles ut som et nederlag at jeg måtte gå tilbake til de dosene jeg sto på før jeg kom hit, men jeg er bestemt og skal greie å få Benzo preparatene bort. 

Det er litt snakk om at oppholdet her på Recovery senteret skal forlenges, noe jeg håper jeg slipper da jeg er innstilt på en ny start i Februar. Da har jeg til sammen vært her i 4 måneder. 

Trodde ikke jeg så fort skulle få abstinenser, og tanken har slått meg at jeg kanskje ikke klarer å seponere benzo preparatene. At de akutte psykiatriske sykehusene har ødelagt sjansen min for et bra liv i en alder av 19 år, ved å gjøre meg fysisk og psykisk avhengig av disse så kalt pillene som skulle hjelpe meg, men som nå gjør ting verre. Jeg visste ikke hva de gidde meg og ble ikke forklart hva disse medisinene gjør med en person på lang sikt, særlig i høye doser. 

Samtidig har jeg en en stemme i hodet som sier at jeg klarer det, fordi jeg har ting å kjempe for.

Og hva kan vell stoppe et bestemt sinn?

– M.M.M

09.12.2018

FORSKJELL PÅ TRENINGSBILDER OG NAKENBILDER

 

( Nå VS for noe måneder siden ) 

Jeg har siden jeg kan huske drevet på med trening på høyt nivå. Det startet med fotball, jeg kom inn på bylaget i Molde og var med på elite og kretslaget som mulig kandidat helt til jeg på grunn av mobberne og overgriperne måtte flytte etter et alvorlig selvmordsforsøk, jeg var da 13 år. 

Jeg fortsatte med fotballen men sluttet på grunn av angst. Jeg startet da å trene styrke på institusjonen jeg bodde på, jeg trente på soverommet mitt og jogget regelmessig ute i skogen. 

Historien er lang. 

 

MEN, på sosiale medier føler jeg at vi har to “grupper”. Det er de som mener at bilder av kropp (da spesifikt treningsbilder ) ikke burde legges ut med tanke på at de da mener det lages kroppspress. Så har vi den andre  “gruppen” som mener at det må være lov å være stolt over seg selv. 

Jeg skjønner begge parter, og er litt midt i mellom. Jeg mener det er forskjell på treningsbilder og det å legge ut bilder av rumpa si i truse med hensikt om å få oppmerksomhet for det. Det er vell heller så og si ikke lov å legge ut slike bilder. 

Det er forskjell på nakenbilder og treningsbilder!

Jeg mener også at man selv har et ansvar i forhold til kroppspress, kanskje rart å høre fra meg som har atypisk anoreksi? Det er nettopp fordi jeg har en spiseforstyrrelse jeg sier man selv har et ansvar. Se nedenfor. 

SAMMENLIGNING: Jeg ønsker meg en tatovering, og søker på forskjellige nettsider etter inspirasjon.

Dette er også veldig vanlig at folk gjør ved andre interesser, om det er å gå ned i vekt, få muskler eller legge på seg. 

Jeg er interessert i trening, da fitness. Det handler mye om kropp og det diskuteres ofte om hvor sunt det er. Jeg har nylig fått høre at styrketrening er dårligere enn cardio og intervaller. 

Spør du meg så foretrekker jeg å løfte vekter istedenfor å løpe opp og ned en bakke. Hva som er best å gjøre og ikke gidder jeg ikke å diskutere, da jeg mener det er individuelt. Spesielt om noen har en interesse innenfor en av delene. Det gir meg mer å løfte vekter, bygge muskler og hele tiden jobbe for det jeg vil ha. ( Misforstå meg rett! Man må også hele tiden jobbe om man  driver med løping som sport! ) 

Det er en annen ting om personen ikke har en spesiell interesse innenfor noen av delene, men er overvektig eller i dårlig form. Da kan fjellturer, gå turer og løping være det bedre alternativet. Men også sammen med litt vektløftning. 

Jeg jogger også, men akkurat nå driver jeg med så kalt “bulking” og fokuserer mest på å bygge muskler og legge på meg. 

Håper poenget mitt kom fram! 

klem M.M.M 

 

05.12.2018

Bort med den ene.

Åh, endelig! 

Endelig kan jeg føle på at jeg er på veien mot et liv uten vanedannende medisiner, spesifikt benzodiazepiner. 

( gammelt bilde ) 

På Mandag som kommer er jeg helt uten Vival!  Ulikt fra andre avhengigheter som alkoholavhengighet eller heroin avhengighet finnes det ikke noen medisiner som demper abstinensene  benzodiazepiner gir.  Narkomane bruker gjerne en medisin som kalles “LAR”. MEN! For at kroppen min nå ved nedtrapping ikke skal få så sterke abstinenser økes Sobril betydelig. Den skal også vekk etterhvert. 

 

 Jeg er glad vi har funnet en løsning som gjør at jeg ikke kommer til å merke så stort til abstinenser. Abstinensene ved benzodiazepiner er veldig sterke og kan føre til både oppkast, kramper og hypersensitivitet. Så, rådet mitt er som tidligere – Hold deg så langt unna medisiner som er under kategorien “Benzo”, og om du absolutt må ha det en periode, sørg for at du får seponert dem til rett tid. Senest etter 4 uker. De gjør til slutt mer vondt enn godt, dessverre. 

Det er godt å føle på at jeg er på rett vei denne gangen. At ting skjer og at jeg føler jeg kan få livet mitt tilbake, eller…jeg SKAL ta livet mitt tilbake.

– M.M.M

 

30.11.2018

Er dette greit?

Jeg ankom legevakten etter jeg hadde skadet meg selv. 

Jeg hadde musikk i det ene øret og var 

ROLIG

Legen (mann)  spurte hvorfor jeg hadde gjort det

Jeg forklarte kort om at jeg har kompleks PTSD og hvorfor jeg har diagnosen

det var ikke legen som sydde, men en lærling.

Den mannlige legen holdt armen min hardt mens lærlingen sydde

enda jeg fint holdt den i ro selv

Er det greit?

se på meg, ser jeg urolig ut?

 

Nei, jeg såg og var ikke urolig. 

Jeg har lenge tenkt på å poste dette innlegget men har gruet meg litt og holdt tilbake. 

Det skal sies at det nå er godt det er ute. 

Det er alt for mange psykisk syke som blir behandlet som dritt på legevakten. 

Skjerpings!

-M.M.M

 

28.11.2018

Reise med bil på bursdagen min- et helvete

Nå  sitter jeg faktisk i bil og skal på en kjøretur på ca 2 timer. Dere har kanskje lest at jeg har angst for å sitte i bil. Og det… det kjenner jeg på nå. Heldigvis har jeg fått ekstra medisiner som er beroligende slik at jeg ikke skal få panikk, disse medisnene får jeg også på returen. Da kan det kanskje tenkes at det ikke skal gå an å ha over 100 i puls. Men, det har jeg da altså.

Som overskriften sier har jeg bursdag, og fyller 19 år. Ikke det morsomste å drive å pirre angsten på 19 års dagen min, men hva gjør man ikke for å få en klem fra mor? 

Jeg har mye å blogge om framover, så bare hold dere fast!

– M.M.M

 

24.11.2018

Motsatt effekt?

Angst er et veldig kjent ord, og mange bruker det i vanlige setninger uten å ha angst, mens alt for mange sliter faktisk med det.

Har du tenkt på hva angst egentlig er? 

Det kan jo selvfølgelig være så mangt, sosial angst og panikkangst er vell mest kjent.

Jeg har angst, livet mitt er egentlig bare preget av angst, dag og natt. Jeg har noe som heter Kompleks PTSD og Unnvikende personlighetsforstyrrelse. Som dere har fått med dere går jeg på medisiner, blant annet “benzo”, da Vival, Sobril og Mogadon. Jeg har de siste månedene fått angst for ting jeg aldri har hatt angst for tidligere. Sitte i bil for eksempel. Det var noe jeg elsket, bilturer med musikk på ørene var noe jeg daglig gjorde.  

Nå, er en 15 minutters biltur nesten umulig for meg å takle. Jeg har også fått angst for å dusje med døren igjen da badet på behandlingssenteret ikke er så stort. Jeg har fått angst for å bli blind og jeg har angst for at noen som står meg nært skal dø, enda det ikke er grunn til å tenke at vedkommende kommer til å gjøre følgende. 

Jeg var hos fastlegen min etter jeg prøvde meg på å ta MR av kneet mitt, noe som jeg ikke klarte da jeg også har blitt sensitiv for lyder og bevegelser. ( Som jeg vlogget om på min facebook side, legger link til facebook siden nederst )

Fastlegen sier følgende at det er benzoen som gir meg angsten, at den nå ikke lengre en min hjelpende og beroligende venn, men har blitt min fiende som stadig gir meg angst for nye ting og som også forårsaker sterke panikkanfall. 

samtidig har jeg fått godt forklart, flere ganger at den dosen jeg står på og at den type medisin (benzo) må forsiktig trappes ned, og at det ikke finnes medisiner mot abstinensene slik det gjør for for eksempel heroin avhengige. 

Så takk for det helvete visse personer nå har gitt meg. 

Dette er også litt av grunnen til at jeg ikke har blogget så mye, jeg har rett og slett hatt nok med å klare meg gjennom dagen. 

Men, vil nå jobbe hardt for å blogge da det også gir meg utslipp for angsten.

TIPS!- Hold deg unna benzo så langt det lar seg gjøre, og om du absolutt må gå på det en stund, sørg for at du blir tatt av medisinen(e) til rett tid. Altså helst før 4 uker.

https://www.facebook.com/KampenKompleks/

 

-M.M.M

16.11.2018

 

 

Mamma du er helten min

( Mor og meg ) 

 

Hva skulle jeg gjort uten deg, mamma? 

“hæ?” sier de fleste, er det der moren din? 

ja? 

Du er unik mamma, du er min helt, du står på og kjemper for ditt og dine. 

og du må aldri glemme at jeg er glad i deg,

og at jeg 

setter pris på alt du 

gjør

for oss.

( Tyrkia 2015 )

 

-M.M.M

13.11.2018

Høytidene ingen vil snakke om

 

Jeg vil i hvert fall ikke snakke om alle høytidene jeg de siste årene har vært innelåst på psykiatrisk. I 2017 ble jeg på min 18 års dag overført fra ungdomspykiatrisk sengepost (lukka) til voksenpsykiatrisk sengepost (lukka). Jeg fikk gaver, men de fleste gavene  fikk jeg ikke ta med inn i avdelingen. Lite visste jeg om at både jul, romjul og nyttår også skulle feires på voksenpsykiatrisk på tvang med en belteseng stående klar på rommet mitt i tilfelle jeg skulle få anfall. De andre pasientene spiste julemat mens jeg drakk pepsi max og sultet meg selv. 

Nå er det 2018 og bursdagen min nærmer seg, i år har jeg en følelse av at dagen vil bli fin selv om jeg er innlagt. Jeg er ikke innlagt på tvang og ikke på akuttpsykiatrisk, dette er annerledes og min mor gjør sitt beste for at dagen skal bli bra. Jeg tror også at jul i år blir annerledes.

Jeg håper til alle dere som gruer dere for høytidene som kommer at dere har noen å prate med, høytider er vanskelig for mange og det av forskjellige grunner. 

(Akutt psykiatrisk voksen, i juletidene) 

 

Jeg tenker på dere. -M.M.M