Sorgen som ikke går over

Besøkte oldemor på sykehuset

 

Jeg tørr å vedde på at vi alle har en sorg over å ha mistet noen. Enten noen som har gått bort eller som fortsatt lever men ikke er involvert i livet ditt.

Jeg har en sorg etter min oldemor som døde for få år siden. Hun var sprudlende, stor i kjeften og den største fighteren jeg vet om. Hun levde med kreft i over 10 år. I løpet av de 10 årene fikk hun stadig beskjed om at hun ikke hadde lenge igjen å leve. Men legene hadde alltid feil, helt til det utenkelige skjedde. Det måtte være vondt å leve med å ofte få beskjed om at hun ikke hadde lenge igjen å leve, hun forberedte seg nok mange ganger på å gå bort, så ble det en evig spiral. Jeg var så liten at jeg skjønte ikke så mye.

Jeg husker bare at jeg nesten hver dag etter skolen gikk hjem til henne, hun var som regel ikke hjemme. Så jeg rotet i skuffen på leting etter sjokolade, og jeg spiste brødskive med smør og sukker. Skammet meg hver gang hun kom hjem, hehe.

 

Sykehjemmet like før hun gikk bort

 

Den siste tiden før hun gikk bort hadde jeg ikke hatt så mye kontakt med oldemor, siden noen slektninger nektet meg kontakt. Jeg ble også lurt i begravelsen og fikk dermed ikke være med på det hele, alle ble lurt til å tro ting som ikke var sant, som endte med at begravelsen sluttet tidligere og familien vår måtte forhaste seg slik at jeg også fikk si Hade i en kirke uten familien min. Dette var som nevnt noen av slekningene mine som sto for.

Det har gjort noe med meg, det å ikke ha fått sagt skikkelig Hade til en oldemor jeg så veldig mye opp til, hun hadde bein i nesa.

Hvis det er en verden etter døden, håper jeg at oldemor har det fint.

-M.M.M

Akutt-psykiatrien VS Recoverysenteret

Tenkte det kunne være “spennende” for dere å vite hvor stor forskjell det er her jeg er nå, på Recoverysenteret VS på et offentlig psykiatrisk sykehus ( lukka )

Lukka Akutt psykiatrisk:

  • Ingen lås på rommet, heller ikke på badet
  • Ingen frihet til å gå ut når du måtte ønske
  • Behandlere bestemmer ofte ting over hodet på deg
  • Medisiner er ofte løsningen de går for
  • Belter og tvangsmedisinering
  • 3 Vaktskifter i døgnet

Recoerysenteret:

  • Lås både på badet og døren inn til rommet, man har egen nøkkel
  • Aldri låste yttedører, fri bevegelighet
  • Behandlerene lytter til pasientene
  • Medisinering er ofte sistevalget
  • Det blir ikke tatt avgjørelser over hodet på deg med mindre det er snakk om liv eller andres sikkerhet
  • Medleverturnus
  • Omsorg og empati

Og mer kunne jeg skrevet på lista. Men dette er altså den store forskjellen. På Recoverysenteret er jeg ikke et dyr i fangenskap. Jeg er et menneske med verdi som blir lytta til.

Greit nok at utenom rommet mitt så har de egne nøkler slik at de får låst kontorer eller låse opp rommene om nødvendig o.l. Men slik må man nesten ha det på slike plasser. Det er vell det eneste jeg kan komme på som er likt en lukka psykiatrisk avdeling.

Jeg er veldig glad for å få være her, 4 måneder har snart blitt 1 år. Og jeg tror dette er plassen for meg.

Jeg kan dessverre ikke skrive mer enn at jeg er på et Recoverysenter, da jeg ønsker at visse personer ikke skal vite hvor jeg er.

Uansett, her på Recoverysenteret har vi egne kokker som lager fantastisk mat. De står virkelig på morgen til kveld slik som alle de andre ansatte her.

 

vi har også egne «piloter» som selv har hatt det tøft og som har vært tidligere pasienter eller nåværende innlagt her. De kommer opp med aktiviteter og ideer til oss andre. Og de hjelper til med å få sykehuset opp og fram.

Dere er flinke, piloter!

Det jobber blant annet psykiatere, psykologer, sykepleiere, vernepleiere, og barnevernspedagoger her.

Jeg har ikke vært på en bedre sted i mine 10 år inne i psykiatrien.

Det er også helt greie rom her og man får innrede dem slik man vil. Vi har to stuer, en peisestue og en stue med tv. Vi har også mange fine uteplasser. Det er også et treningsrom her.

Si fra om du lurer på noe!

-M.M.M

Kvitt min kroniske elveblest!

Gladnyhet!

Etter mange tusener av kroner brukt på lege, legevakt, homeopat og akupunktur. Har endelig en sykepleier her på Recoverysenteret funnet ut at jeg har kontaktallergi.

min elveblest

Mot hva? du kan jo gjette……

MEDISINSK LIM…

Altså, jeg tåler ikke limet som er på plaster, plasterteip o.l

Jeg har slitt med kronisk elveblest i over 1 år, så det er litt humoristisk at det var årsaken. Jeg har jo brukt mye penger på parfymefrie og parabenfrie vaskemidler og det som er, uten hell.

Går også forsatt på Xolair- injeksjon. 150 mg, hver 4 uke. Den hjelper også på. Takk til dere som anbefalte meg den!

Hilsen gladjenta Milena.

 

Feildiagnosisert med shizofreni- 2018

Det var en svært vanskelig tid, hvor jeg hørte flere stemmer som både kommanderte meg til å slutte å ta medisiner, spise og drikke.

Etter mange innleggelser konkluderte overlegen med at jeg var schizofren. Noe som kostet meg et halvt år som innlagt i strekk. 4 uker av de månedene var på en psykosepost ved Østmarka i Trondheim. Hvor de konkluderte med at jeg aldri har vært eller er psykotisk, og at schizofreni diagnosen var feil.Jeg fikk dog bort to diagnoser, men de satte også flere diagnoser en jeg i utgangspunktet hadde.

Etter mange år har jeg sett hvordan mange av psykotiske pasienter er, og jeg lignet ikke i det hele tatt. Så hvorfor jeg fikk schizofreni, vet jeg ikke.

Pasienter i psykose lever på en måte i en drøm i våken tilstand. De får ofte store problemer med hygiene og egenomsorg, klesvask og det å generelt holde det rent og ryddig rundt seg. De kan også ha problemer med kommunikasjon, og noen mister helt språket sitt.

Misforstå meg rett, jeg ser ikke ned på dem med shizofreni, tvert i mot. Men for meg var ikke den diagnosen rett.

Mange blir redde når de hører ordet “shizofren”, e tenker ofte med en gang at de er farlige mennesker som går rundt alene og gjøre faenskap. DET kan jeg avkrefte.

 

beskrivende ordtak

Vanlige “friske” mennesker kan gjøre kriminalitet ut av det blå de også, det er ikke slik at shizofrene går rundt og gjør kriminalitet hele tiden.

Jeg har snakket med mange psykosepasienter opp gjennom. Og vet du hva? de er helt herlige!

filmprodusentene skulle ikke hatt lov til å produsere groteske filmer om psykotiske pasienter. Da burde det hvert fall vært infromasjon på forhånt om at filmen er sært overdreven eller urealistisk. Sliek filmer gir mennesker ute i verden et urelalistisk syn på hva psykose egentlig er.

Pasienter med en psykose deifineres heller ikke med diagnosen sin. DE har både personlighet og forskjellige interesser.

Jeg har hatt det supert med så kalte “psykosepasienter”

 

 

 

Botox?!

Hei!

Sjekker tåreproduksjonen min

Da har jeg vært hos en privat øyelege, hun var veldig nøye og flink.

Det ble funnet skader på øynene mine, hvor det er mest smertenerver som trolig nok forårsaker smertene mine.

Jeg har fått utskrevet en kur som skal hjelpe sårene å gro og som også inneholder antibiotika. Etter det skal jeg gå på en kortisonkur, begge kurene er i dråpeform.

De nesten konstante ticsene mine i ansiktet ble også nevnt som er årsak til smertene da jeg spenner musklene i øyepartiet nesten hele tiden. En løsning på det er at jeg kan henivises til sykehus for å få tatt botox rundt øynene slik at jeg ikke lenger har sterke tics der.

Det høres litt skummelt ut, men jeg gjør det ikke for å endre meg selv, men fordi det er en medisinsk årsak til at jeg muligens må gjøre det. Jeg tar heller litt botox som hjelper mot tics enn en medisin mot Tourette Syndrome som gir masse bivirkninger.

Men vi får se hva vi kommer fram til når jeg skal tilbake til øyelegen på kontroll om 21 dager.

Jeg har også bestilt meg noen skikkelig kule briller, og gleder meg til å vise dem fram til dere!

-M.M.M

 

Smerter i øynene

Hei igjen lesere!

 

Dere som har fulgt meg en stund, vet at jeg sliter med øynene og at jeg går til øyelege for dette. For ikke lenge siden satt jeg inn noe som heter tåreplugger, det gjør slik at fuktigheten i øynene mine ikke skal gå ut like fort, da jeg har nedsatt tårefunksjon. Som har satt skader på øynene mine.

Likevel forklarer ikke det smertene jeg har i og bak øynene mine. Synet og de skeive hornhinnene mine har endret seg, så jeg må kjøpe meg nye briller, at synet har endret seg og jeg går med feil styrke på brillene kan selvfølgelig være en medvirkende årsak.

Per dags dato tar jeg ca 3 g Paracet om dagen, men ikke en gang det ser ut til å ta smerten lengre.

Jeg må nok til øyelege igjen, kanskje en annen øyelege. Men vil prøve å se om nye briller kommer til å hjelpe.

Har DU mye hodepine kan det være at du burde ta deg en sjekk hos en optiker, dårlig syn er ofte årsaken til gjentagende hodepine.

Ingen skam å måtte bruke briller, det er jo inn med briller nå i 2019!

 

-M.M.M

 

Ansatt kuttet seg sammen med meg

I går hadde jeg skadetrang og sa dermed i fra om at jeg måtte selvskade.

Et personell ble med meg inn på rommet for å passe på under selvskadingen, det er rutine.

Denne ansatte begynte å spørre om han kunne få kutte meg, og om jeg kunne kutte han. Jeg nekta selvfølgelig begge deler. Etter en stund ville han prøve å skade seg selv, sammen med meg. Noe han gjorde, han rispet den første bokstaven i fornavnet sitt på høyre arm. Jeg var svært redd under hele seansen, men kom meg ikke unna. Underveis fortalte han meg at han har to sider av seg selv, en empatisk side, og en side hvor han er “psyko”, han fortalte så en “hemmelighet” hvor han utrykte at han likte å se andre i smerte og at han elsket blod. Han ba meg kutte hardere.

Jeg fikk kun lov til å sitte slik han fikk se kuttet, han skrøt veldig av at han klarte å se på uten problemer og at han likte å se det. Han var veldig nysgjerrig på hvordan de andre ansatte takler meg i en slik situasjon. Jeg følte sterkt ubehag, og jeg følte meg fanget.

Den ansatte spurte hvorfor jeg ikke bare ba om å få en skalpell. Han ba meg kutte inn en “M” for Milena. Jeg sa det var teit, da sa han følgende hvordan jeg måtte kutte meg for å få fine tigerstriper.

For meg ble dette psykisk vold, og jeg er svært redd.

Jeg klarte å få noen andre inn etter en times tid.

Den ansatte har også fått beskjed om å ikke kontakte meg, noe han gjorde så fort han hadde sjansen, han prøvde å få meg til å få dårlig samvittighet. Noe jeg fikk.

” det var ren empati”

Advokat er innblandet og han kommer ikke til å være i nærheten av meg lengre.

Det går bedre med meg nå, men jeg har absolutt fått nye traumer.

Skummelt å legge ut dette innlegget, i forhold til reaksjoner fra de som vet om hendelsen, men er det noe som hjelper meg så er det å blogge om det.

Noen folk burde ikke få jobbe med mennesker.

-M.M.M

Når de kun ser diagnosen og ikke mennesket

Hei kjempere!

Temaet i dag handler om hva som skjer når ansatte i helsesektoren kun ser og dømmer ut i fra diagnosen(e), men ikke mennesket.

Det skjer i psykiatrien og det skjer i somatikken.

Jeg har opplevd at psykosepasienter får mye mer tid på seg, og de får “lov” til å tøye grensene mer. Jeg husker da de diagnotiserte meg med schizofreni- da var det viktig at jeg ikke hadde noe slags stress rundt meg. Jeg gikk kun skole 2 timer i uken, helt til diagnosen ble tatt vekk (da den var feil), da kom kravene tilbake igjen. Mens når jeg har hatt Borderline personlighetsforstyrrelse på papiret- har jeg blitt møtt med motgang så fort jeg kom i kontakt med helsevesenet. I dems øyne var jeg kun en drittunge som gjorde ting for oppmerksomhet.

Og er man psykisk syk og havner på sykehus grunnet fysiske plager, tenker legene ofte at smertene man sier man har, eller skaden man har, kun kommer fra vårt eget hode, og at det ikke er noe galt med oss. Finner de ingen grunn til smerten eller om skaden man har ikke er stor nok for sykehusbehandling blir man kanskje til og med sett ned på og dømt for å late som. Noe som oftest ikke er realiteten.

Jeg var 16 år da jeg svelgte 20 fremmedlegemer. Sykehuset sendte meg tilbake til ungdomspsykaitrisk sengepost. Jeg kom tilbake gang på gang, men ble møtt med et nei x antall ganger, enda jeg spydde i gangen på vei ut av sykehuset. Etter en natt hvor jeg kasta opp blod hvert 5 minutt satt overlegen ved sengeposten ned foten, og jeg ble operert på sykehuset.

Flere slike historier finnes det flere av, dessverre.

Slike ting skaper usikkerhet hos pasienter. En redsel som alltid er der.

” kommer legevakten til å behandle meg som en hvilken som helst annen pasient? eller kommer dem til å behandle meg uverdig?” Er det jeg tenker hver gang jeg skal til legevakten eller lignende.

Heldigvis finnes det noen få som ser hele mennesket, og som er omsorgsfulle. Det er gjerne mennesker som har opplevd lignende selv.

Er man innlagt, for eksempel i et psykiatrisk sykehus og en ansatt oppfører seg med lite respekt, forståelse og er dømmende, vil dette skape konflikt. Og at pasienten(e) blir dårlig av oppholdet. Ikke alltid blir pasienten hørt heller ved å si fra, da ansatte ofte beskytter ansatte og hører mer på den ikke syke framfor den syke. Noe som er veldig synd, da det absolutt finnes mange som ikke burde jobbe innen psykatri eller somatikk.

Blir du behandler dårlig som innlagt? kontakt kontrollkommisjonen! Eller fylkesmannen i ditt fylke.

 

 

 

Jeg må dra tilbake…

Hei

Selvfølgelig måtte det skje meg. Uansett hvor klar jeg var, uansett hvor motivert jeg var, uansett hvor mye krefter jeg hadde samla opp og hvor mye planer jeg hadde stelt i stand.

Uansett, til tross for alt dette… viser det seg at jeg ikke fungerer ute i det normale livet enda. Jeg må av B-preparatene først. Da det er dem som trolig gir meg panikkanfall som kun blir sterkere og sterkere. Det er grunnen til at jeg må tilbake- panikkanfall.

Jeg klarer ikke være hjemme med familien min lengre enn en time før jeg må dra, jeg klarer ikke spise ute, jeg klarer ikke sitte i bil, jeg klarer så vidt å trene.

For meg er det et stort nederlag å måtte dra tilbake, denne gangen skulle liksom være min tid. Min tid til å endelig få være nærme familien min igjen.

Men nå må jeg bare kjempe, jeg skal av de fordømte medisinene, som ødelegger for meg. Og det før bursdagen min. For ikke f… om jeg skal feire 20 års dagen min som innlagt. Nok bursdager som innlagt!

Jeg drar tilbake for mamma, og søsknene mine. For at jeg skal komme hjem igjen friskere, mer tilstede og sterkere.

Det blir et helvete med abstinenser. Men det er verdt det til slutt.

-M.M.M

Hemmeligheten bak B-preparater

Piller kun nok for en uke.

 

Da jeg først fikk B-preparater ble jeg rolig, fri fra angst, jeg sov godt og fikk en slangs rus av dem.

Etterhvert trengte jeg mer og mer for å få samme effekt.

Nå, etter mange år som bruker av B- preparater får jeg ikke lengre den effekten jeg fikk de første ukene. Men jeg må ta dem, for visst ikke venter et helvete med kroppslige reaksjoner og abstinenser som ikke kan hemmes av noe som helst annet enn pillene dem selv.

Jeg håper legene ikke er godt kjent med hvor avhengighetsskapende disse pillene er, hvor mye de ødelegger og hvor nesten umulig det er å seponere disse pillene. For hvis legene vet, at pasienten legen forskrev disse pillene til, hvis legen vet at det blir et helvete uten like med avhengighet, abstinenser og et eget fengsel for pasienten, da er legen ( sorry utrykket ) en forferdelig dårlig lege.

Ja, pasienter trenger sikkert hjelp av sterke beroligende, da B- preparater for en liten stund, men pass på tegn på avhengighet, leger!

Jeg skylder ikke på legene som nå skriver ut disse medisinene til meg , for de har faktisk ikke et valg. De vet at jeg ikke klarer meg uten, de vet om avhengigheten, og de synes det er forferdelig synd å se en så ung jente som meg få livet sitt ødelagt på grunn av uvitne leger eller psykiatere.

Eller har jeg vært så full av angst, full av uro, full av faenskap at de måtte gi meg masse piller?

Eller er faktumet at psykiatrien ikke orker å gjøre jobben sin, så de stappet i meg alt de kunne for å ha minst mulig arbeid?

Langvarig bruk av B-preparater gir de samme symptomene man fikk dem for. Altså angst og uro, gjerne for nye ting.

Jeg har plutselig angst for å sitte i bil, jeg har angst for mørketiden, jeg klarer ikke utføre et MR av kneet mitt ( enda jeg for noen år siden, da jeg ikke gikk på B- preparater. Både tok MR av hode og kropp ), jeg tåler ikke bråk, jeg klarer ikke ha på headsett hjemme å høre musikk, jeg sliter med å slappe av, panikkanfall oppstår ofte. Men det blir enda verre om jeg ikke tar pillene, skjelving, oppkast, EKSTREM uro, angstanfall, hallunisasjoner, søvnløshet and so on!

Men alt ordner seg vell til slutt?

-M.M.M

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top